Varsleren i Hemsedal



Sakens bakgrunn;


I en epost til kommunens rådmann, varslet læreren «Lise» om skolens rektor og hennes lederstil. En lederstil som Lise mente var årsaken til at hun etter 10 år i skoleverket skrev varselet; «Ein sliten (eks)lærar».


Nyutdannede Lise fikk jobb som klassestyrer midt i et skoleår, og opplevde raskt at hun «stod alene», at hun ikke fikk noen form for rettledning eller støtte fra nærmeste leder. For henne ble det hva hun beskrev som et «praksissjokk». Hun følte på et forventningspress og prestasjonsangst som resulterte i noe hun beskriver som ekstremt hardt arbeid, «for å tette gapet mellom ideal og realiteter». Hun arbeidet angivelig dag og natt, hele uken, og hun beskrev det som at hun var påkoblet jobben, elevene og skolen hele døgnet.


Stresset førte til lite søvn og at hun gråt, fordi hun følte at hun ikke strakk til eller innfridde det hun opplevde som høye forventninger fra rektor, erfarne kollegaer og foreldre. Hun trodde at "lista" måtte ligge himmelhøyt for at alle skulle bli fornøyde med henne som lærer. Det tæret på, og alt av fritid og privatliv ble ofret for å få det til. Det hele var ifølge Lise så ille at hun også trengte til sovemedisiner.


Lise beskrev skolens rektor og kommunens oppvekstsjef som lite hjelpsomme, og særlig rektor som kjente godt til omstendighetene. Lise følte at rektoren i liten grad var til stede for henne, med grensesetting og hjelp til å sette realistiske mål og overkommelige krav til seg selv. Etter Lises oppfatning var omsorg, anerkjennelse og personlige tilbakemeldinger helt fraværende hos rektoren, og det fikk Lise til å føle at hun ikke var god nok. Uansett hvor mye arbeid hun la ned i jobben, var følelsen at hun ikke innfridde rektorens forventninger. Lise mistet gradvis troen på seg selv. Og mente rektorens fokus og engasjement først og fremst gjaldt fasadearbeid som hun kunne «sole seg i glansen» av. Det å verdsette medarbeiderne opplevde Lise ikke ble prioritert, og hun mente rektors lederstil gjorde både henne og andre på skolen syke.


Lise ble etter hvert langtidssykemeldt. Med tilrettelegging fra skoleledelsen, kom Lise etter hvert gradvis tilbake i jobb, før hun ble gravid. Fødselspermisjonen opplevde hun som et etterlengtet avbrekk fra jobben, og fikk i denne perioden hentet seg inn igjen. Men tilbake på jobb tok det ikke lang tid før Lise igjen opplevde den samme fortvilelsen. Hun hadde under tiden bedt oppvekstsjefen om hjelp, men oppvekstsjefen grep ikke inn med tiltak eller bistand slik Lise ba om. Lise følte seg sviktet og dessuten presset av rektoren, som ifølge Lise ikke viste noen forståelse eller nåde, til tross for at Lise sendte henne flere desperate sms'er. En var skrevet kl. 04.20 på morgenen; "Eg ligg her fortvila og søvnlaus, men tek ein sovetablett no i håp om å få sove litt utpå morgonkvisten. Eg kjem så fort eg kan." Rektor svarte: «Fint at du kjem når du er klar."


Ikke lenge etter ble Lise 100 % langtidssykemeldt, og hun hadde angivelig bestemt seg for aldri å jobbe på oppvekstsenteret igjen. Mens hun fortsatt var sykemeldt startet Lise med arbeidstrening på en annen skole. Under denne arbeidstreningen ble personalet på oppvekstsenteret invitert på avslutningsfest med middag og hotellopphold. Lise ble ikke invitert, men fikk ad omveier vite om dette noen dager senere. I en telefonsamtale med rektoren fikk Lise angivelig beskjed om at arrangementet kun gjaldt de som var på jobb. Etter Lises påpekning om at virksomheten er en IA-virksomhet og at det å være sykemeldt ikke gir arbeidsgiver grunnlag for å ekskludere henne, fikk hun senere samme kveld invitasjon til deltakelse.


Lise ble etter hvert igjen 100 % friskmeldt og som klassestyrer for syvende klasse trivdes hun godt. Men så ble personalet introdusert for noe som ble kalt for emneplaner. Planene skulle tjene som arbeidsverktøy for elevene, og var ifølge Lise et utviklingsarbeid presset igjennom av oppvekstsjefen. Lise hadde innvendinger og skrev de ned i et brev, ment for de andre lærerne på skolen. 15 lærere syntes dette var et så bra innspill at de stilte seg bak innholdet, og det ble videresendt til skoleledelsen. Plutselig befant Lise seg i sentrum av emneplansaken, og arbeidet ifølge seg selv «dag og natt med temaet». Det ble så mye at det bar mot ny sykemelding. Klubbstyret for lærerne tok styringen på saken, og det endte med at emneplanene ble lagt bort.


Lise på sin side mente at saken og prosessen rundt kostet mye både for arbeidsmiljøet og for henne personlig. Hun hadde mistet lærergløden, og «gravlagte» sår og minner hadde igjen kommet opp til overflaten. Lise var tappet for krefter og utbrent.


Hun skrev deretter et varsel i 2014, med tittelen; «Ein sliten (eks)lærar». Varselet endte hos rådmannen. I varselet skrev Lise at oppvekstsjefen i kommunen og rektoren ved skolen, hadde en lederstil som var årsaken til hennes arbeidsbelastninger og helsesituasjon. Videre beskrev hun manglende veiledning og støtte, stor arbeidsmengde og høye forventninger fra rektor, kritikkverdig personalhåndtering m,m. Varselet ble sendt i form av en e-post med vedlegg til rådmannen. Lise ba samtidig om at varselet og vedleggene ikke ble formidlet til oppvekstsjefen som satt i kommunens ledergruppe. Rådmannen bekreftet i sitt svar at oppvekstsjefen ikke ville få materialet videresendt til seg.


Dommerens konklusjon om Lises skriv var at det var et varsel til rådmannen, da det etter sitt innhold fremstod «som en intern varsling direkte til han om oppvekstsjefens handlinger og holdninger. Brevet beskrev det som av Lise ble oppfattet som kritikkverdige forhold i skolen. Retten var etter dette enig med saksøkeren i at innholdet i brevet viser til påståtte alvorlige mangler ved arbeidsmiljøet som kunne rammes av arbeidsmiljølovens krav til et forsvarlig arbeidsmiljø.


Dommeren viste så til et møte rett etter Lises varsling, hvor rådmannen, oppvekstsjefen og rektoren sammen med BHT og tillitsvalgte. Her ble det slått fast «viktigheten av støtte til personene som har det vanskelig, og at tidsaspektet fram til en løsning var viktig. I møtet kom det fram at det var ytterligere fem ansatte i oppvekstsektoren som var sykmeldte og som hadde reist kritikk mot arbeidsmiljøet der».


Dommeren brukte den mildere ordlyden «reist kritikk» om de fem øvrige sykemeldtes reaksjoner, og det er underlig. Det å reise kritikk er i seg selv ikke det samme som at man har varslet, og ordlyden underminerer varslingskonteksten. Imidlertid skrev kommunens kontrollutvalg før rettsprosessen til Lise, at «Hemsedal kommune mottok høsten 2014 seks varslinger om kritikkverdig arbeidsmiljø i oppvekstsektoren.» Ettersom dommeren også refererte til ordet «ytterligere» i konteksten rundt møtet, må det bety at også Lise og hennes varsel (som det sjette) var tema i møtet. Et møte hvor altså både oppvekstsjefen og rektoren var tilstede.


Monsens Revelje spør i den forbindelse hvordan rådmannen kunne avholde et møte og diskutere Lises sak med de som faktisk var varslet på? For det første hadde rådmannen forsikret Lise at oppvekstsjefen ikke skulle se varselet, innforstått at hun ikke skulle vite om det. For det andre og mer graverende, at oppvekstsjefen og rektoren det var varslet på, var med i denne diskusjonen. Og hvordan kunne oppvekstsjefen delta i en diskusjon om Lises varsling og person, når hun egentlig ikke skulle vite om noen av delene?


Begrepet gjengjeldelse skal forstås vidt. Enhver ugunstig handling som kan ses som en følge av og en reaksjon på varsling, skal i utgangspunktet regnes som gjengjeldelse. Ifølge varslerbestemmelsene skal med andre ord dette møtet anses som en gjengjeldelse, uavhengig av om arbeidsgiver hadde til hensikt å gjengjelde Lise eller ikke. Årsaken er at rådmannen med gjennomføringen av møtet må ha brutt med konfidensialitetsløftet han ga Lise, hvilket er klart negativt for varsleren. Men noe slikt ble ikke engang behandlet i tingrettsdommen.


Senere sendte rådmannen en e-post til Lise med spørsmål om han kunne ta varselet opp med oppvekstsjef, med eller uten å nevne Lises navn. Hun svarte at fire av de fem ansatte som hadde stått fram, kunne hjelpe ham med å avklare punktene han kunne ta med oppvekstsjefen.


Lise hørte etter dette ikke fra rådmannen, og purret. Hun kjente på forventningspresset fra elever, foreldre og kolleger, og ønsket å komme tilbake til jobb igjen så fort som mulig. Rådmannen svarte blant annet med forslag om at hun skulle overlate alle spørsmål knyttet til skolen, ledelsen og system rundt dette til tillitsvalgte og vernetjenesten, i det videre arbeidet med varslingen. Han skrev også at kommunikasjonen dem imellom hittil ikke var kjent for andre, for å beskytte henne mot press.


Rådmannen redegjorde for varslingssakene i oppvekstsektoren i et møte med kontrollutvalget. Det skjedde etter at utvalget selv hadde mottatt to skriftlige varslinger og to muntlige før dette møtet. I etterkant av møtet mottok de ytterligere fire varslinger om arbeidsmiljøet i skolesektoren. Rådmannen ble anmodet om å iverksette avklaringssamtaler mellom enkeltpersoner og ledelsen, og om å redegjøre for iverksatte tiltak under neste møte med kontrollutvalget.


Lise sendte rådmannen et skriv hvor hun ba om at varselet ble tatt på alvor og utredet. Det fremgikk angivelig også at hun at ikke lenger behøvde å være anonym. Rådmann tok det som et signal om at han straks kunne sende hele Lises varsel med vedlegg til oppvekstsjefen og en advokat, med kopi til enda en person. Lise reagerte på denne ufiltrerte oversendelsen, og oppfattet det som et brudd på konfidensialiteten om personlige forhold. Denne advokaten hadde mottatt informasjonen angivelig fordi han hadde fått i oppdrag å undersøke hvorvidt arbeidsmiljøloven var blitt krenket.


Lise mottok deretter en innkalling til infomøte i barnehagen der hennes barn gikk. Det ble varslet om at Lise skulle informeres om at barnehagen kom til å sende en bekymringsmelding til barnevernet om hennes barn. Lises ektefelle samt hennes far måtte møte da Lise selv var sykmeldt. Deres anstrengelser for å få en nærmere forklaring på hva det hele dreide seg om, ble ikke gitt med begrunnelsen at de ville få svar på dette under møtet.


I informasjonsmøtet med barnehagen ble det informert om innholdet i bekymringsmeldingen og at den snarest ville sendes til barnevernet. Foreldrene hadde sterke innvendinger, men meldingen ble sendt allerede dagen etter med foreldrenes merknader vedlagt. Det hører med til historien at rådmannens «faktaundersøkende» advokat, ikke hadde funnet at Lise på noen måte var utsatt for gjengjeldelser eller annet. Arbeidsgiveren hadde ifølge advokaten de betalte for «tvert imot dokumentert en svært grundig oppfølging av henne i løpet av årene, (). Det anses videre bevist at «Lise» har spredd brevet «Ein sliten (eks) lærer» til svært mange aktører i kommunen.» Med den siste svertende og for undersøkelsen irrelevante anklagen mot Lise, viste advokaten sin manglende objektivitet. Heller ikke dette kommenteres i dommen.


Før advokatens verk var ferdig, hadde Lises far skrevet til rådmannen. Han skrev at barnehagebestyrerens melding til barnevernet ble oppfattet som en gjengjeldelse etter varslingen som gjaldt oppvekstsektoren, hvor barnehagen og dens ledelse er forankret og underlagt den omvarslede oppvekstsjefen. Rådmannen svarte at advokaten ville behandle henvendelsen fra faren som en separat sak, uavhengig av Lises tidligere varsel. Etter en intern undersøkelse konkluderte rådmannen likevel med at meldingen til barnevernet ikke var noen gjengjeldelse. Hvordan han kom frem til denne slutningen fremgår imidlertid ikke av dommen. Dommeren har også unnlatt å ta med hva kommunens kontrollutvalg hadde å si om barnehagebestyrerens prosess, etter at Lises far ba dem undersøke forholdene;


«Faktaundersøkelsen (som rådmannen hadde bestilt) omfattet ikke melding om gjengjeldelse knyttet til barnehagens bekymringsmelding til barnevernet på Lise sine barn. Rapporten () vises det til at flere aktører føler frykt overfor kommuneledelsen i Hemsedal, og da en frykt for personlige konsekvenser hvis de uttaler noe kritikkverdig ifht. ledelsen. () Påstanden i varsling om gjengjeldelse er at oppvekstsjefen har påvirket helse, barnehage og barnevern til ugunstig behandling av «Lise» fordi hun har kritisert forhold innen oppvekstsektoren i Hemsedal.


().. det er lite tillitsvekkende at styrer først uttaler seg sikkert om hva som er fakta, og deretter endrer fakta når revisjonen påpeker at det hun har sagt ikke kan medføre riktighet. Eksempelvis: Styrer viste først til at bekymringsmeldingene var basert på informasjon fra foreldresamtalene, men klarte ikke å vise eller påpeke hvor dette står. Etter hvert sa hun at den alvorlige bekymringen ikke ble dokumentert fordi barnehagen var redd for å ødelegge forholdet til foreldrene.


Styrer var gjennom flere møter klar på at ingen utenfor barnehagen hadde vært med på arbeidet med bekymringsmeldingen, men når revisjonen påpekte at helsesøster hadde vært i møte med barnehagen om tre barn den dagen innkalling til informasjonsmøte med foreldrene ble laget, innrømmer styrer at helsesøster var der. Hvorfor informerte ikke styrer om dette med en gang når revisjonen spurte? Dette skaper spørsmål om det kan ha vært flere med i denne prosessen.


Styrer fikk gjentagende spørsmål gjennom flere møter mht. om det ikke hadde vært naturlig at hun hadde gitt utdypende informasjon til barnevernet i f.eks. en telefonsamtale rett etter at bekymringsmeldingen ble sendt. Styrer sa flere ganger at hun ikke hadde hatt noen slik samtale. Først da revisjonen fortalte at barnevernet hadde dokumentert en slik samtale, sa styrer at en slik samtale kan ha funnet sted. Det er også lite tillitsvekkende at styrer ikke kjenner igjen utseende på den innkallingen hun sier hun selv har laget, at hun sier at barnehagen ikke kjente til at mor var syk selv om det er dokumentert bl.a. i foreldresamtale og at hun ikke viser empati og snakket mer med far når det var tydelig at familien var svært bekymret. Dette medfører at det kan stilles spørsmål ved om noen utenfor barnehagen har laget innkallingen og satt premissene for hvordan barnehagen skulle kommunisere med familien.»


Den «faktaundersøkende» godt betalte advokaten ville på sin side ikke undersøke barnevernssaken, da den angivelig omfattet «barnevernfaglige spørsmål advokaten ikke mente seg kompetent til å ta stilling til.» Men hvor vanskelig kan det være å få faglig bistand i saksforhold man selv ikke er så godt bevandret i? Kan det tenkes at advokaten heller så på hendelsen som såpass brysom at den ville ødelegge den ellers så for kommunens del, renvaskende rapporten?


I tingrettsdommen kom det frem at før meldingen ble sendt, ble den forelagt nestleder ved oppvekstsektoren og barnehage-ansvarlig, samt for rådmann. Det var styrer av barnehagen som tok kontakt med barnehage-ansvarlig, for å få kvalitetssikret meldingen til barnevernet. Barnehageansvarlig kontaktet rådmannen for å få bekreftet at meldingen burde bli sendt på bakgrunn av varsel. Retten bygget disse fakta på vitneforklaringene til styreren i barnehagen og fra rådmann. Dette var imidlertid en helt annen forklaring enn hva styreren tidligere hadde forklart til kontrollutvalgets revisjon. En forklaring hun dessuten hadde endret flere ganger, etter at hun ble tatt i å snakke usant. Videre var det rådmannen som etter en «intern undersøkelse» av varselet til Lises far, som konkluderte med at meldingen til barnevernet ikke var noen gjengjeldelse. Men så var det altså han som hadde stått bak at den skulle sendes!


Disse temmelig grove forklaringsavvikene burde talt mot kommuneledelsen da retten skal legge fakta til grunn. Det gjorde det imidlertid ikke. Fordi oppvekstsjefen var bortreist på tidspunktet meldingen ble sendt, og fordi hun selv forklarte at hun først fikk kjennskap til meldingen i ettertid, la retten til grunn at hun ikke har hatt noen befatning med den. Så lite skal faktisk til for at arbeidsgivere slipper av kroken hos domstolene.


Men hvordan dommeren kan anse at en reise tjener som frikjennende alibi, er en gåte. Den omvarslede oppvekstsjefen var ellers beviselig med å diskutere Lise på bakgrunn av hennes varsel. Og det på et tidspunkt oppvekstsjefen ikke skulle vite noe om det. Rådmannen orienterte også Lise om at oppvekstsjefen hadde fått varslingen og alt underlag, bare fordi Lise sa hun ikke lenger hadde behov for å være anonym. Men kanskje var denne orienteringen fra rådmannen usann? Kanskje hadde oppvekstsjefen mottatt dette for lengst, og at Lises beskjed rundt anonymitet ble brukt av rådmannen for å senere kunne forklare hvorfor oppvekstsjefen hadde dette. Lise opplevde dessuten at denne oversendelsen var en krenkelse, fordi rådmannen tok seg friheter langt utover hva Lise hadde grunn til å forvente.


Retten kom til at bekymringsmeldingen til barnevernet var en gjengjeldelse. Etter dommerens skjønn ble det ikke fremlagt noe fra kommunen som viste et alvor som ga grunnlag for å sende bekymringsmelding til barnevernet. Dommeren skrev også at det «å holde tilbake informasjon om innholdet i bekymringen en uke i forhold til foreldrene, tydet på et hemmelighold som ikke hadde fornuftig grunnlag i sakens alvor. ().. Det faktum at rådmannen ble kontaktet av barnehageansvarlig om dette, var en indikasjon på at hun var usikker på om det var riktig å sende den. Da ble meldingen rådmannens ansvar.»


Retten kom således til at kommunen ikke hadde sannsynliggjort at Lise med denne meldingen ikke ble utsatt for gjengjeldelse. Og det er en riktig, men svært sjelden vurdering fra domstolene. Imidlertid mente dommeren at det ikke forelå noen årsakssammenheng mellom belastningene Lise ble påført etter varslingen, og gjengjeldelsen hun ble utsatt for. Det er en vurdering som er vanskelig å dele, men en vurdering som i stadig større grad brer om seg i slike domstolsavgjørelser. I denne saken er det svært sannsynlig at alle de negative opplevelsene Lise ble til del, både før og etter varslingen var betydelige bidrag til at hun etter hvert endte opp som ufør.


Det er mer enn tvilsomt om det hadde utviklet seg i den retning om rektoren ved skolen og oppvekstsjefen hadde hatt en inkluderende og trygghetsskapende lederstil. En slik lederatferd ville styrket Lises psykiske helse, fremfor å svekke den. Det er ikke godt nok lederskap å tilrettelegge for gradvis tilbakeføring i arbeid, men tydeligvis ser dommeren det slik. Det at skolen også er en IA-bedrift blir overhodet ikke vektlagt, hvilket medvirker til å uthule betydningen av IA-stempelet.


Varsleren Lise ble ellers dømt til å betale sine egne saksomkostninger, hvilket er i tråd med domstolenes håpløst varslerfiendtlige syn. Det er altså ikke nok at Lise ble hørt på at hun ble utsatt for gjengjeldelser og således hadde gode rettslige grunner til å ta arbeidsgiver for retten. Uvanlig nok fikk hun medhold i kravet om erstatning for gjengjeldelsen, selv om beløpet var bagatellmessig. Slikt sett er dette en av de mer positive varslingsdommene våre domstoler kan vise til…


Etter at dommen forelå, la kommuneledelsen den ut på sine hjemmesider som en siste gjengjeldelse. De hadde strøket over navnene til de involverte fra kommunen, mens varslerens navn stod frem i all sin tydelighet, i en dom hvor sensitive helseopplysninger om henne var fremlagt.


God søndag!

0 comments