Varslere og rettsforlik



Varslere som tar gjengjeldelsene til retten, ender gjerne med et rettsforlik. Hovedgrunnen er belastningen og de voldsomme realitetsorienteringene de får i møtet med domstolenes praktisering av varslerbestemmelsene. Arbeidsgiveres advokater spiller ganske konsekvent på dette, også når de kan tenke at sakens utfall ikke nødvendigvis ender i deres favør.


Risikoaverse arbeidsgivere med svakere saker men som likevel vinner frem i tingretten, vil også kunne være villige til å inngå forlik. Ganske enkelt fordi de ser muligheten for tap i neste instans, i tillegg til en vedvarende omdømmebelastning med kanskje stadig vanskeligere spørsmål fra media og andre.


Nedbrutte, sjokkerte over rettsbehandlingen og økonomisk hardt presset, vil trolig mer enn brorparten av de som har varslet, føle seg tvunget til å godta et som regel lite raust rettsforlik. De ser at varslerbestemmelsene ikke bærer særlig vekt i rettssalen, og at det etter en slik realitetsorientering er bedre å redde de økonomiske stumpene, enn å stå løpet ut i avgrunnen. Et ytterligere insentiv for denne vurderingen er at varslere som vinner frem, uansett får en meningsløst puslete erstatning.


De som mot alle odds likevel får medhold i domstolenes første instans tingretten, forstår ganske fort at det likevel ikke har påvirket forhandlingsposisjonene vesentlig. Særlig ikke når tingretten i disse sakene ofte hevder at de negative hendelsene varsleren ble utsatt for, ikke har det minste med varslingen å gjøre. Med den type lov- og intensjonstridige konklusjoner, sørger retten for at forsvarlige varslere, som har gjort alt rett, likevel ikke får noen erstatning for gjengjeldelsene de ble utsatt for.


Slike utfall kan eksemplifiseres gjennom blant annet en i utgangspunktet enkel og oversiktlig varslerrettssak i 2018, fra Midtre Gauldal kommune og en lærer fra Støren ungdomsskole. Etter varsling på arbeidsmiljøet ble hun først sagt opp. Deretter trakk skolen oppsigelsen tilbake og omplasserte henne med tilbud om å jobbe i en barneskole.


Sør-Trøndelag tingrett mente prosessen hun ble utsatt for, var «lite ryddig». Det ble i forbindelse med ansiennitetsprinsippet vist til en lokal avtale mellom kommunen og de fleste fagforeningene, at «de med kortest tjeneste innenfor vedkommende arbeidsområde» var de som først skulle sies opp ved innskrenkning eller rasjonalisering. Den varslende læreren hadde mer enn 24 års ansiennitet.


Skoleledelsen påstod likevel at nedbemanningskriteriet de måtte legge til grunn var kompetanse, og ikke ansiennitet. Da hovedtillitsvalgt underveis i prosessen ba om å få oversikt over lærernes kompetanse og ansiennitet, fikk hun det så sent at hun mente de ansatte ikke fikk reell medbestemmelse i nedbemanningsprosessen. Oversikten som etter hvert ble overlevert den tillitsvalgte, var i tillegg belemret med feil og mangler.


Videre endret skolen på den varslende lærerens stillingskode, uten å informere varsleren. Skoleledelsen fjernet hennes stillingskode som adjunkt, til koden «lærer uten godkjent utdanning». Først da dette ble oppdaget og varslet om, endret skolen kodene tilbake igjen.


Denne form for personalbehandling var og er i varslingsøyemed helt klare gjengjeldelser, også før bestemmelsene fikk en vask i 2020, hvor arbeidsgiver ble pålagt et objektivt ansvar for negative hendelser som kunne ses i sammenheng med varslingen. Men også før dette var forholdet egentlig avklart i varslerbestemmelsenes forarbeider fra 2006. Her heter det; «Begrepet gjengjeldelse skal forstås vidt. Enhver ugunstig behandling som kan ses som en følge av og en reaksjon på varsling, skal i utgangspunktet regnes som gjengjeldelse. Forbudet gjelder formelle sanksjoner som oppsigelse, suspensjon og avskjed samt ordensstraff hjemlet i tjenestemannsloven. Forbudet gjelder også mer uformelle sanksjoner som for eksempel endringer i arbeidsoppgaver, interne overføringer og såkalt tjenestlig tilrettevisning overfor offentlig ansatte.»


Til tross for den ugunstige behandlingen læreren fikk, og som åpenbart skulle vært vurdert som en følge av og en reaksjon på hennes varsling, hevdet likevel retten i all sin urimelighet at det ikke var noen sammenheng mellom disse hendelsene, oppsigelsen og at læreren to ganger tidligere varslet til rektor om dårlig arbeidsmiljø, og enda en gang om det samme til rådmannens stab.


Tingretten lot varsleren vinne frem som ordinær arbeidstaker, som kun ble utsatt for en feil avgjørelse fra skoleledelsen. Men hun fikk altså ingen erstatning. Dommen ble deretter anket av kommunen. Tingrettens vurderinger bidro trolig sterkt til at varsleren så det mest forsvarlig for seg selv og sin økonomi, å umiddelbart ta skolens tilbud om forlik, for å komme seg ut av et eskalerende og dypt urettferdig mareritt.


Hemsedalsaken som ble avsluttet i fjor, var av tilsvarende karakter. I midten av november 2020 ble Hemsedal kommune dømt for å ha gjengjeldt en varsler, etter at de sendte en ubegrunnet bekymringsmelding til barnevernet vedrørende hennes tre barn. Til tross for en så alvorlig gjengjeldelse, som varsleren måtte kjempe imot i mer enn seks år, nektet tingretten henne erstatning for økonomisk tap og menerstatning. I stedet måtte hun dekke sine egne sakskostnader. Varsleren anket, men endte i 2021 opp med å trekke den av hensyn til egen helse.


I et varslerperspektiv føyer disse dommene seg inn i den lange rekken av fiendtlige og lovstridige rettsbehandlinger fra Norges domstoler. Statistikken støtter denne påstanden fullt ut, og Monsens Revelje har i tillegg avdekket mange av disse overlagte justismordene i tidligere innlegg. De som hevder en annen virkelighet har enten ikke satt seg godt nok inn i varslerproblematikken, eller så har de også sin egen tvilsomme og personlige agenda.


Fordi det forholder seg slik, har arbeidsgivere i det store og hele lite annet å frykte fra varslere enn en mulig omdømmebelastning. En belastning som stort sett forsvinner i strømmen av andre og raskt mer spennende nyheter. For varsleren er det helt andre, og som regel svært alvorlige konsekvenser. Det er fryktelig nedslående at dette er virkeligheten i Norge, men varslere i vårt land som er redd for helsen og fremtiden i arbeidslivet, bør faktisk ta tilbud om forlik om de kommer. Det er nemlig ingen rettsikkerhet og heller ikke noe støtteapparat etter domstolenes pulveriserende behandling, annet enn noen kollegers trøstende klapp på skuldrene, NAV og en etterfølgende uføretrygd!


God søndag.

0 comments