Her er det enda en person som smører på i usannsynlig tykke lag om forhold som ikke vil være i nærheten av å lamme norske arbeidsplasser, slik han påstår.
April 2019
I ukeavisen Dagens Perspektiv fra tirsdag 23. april skriver en kar ved navn Hans Morten Skivik (som etter sigende bedriver konfliktmegling som profesjon) at Stortinget må ta grep for å unngå at vi får varslingsbestemmelser som kan risikere å lamme norske arbeidsplasser. Han mener at varslingsutvalget hoppet bukk over halve oppdraget i sin innstilling, fordi rettsvernet for den det blir varslet på ikke er foreslått styrket.
Først hevder Skivik at vi i virkeligheten har for mange ubegrunnede varsler innenfor arbeidsmiljørelaterte forhold. Videre mener han at utvalget tar feil når de slår fast at all varsling er lønnsomt fordi det er mange eksempler på det han beskriver som «myk» varsling. Det vil si påstander om mobbing, trakassering og destruktiv ledelse. I de aller fleste situasjoner har slike saker kun en utgiftsside. Han skriver; «Utgiftene er tydelige for varsleren, den det varsles om og for arbeidsplassen. Det er ikke lønnsomt at hjørnesteinsbedriften, rådhuset, sykehusavdelingen eller byrådsavdelingen settes i sjakk matt i månedsvis grunnet interne konflikter. De eneste som finner dette lønnsom er de av oss som tar betalt for organisasjonsmessig og juridisk rådgivning. «Myk varsling» oppstår i et konfliktdynamisk felt. Det er ingen varslingssak før forholdet over lang tid er eskalert til et nivå der partene ikke lenger er i samtale. Først da kommer varselet, på et tidspunkt det ikke er mulig å undersøke seg frem til objektive fakta. Her har vi med mennesker å gjøre - mennesker av kjøtt og blod med følelser, og som er fastlåst i sitt eget perspektiv og med høy krenkingsberedskap.»
Skivik mener utvalget ikke har drøftet hvordan det er å være utsatt for et varsel. Videre skriver han (hvis jeg forstår ham riktig) at dette ikke er saker som i kraft av en persons rolle som leder, omtaler eller omfatter vedkommende. Men det er som regel saker hvor lederen opplever at hen er påtalt for grove forhold og hvor egen identitet, karriere og fremtid er i spill. I følge Skivik opplever mange at vanlige rettssikkerhetsprinsipper i praksis er snudd på hodet, det er den tiltalte som skal bevise sin uskyld. Endelig er Hans Morten Skiviks påstand at det må finnes tusenvis av påvarslede hvert eneste år og at det vil ende i en katastrofe for norske arbeidsplasser dersom Stortinget ikke gjør kloke vurderinger.
Jeg forstår hvorfor Hans Morten Skivik har fått plass i tidsskriftet til Magne Lerø. Her er det enda en person som smører på i usannsynlig tykke lag. Denne gang om forhold som ikke vil være i nærheten av å lamme norske arbeidsplasser, slik Skivik påstår. Jeg er forundret over at en som holder på med konfliktmegling tilsynelatende ikke vet hva loven sier om varsling. AMLs varslerparagrafer og forarbeidene til disse beskriver rammene for hva som anses som varsling. I hovedsak er det å si ifra om alvorlig kritikkverdige forhold som bryter med lover og regler og som har en viss allmenn interesse, å anse som varsling etter AML. I et samfunnsøkonomisk perspektiv er følgelig varsling etter lovens definisjon alltid lønnsomt! Ansatte som, ofte med personlige interesser, kaster frem løse og ubegrunnede påstander om sine ledere, er ikke å anse som varslere. Imidlertid kan enkelte virksomheters mulig økende behov for å hanke inn konfliktmeglere, være et tegn på at det de virkelig trenger er å øke budsjettene for lederutvikling.
Skivik fortsetter med en retorikk jeg ikke synes mye om. Først nedvurderer og misbruker han varslere/varslerinstituttet blant annet ved å hevde at det er for mange ubegrunnede arbeidsmiljørelaterte varslinger, for deretter å oppvurdere den omvarslede ved å beskrive slike varslinger som om de omhandler grove forhold. Grunnen til at han bruker ord som «grove» i denne sammenheng, er antakelig at den omvarslede (lederen) ellers ikke vil fremstå som et særlig tydelig offer for overgrep. Det er ikke til å stikke under en stol at det som oftest er lederen som er den sterke part. Det er lederen som i stor grad kan kontrollere informasjonsflyten (ikke minst oppover) i det som har skjedd, og som i tillegg har virksomhetens midler til rådighet dersom det begynner å brenne litt under føttene. Alt dette i motsetning til hva den underordnede ansatte som varsler, vanligvis har å spille på.
Forøvrig er det mye forskning på hva dårlig ledelse kan føre til og i dag er det ikke slik i Norge at gamledagers «sjef»-holdninger fungerer særlig godt. Arbeidsplasser og arbeidstakere er noe ganske annet nå enn for bare noen få tiår siden. De fleste av oss er for eksempel for godt utdannet, opplyste og likeverdige til at vi uten videre (og særlig over tid) aksepterer sjefer som i stor grad gir ordrer og formaninger, hvor motivasjonen bak dessuten ofte er uforståelig. Det er kunnskapsrike ledere med evne til å kommunisere ut hva, når og hvorfor noe skjer og som motivere gjennom positive forsterkninger, som får de beste resultatene. Slike ledere opplever i forsvinnende liten grad å få Skiviks såkalte «myke varslinger» mot seg. En god leder vil ikke frykte den type påstander fordi vedkommende har gjort jobben sin og dokumentert prosessene som de ulike beslutningene bygger på, og ikke minst har vedkommende sørget for å involvere og engasjere verneombud og tillitsmannsapparatet som opplyste medspillere. Det er nettopp den påfallende mangelen på slike ledere som skaper problemene Skivik forsøker å blande varslingsinstituttet inn i. Fremfor ved lov i en varslingskontekst å verne dårlige ledere mot anklager fra sine underordnede, bør arbeidsgivere heller legge alle kluter til for å få lederne gode. Alle vet hva som skal til, men alt for få lever det ut i praksis. Litt for mange tenker (nokså feilaktig) at dersom hen kan ta æren for andres arbeid, vil det føre til opprykk og annerkjennelse. Slike holdninger lammer nok virksomhetens utvikling og lønnsomhet (arbeidsplassene) i vesentlig sterkere grad enn det Skivik legger til grunn i sitt innlegg.
Dersom ledere opplever en følelse av rettsløshet etter å ha blitt varslet på, skyldes det som regel virksomhetens egne rutiner for behandling av slike saker. Rutinene er dessuten som oftest forankret i virksomhetens eget styre. Det tilsier at det er virksomhetens egne ledere som selv må ta noen interne runder for å forbedre rutineverket. Det er forøvrig ganske ille at Dagens Perspektiv velger tidligere toppsjef i Vinmonopolet som illustrasjon for Skiviks eventyr om de mange tusen omvarslede «ofre». I motsetning til varslere kan avtroppet leder i Vinmonopolet, Hilde Britt Mellbye, (uavhengig om hun måtte gå som følge av flere interne varslinger eller ikke) fortsatt se frem til en finansiell pakke som er helt hinsides hva enhver ordinær arbeidstaker som havner i en varslingssak, i beste fall kan se frem til. I tillegg tar det neppe lang tid før vi kan lese om Mellbye som har fått ny toppjobb med mer eller mindre de samme lønns og pensjonsvilkår hun hadde i Vinmonopolet.
Hovedinntrykket jeg sitter igjen med fra Hans Morten Skiviks innlegg er at det er temmelig konstruert og ansvarsfraskrivende på arbeidsgiveres vegne. Enda mer alvorlig fra mitt ståsted er at han med dette ganske velskrevne innlegget, er med på å skitne til varslerinstituttet. Inntrykket forsterkes av at han ikke engang kommenterer varslingsutvalgets forslag om varslerombud og hvilke muligheter som ligger i dette. Det er ganske opplagt at et godt fungerende varslerombud også ville tjene arbeidslivsledere, som ifølge Skivik ubegrunnet gjennom varsling altså beskyldes for «grove forhold» og det i tusentall.
Noe av det som kan innvendes mot varslerutvalgets innstilling er at det ikke i mer detalj har beskrevet potensielt bruksområde for et varslerombud. Da hadde kanskje Hans Morten Skivik hoppet bukk over sitt eget innlegg?
Comments