Det amerikanske selskapet Uber, tilbyr taxitjenester via en mobilapplikasjon. Applikasjonen gjør det mulig for enhver å bruke egen bil til å kjøre drosje, og nærmest uten mulighet for myndighetene til å ta dem for piratvirksomhet. I løpet av få år har Uber tatt betydelige markedsandeler i store byer i flere land, og således i vesentlig grad ødelagt inntektsgrunnlaget for svært mange mennesker knyttet til den regulerte og ordinære taxi- og budbilnæringen verden over. Mange av disse er opprørte, og har latt det gå utover ubersjåfører og deres biler. Særlig gjelder dette i Frankrike og hovedstaden Paris.
Det at sjåførene i Uber fikk juling, mente daværende toppsjef Travis Kalanick bare var bra. Det ville etter hans mening føre til økt sympati for selskapet. I etterkant av en av disse voldsepisodene skrev han i 2016 tekstmeldingen; «Vold garanterer suksess».
I 2017 varslet Ubers tidligere direktør og lobbyist, Mark MacGann, om hvordan denne virksomheten egentlige drev sin forretningsutvikling. MacGann ga den britiske avisen The Guardian 124 000 interne dokumenter, inkludert sms’er fra daværende toppsjef Kalanick. Dokumentene viser at Uber satset på tilgivelse fremfor tillatelse for sin taxivirksomhet. Det innebar bruk av aggressive, tvilsomme og angivelig ulovlige metoder for å innta markeder. For å gjøre Uber til en virkelig pengemaskin var målet å deregulere markedene, få monopol i storbyene, endre befordrings-systemene og etter hvert skifte ut sjåfører med selvkjørende kjøretøy.
Varsleren MacGann fortalte at planen var å bevisst bryte lover og regler på steder hvor taxinæringen var regulert med lisenser, opptaksprøver og vandelsattester etc. Parallelt drev Uber knallhard lobbyvirksomhet de samme stedene, for å deregulere og fjerne lovene de brøt med. MacGann var selv Ubers fremste lobbyist. I sin tid bygget han mange og mektige relasjoner til regjeringsmedlemmer og andre innflytelsesrike samfunnsaktører. Mennesker som var mektige nok til å overstyre den enkelte byadministrasjon. Til avisen The Guardian sa MacGann at det var enkelt å få tilgang til disse samfunnsaktørene. Han opplevde det som berusende at «høyt på strå» - mennesker la seg flate i møte med Uber.
I USA har selskapet i tillegg mottatt et søksmål fra mer enn 500 kvinner, som i forbindelse med bruk av Uber-taxi har blitt utsatt for voldtekt og voldtektsforsøk. Uber oppgir selv at deres sjåfører bare i 2019 og 2020 er anklaget for 3.284 voldtektsforsøk. I 2018 inngikk selskapet et forlik med to kvinner, men i det nåværende søksmålet handler det altså om voldsomt mange flere kvinner.
Selskapet påstår de tar problemet på alvor, og at de har innført tiltak. Men troverdigheten lider av at de fortsatt ikke har sikret passasjerene bedre. Som i taxinæringen ellers burde også dette teknologiselskapet for lengst installert kameraer i bilene, de burde avkrevet vandelsattest fra sjåførene, og i tillegg etablert et varslingssystem dersom bilene skulle kjøre utenom naturlige ruter.
Til tross for disse manglende og det pågående søksmålet, skriver Uber følgende på sine hjemmesider;
Din sikkerhet er vår drivkraft. Uansett om du sitter i baksetet eller bak rattet, er det avgjørende at du skal være trygg. Vi forplikter oss til å gjøre det vi kan, og teknologi er kjernen i tilnærmingen vår. Vi samarbeider med pådrivere for sikkerhet og utvikler nye teknologier og systemer for å forbedre sikkerheten og bidra til å gjøre det enklere for alle å komme seg rundt.
Det er åpenbart langt mellom liv og lære i Uber, og det er det i svært mange andre virksomheter også.
Når Ubers sjåfører fikk bank eller ble truet på livet, var MacGann en av de som mente dette bare var bra. Det var viktigere for ham og den øvrige ledelsen, at slike hendelser ble lekket til media for å skape sympati for Uber sin virksomhet, enn å sikre sjåførenes liv og helse. MacGann var med på, med vitende og vilje, å bryte loven i en rekke land. Han medvirket selv til bevisst å villede folk, med påstander om hva slags fordeler det ville gi å jobbe som Uber-sjåfører osv. Selv om han innrømmer sin delaktighet, skylder han på entusiasme og travelhet for ikke tidligere å ha reflektert over hva han egentlig var med på. I dag hevder han at han skammer seg over sin delaktighet, og særlig hvordan direksjonen bevisst spilte på sjåførenes utsatte arbeidshverdag.
Han hevder at anger var en del av motivet for avsløringene i varselet han sendte The Guardian. Om anger er det reelle motivet, er imidlertid lite troverdig. I oktober 2015 skrev han til en kollega og informerte om at han var stresset av å være omringet av livvakter, og en uke senere informerte han to andre at han kom til å slutte. Det gjorde han fire måneder senere. Den gang berømmet han toppsjefen Travis Kalanick, og at han ikke angret på noe som helst. Han jobbet deretter en stund som innleid konsulent for Uber, før han fikk ny jobb i et telecom-selskap.
Drøyt ett år senere mens han var i Brussel, ble han forsøkt overfalt av illsinte taxisjåfører som fortsatt identifiserte ham med Uber. Han slapp unna med skrekken, men fryktet angivelig for sitt liv. Kort tid etter fikk han følgende anonyme melding på Twitter; “En dag vil ikke politiet være der, og du vil være alene. Og da vil vi få se om penger vil hjelpe deg.» MacGann skyldte denne opplevelsen på sin tidligere arbeidsgiver, for deres «koste hva det koste vil» - strategi. Hans egen delaktighet hadde han åpenbart glemt.
Etter noen måneders samtaler med Uber-sjåfører, og en gradvis forverret mental helse angivelig forårsaket av tiden i Uber, kom han til sin nåværende klarhet om hva han hadde vært med på. Denne nye innsikten førte altså angivelig til at han ble hva han selv beskriver som en varsler. Det han ikke nevner er at i tiden før varslingen, rettslig hadde krevd Uber for store beløp han mente de skyldte ham. Først etter at han hadde mottatt drøye fem millioner kroner inn på sin konto, varslet MacGann media om Ubers forretningsetikk. Det vil si mer enn fem år etter at han hadde sluttet.
I utgangspunktet skal det ikke spille noen rolle hvilket motiv noen har for å varsle, så lenge alvorlige kritikkverdige forhold kommer frem. Men med slike som MacGann, er det lett å forstå at mange synes motivet og mennesket bak varselet, veier tyngre og er mer negativt enn hva vedkommende har varslet om. MacGann er muligens en varsler. Men varslerinstituttet kunne, i likhet med den regulerte taxinæringen, vært ham foruten.
God søndag!