Med forankring i grunnloven eksisterer sivilombudet for å hindre statlig urett mot landets borgere. I tillegg til vår egen offentlighetslov, borgernes innsynsrett og sivilombudets vakthold og borgerbistand, har Norge dessuten forpliktet seg til å følge Europarådets prinsipper om slikt innsyn. Tidligere denne uken skrev avisen Bergens Tidende om regjering og Storting, som har besluttet at regjeringsdokumenter kan unndras innsyn fra Sivilombudet og landets borgere. I motsetning til tidligere kan regjeringen med andre ord selv avgjøre hva Sivilombudet skal få tilgang til. Dette innebærer at Sivilombudets evne til å kontrollere statsmaktens gjøren og laden for vesentlige forhold, avhenger av hva de får utdelt av den samme statsmakten. Poenget med ombudet viskes dermed gradvis ut, og tilsvarende blir ditt og mitt rettsvern svakere.
I Klassekampen skrev en saksbehandler i Jussformidlingen om hvordan borgeres rett på fri rettshjelp også innskrenkes. Frem til 2019 var midler til rettshjelpstiltak øremerket over statsbudsjettet, mens nå avsettes en «lumpsum» som de ulike tiltakene må sloss om, og da etter søknad. Endringen har hatt som konsekvens at flere tiltak/instanser har måttet tåle en reduksjon på rundt 8-10 % fra disse statlige overføringene. Og det i en situasjon hvor rettshjelpen til trengende allerede er meget begrenset. For å komme gjennom nåløyet til fri rettshjelp er kravet i dag at søkeren ikke kan tjene mer enn 246 000 pr. år. Ifølge Jussformidlingen omfatter dette mindre enn 9 % av befolkningen.
Gjennomsnittslønnen i Norge er beregnet til drøye 620 000 pr. år. De fleste arbeidsrettslige saker innebærer som regel en årlig kostnad på rundt 500 000, og noen ganger atskillig mer for den saksøkende arbeidstaker. Som følge av som regel langt mektigere motparter, og de store økonomiske belastningene som må tas underveis og særlig ved endelig negativ domsavsigelse, er det naturlig nok få gjennomsnittslønnede og nedover som våger å gå denne veien. De faller mellom to stoler ved at de tjener for mye til å få fri rettshjelp, og for lite til å våge seg på svindyre advokater og rettsprosesser. Med andre ord er økonomi en alvorlig hindring for ivaretakelsen av den «gjennomsnittlige» norske borgers rettsvern. Jussformidlingen og andre tilsvarende instanser har som formål å avhjelpe det nedre sjiktet i denne gruppen. Gjennom å fjerne øremerkingen av midler til disse formålene, har våre politikere ytterligere redusert rettsvernet for landets befolkning.
I Norge er rundt 70 % av den voksne befolkningen sysselsatt i arbeid. Det er derfor helt avgjørende for et godt demokratisk samfunn og arbeidsliv, at domstolene forholder seg til loven i sine domsavsigelser. I dag er det imidlertid alt for mange avgjørelser som viser at lovverket ikke er domstolenes rettesnor. Ettersom arbeidslivet i stor grad er klar over domstolenes tilbøyelighet til å følge makten, er det enda færre lønnsmottakere som våger en rettslig prøving av arbeidsgiveres overgrep. Det hjelper heller ikke at fagbevegelsen virker mer opptatt av å verve medlemmer, fremfor å ta tak i slike grunnleggende og alvorlige anslag mot arbeidstakeres rettsvern. Er du medlem kan du spørre din fagorganisasjon om det er ført statistikk på arbeidsrettslige saker og utfallene av disse. Svaret du får er nei. Med tanke på den enorme betydningen domstolene har for hva slags samfunn og arbeidsliv vi lever i, er fagbevegelsens totalt fraværende engasjement på området ytterst urovekkende.
Stortingspolitikernes økende aksept og legalisering av hemmelighold om maktapparatets gjøren og laden, stadige rettighets/ressursinnskrenkninger for befolkningen og forvitring av arbeidstakeres beskyttelse gjennom lovstridig rettspraksis, er bekymringsfulle anslag mot et demokratisk og sunt samfunn. Er dette bare tilfeldigheter og noe som går over? Eller står vi ovenfor noe som utgjør en reell trussel for allmenheten, noe som befolkningen bør mobilisere mot?
God søndag!