To hatter



Finansforbundet er angivelig den største fagforeningen i finansbransjen. At de er størst kan kanskje skyldes at de i likhet med fagforbundet PARAT, ser ut til å ønske virksomhetsledere som medlemmer.


Finansforbundet hevder at det er fire gode grunner for ledere til å organisere seg. Forbundet skriver som første grunn at «også ledere trenger trygghet i arbeidslivet». Og det må man jo saktens være enig i, men da er det vel helst snakk om ledere på mellomledernivå? Ettersom Finansforbundet ikke differensierer dette, må man jo anta at de også inkluderer ledernivåene som styrer virksomhetsskuta. Og disse nivåene kan vel egentlig gjennom rause lønninger enten forsikre seg til advokatbistand, eller rett og slett betale for tjenesten ved behov. Noen kan sågar ha tilgang til advokattjenester som del av arbeidsavtalen. De kan endatil rådføre seg gratis med advokater fra NHO eller tilsvarende tjenesteytere, som de fleste arbeidsgivere har knyttet til seg. Den ekstra risikoen som ledere på disse øverste beslutningsnivåene har, sammenlignet med andre ansatte, får de altså kompensert gjennom betydelig høyere lønninger og flere frynsegoder.


Finansforbundet skriver videre at; «Ledere kan være utsatt i omstillingsprosesser og organisasjonsendring». Og ja, igjen kan man ikke være annet enn enig, men fortsatt er motargumentene de samme som for punktet over. I tillegg må det være rimelig opplagt at ledere som må gå, og som deretter henter inn «fagrøyrsla» for å ta opp kampen, neppe vil stå fremst i køen til neste lederjobb.


Som sitt tredje argument hevder Finansforbundet at; «Ledere kan måtte ta avgjørelser de er i tvil om er riktige, og kan ha behov for sparringspartnere i prosessen». Om det her menes avgjørelser som relaterer seg til virksomheten og virksomhetens beste, vil nok NHO-advokater og tilsvarende være atskillig mer opplagte som rådgiverkandidater. Imidlertid kan et medlemskap i Finansforbundet stå frem som noe også en kynisk ledelse vil se på som fordelaktig.


En leder med medlemskap kan bruke Finansforbundet som redskap for gjennomslag rundt handlinger som ellers kunne blitt protestert mot, og kanskje stoppet. For eksempel rundt en omorganiseringsplan for å bli kvitt en varsler. Planen, som for lengst kan være avklart med NHO og andre fra arbeidsgiversiden, kan presenteres med halvsannheter for forbundets rådgiver. Varsleren og vedkommendes tillitsvalgte, som begge i likhet med lederen også er organisert gjennom Finansforbundet, tropper senere opp til et §15-1 drøftelsesmøte om varslerens overtallighet. På den andre siden av bordet sitter lederen, virksomhetens HR-sjef og en NHO-advokat. Først får varsleren servert et lite eventyr om konkurransesituasjonen som årsak til reorganiseringen. Lederen støttes opp av HR-sjefen og av advokaten, som begge snakker om hvor forsvarlig og lovlig det hele er. Til slutt henter de frem uttalelsene lederen har fått fra Finansforbundet sentralt, som tilsynelatende bekrefter reorganiseringens legitimitet. I en slik kontekst og antakelig mange andre, må man spørre seg hvem av de to fagorganiserte, lederen eller varsleren, som får mest utbytte av Finansforbundet?


Og så var det finansforbundets siste «gode grunn» til ledermedlemskap; «Ledere med innsyn i fagforeningens rolle er bedre ledere». Tja, hvorfor det? For det første trenger ikke ledere medlemskap for å tilegne seg kunnskap om fagforeningsarbeid. Den tilegnes nesten automatisk gjennom f.eks lønnsoppgjørsprosesser, HMS og alt annet som skjer i grensesnittet mellom ledelse og organiserte ansatte. For det andre er det ingen korrelasjon mellom innsyn/økt kunnskap, og det å bli en bedre leder. Det måtte i så fall være ledelsesutviklingskurs, hvilket ikke er det samme som medlemskap i en fagforening.


Går man nærmere inn på de enkelte fagforeningene, synes mer og mer å handle om å få flere medlemmer, og mindre og mindre om å beskytte det enkelte medlem når det virkelig trenger det. Finansforbundet skriver på sine sider; «Verv en kollega. For hver kollega du verver får du et Luksusgavekort på 500 kroner». Det spørs vel hvor mye du setter pris på gavekortet, når forbundet i neste omgang avviser deg med rådet; «Det beste du kan gjøre er å ta imot sluttpakken på tre måneders etterlønn, for da får du en god attest!».


God søndag!

1 comment