"Alle klager over sin dårlige hukommelse, men ingen over sin dårlige dømmekraft."
~ François de La Rochefoucauld ~
Etter min klage til Dommertilsynet har hoveddommer Anne Cathrine Haug-Hustad kommet med et svar. Mine anklager gikk i hovedsak ut på at Haug-Hustad utvilsomt utarbeidet en kjennelse med utgangspunkt i at jeg ikke skulle vinne frem, til tross for bevisene. I tillegg gjaldt anklagen at hun ikke opplyste om sin fortid som regjeringsadvokat, hvilket hun måtte vite ville medført at jeg krevde en erstatter for henne i dommerpanelet, særlig ettersom hun også var hoveddommer. Regjeringsadvokatens rolle i Siemens-saken, offentliggjøringen av deres spill i boken «Muldvarp i Siemens» og de senere medieoppslagene om disse forholdene, medførte ingen begeistring hos regjeringsadvokaten. Jeg var opplagt sterkt mislikt for all den negative eksponeringen embetet fikk.
Haug-Hustads svar går med til å avvise klagen på bakgrunn av hennes prinsipale syn om at den må avvises. Det eneste argumentet er at forholdene det er klaget på kunne jeg anket inn for Høyesterett, hvilket delvis også ble gjort. Av den grunn alene mener hun klagen må avvises. Hun vil likevel aller nådigst redegjøre for saken, men det må, som hun skriver, betraktes som subsidiært.
Deretter gir hun en slags kortversjon av kjennelsen, og fremhever den enstemmige dommeravgjørelsen. Hun viser deretter til at anken til Høyesterett ble forkastet, hvilket hun hevder er det samme som; «at påstandsgrunnlaget fremsatt i anken er prøvd og funnet å klart ikke kunne føre frem.»
Men Høyesteretts ankeutvalg forkaster bare anken med begrunnelse i tvistelovens § 30-4. Den sier i utgangspunktet; «Anke over dommer kan ikke fremmes uten samtykke. Samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken avgjort i Høyesterett.»
Når ankeutvalget forkaster en varslingssak som dette, hvor en forsvarlig varsler i aktsom god tro blir hevet ut i arbeidsledighet med krav om å dekke 1,5 millioner kroner i egne og arbeidsgivers saksomkostninger, forkaster de samtidig varslervernet som gjelder alle arbeidstakere i dette land. Avslaget er fullstendig uforståelig hvis man skal forholde seg til hvor stor samfunnsnytte varsling utgjør, og ikke minst hva varslervernet betyr for ytringsfrihetsrommet i arbeidslivet. Det er jo dette stiftelsen så sterkt reagerer på, ved sin støtte til min sak.
Uansett er den oppgitte begrunnelsen fra ankeutvalget ganske langt unna hva Haug-Hustad forsøker å innbille Dommertilsynet, som selv har kopi av alle avgjørelsene i saken.
Forholdene jeg anklaget Haug-Hustad for, møter hun kun med at avgjørelsen ble avsagt av alle fem dommere i fellesskap, hvilket er hennes «bevis», og dessuten det eneste hun oppfører, for at bevisgrunnlag ikke er tilpasset et forhåndsstandpunkt.
Jeg ga Haug-Hustad et tilsvar allerede i går. Her ber jeg Dommertilsynet merke seg at dommeren ikke svarer eller forklarer seg på noe vis om anklagene, men gjemmer seg bak de fire andre meddommerne. Jeg skriver;
«...Det stiller seg imidlertid ganske annerledes når det er dommeren selv som konstruerer «bevis», og videre etter diskusjon på bakrommet med de øvrige dommere, avstenger saksøker fra å fremføre bevis (opptak fra et møte hvor man hører undertegnede bli hudflettet av arbeidsgiver for å ha varslet), med begrunnelsen av at retten «har nok», og likevel i den endelige kjennelsen skriver; «Lagmannsretten har funnet det utvilsomt at Monsen ikke har blitt utsatt for gjengjeldelseshandlinger.».
Videre;
"I hvilken rekkefølge og hvordan de felles konklusjoner har forløpt vet ikke jeg, men det må holdes for totalt usannsynlig at alle fem dommere unnlot å få med seg all tiden som gikk med til vitne/partsforklaringer om hendelsene på Losby Gods. Det samme må sies om dokumentet som ble lest opp for retten, hvor jeg uttrykkelig ba om å ikke å bli utelukket fra tilbud i andre deler av konsernet, og likevel er det noe helt annet som brukes for å gi inntrykk av at arbeidsgiver har bevist sin uskyld.
Ettersom fakta (lett beviselig) er noe helt annet enn hva kjennelsen bygger på, indikerer det at dommerpanelet ikke har fungert slik det skal. Enten har de sovet under sakens gang, eller mer sannsynlig har de gjennom samtaler med hoveddommer Haug-Hustad før kjennelsen ble skrevet, bestemt at jeg ikke skulle vinne frem. Med det som utgangspunkt har de kanskje signert på Haug-Hustads ferdige kjennelse, uten å gå den i sømmene. Det som er helt klart, er at ingen av dem vil være i stand til å forklare hvordan de simultant under rettens gang, har unnlatt å få med seg disse tydelig omtalte og dokumenterte bevisene. Det hele finnes faktisk på opptak, hvert bidige ord!"
Om det neste hovedpunktet i klagen, som gjelder Haug-Hustads fortid som regjeringsadvokat, opplyser hun at hun var regjeringsadvokat fra 2005 og frem til 2016, og mannen hennes jobber der fremdeles. Hun påstår videre at hennes eneste kjennskap til meg før arbeidsrettssaken var at jeg var en litt kjent størrelse gjennom media, etter å ha oppnådd varslervern i saken mot Siemens. Og dette var ifølge henne en opplysning som talte til min fordel i saken mot Fretex!? Hun avslutter med påstanden om at hun har svært lav terskel for å opplyse om sin tid som regjeringsadvokat, men kan ikke se at det var kritikkverdig å ikke opplyse om dette i denne saken..
I tilsvaret skriver jeg;
«I januar 2001 inngikk Forsvaret en rammeavtale med Siemens som gjaldt leveranse av ny IT struktur til hele Forsvaret. Rammeavtalens verdi var på minst 1,5 milliarder kroner og var den gang den største IT-leveransen i statlig regi noensinne. Regjeringsadvokaten ratifiserte avtalen/kontraktens ulike sider, sammen med Forsvarets avdeling FLO/IKT. Forut for min varsling om overfakturering av avtalen, hadde ansatte både hos regjeringsadvokaten og i Forsvaret mottatt datautstyr og gaver de ikke kunne redegjøre for, på et forsvarlig og etterrettelig vis. Den gang oppfattet jeg det slik at disse forholdene, da de ble kjent for meg, var med å forklare Regjeringsadvokatens uforståelige forsvar av Siemens og måten vi «etterlevde» FISBasis» avtalen på. Et forsvar som altså falt fullstendig i grus etter at det regjeringsoppnevnte Dalseideutvalget konkluderte med at Siemens hadde bedrevet massiv overfakturering. I boken «Muldvarp i Siemens» er disse tingene behørig omtalt, i likhet med hvordan regjeringsadvokaten stilte med to advokater på tilhørerbenken i de tre dagene varslingssaken gikk for retten.
Regjeringsadvokaten var altså en svært sentral aktør relatert både til etableringen av FISBasisavtalen, varslingen om brudd på denne avtalen og «oppfølgingen» av dette forholdet, før Dalseideutvalget kom på banen i slutten av året 2005. Det var også dette året varslingssaken smalt i media, med omfattende dekning i alle aviser, NRK, TV2 osv. I programmer som Brennpunkt ble saken presentert med heading; «kundepleierne», hvor den omfattende smøringen ble ganske grundig avdekket. Det vises av Haug-Hustads egen redegjørelse at hennes startår hos regjeringsadvokaten var det samme året, dvs. 2005.
Sett i lys av regjeringsadvokatens omfattende engasjement i saken (også rettssaken), den enorme medieinteressen den fikk, utfallet etter Dalseideutvalgets konklusjoner, fokuset som kom på meg også gjennom den senere tildelte Fritt Ords pris, boken «Muldvarp i Siemens», Haug-Hustads egen regjeringsadvokattiltredelse i 2005 (i et embetet bestående av 30-40 advokater), virker Haug Hustads påstand om sin kjennskap til undertegnede, som ytterst usannsynlig.
Det er ganske åpenbart at advokatene i et advokatkontor, som selv er involvert i en stor sak som får massiv medieomtale, prater seg imellom om saken og dens utvikling. Og særlig når den er så politisk betent som denne saken var. Haug-Hustad må nærmest ha vært fraværende fra kontoret når hun hevder at hun ikke overhørte snakk om min tilknytning til saken, verken da den pågikk som verst i årene 2005-2008 eller helt frem til den endelige avslutningen i 2011, hvor tingretten frifant Siemens for bevisst bedrageri og svindel. Nærmest alle sider ved Siemens-saken forløp under hennes tid hos regjeringsadvokaten.
Haug-Hustad er i tillegg ikke snauere enn at hun hevder min offentlige varslerstatus snarere er en opplysning til fordel for meg enn det motsatte. Jeg ber om at hun må konkretisere hvordan dette har slått positivt ut for meg i hennes kjennelse. Det er spesielt ille å få en slik hårreisende påstand fremlagt når det er uomtvistelig at hun så til de grader unnlater å forholde seg til de faktiske bevis.
Videre påstår Haug-Hustad at det ikke er noen tilknytning mellom Fretex-saken og Siemens-saken. Men det må være rimelig klart for alle andre at det nettopp er henne selv som utgjør denne potensielle tilknytningen. Det er for øvrig fullstendig galt slik hun påstår, at det ikke var noen link mellom Regjeringsadvokatembetet, Siemens-saken og altså undertegnede. Det har jeg allerede gjort tydelig rede for. I avslutningen sin skriver Haug-Hustad at hun har en lav terskel for å opplyse om sitt tidligere ansettelsesforhold hos regjeringsadvokaten, men det henger jo ikke sammen overhodet.
Det er vanskelig å tenke seg en sak hvor det er mer på sin plass for denne dommeren å si ifra om sin tidligere rolle som regjeringsadvokat. Og ikke minst om det forhold at hennes mann faktisk fremdeles virker i dette embetet.
Det er også helt på det rene at dersom jeg hadde visst om hennes fortid og dessuten hennes manns posisjon, ville jeg krevet en annen dommer, Og særlig når det også er snakk om hoveddommer. Dersom et slikt krav ikke hadde blitt imøtekommet, ville anken blitt trukket. Det ville være umulig for meg å ha tillit til en dommer med den bakgrunnen, i lys av Siemens-saken. Ved å fortie sin bakgrunn frarøvet Haug-Hustad meg muligheten til å foreta et opplyst valg og dermed unngått ytterligere 800 000,- i saksomkostninger.
Dette er etter min mening en ytterst alvorlig forsettlig og/eller uaktsom dommeratferd. Og hvis ikke dette forholdet skulle medføre en konsekvens vet jeg ikke hva som skal til.»
Jeg tviler på om Anne Cathrine Haug-Hustad vil svare replikken min. Skulle hun gjøre det, vil det nok bare vanke nye ubegrunnede påstander, som om at det å være dommer i seg selv skal være tilstrekkelig.
Spørsmålet er om Dommertilsynet, i likhet med «granskerne» fra advokatfirmaet Grette, Advokatforeningen, tingretten, lagmannsretten og Høyesteretts ankeutvalg, godtar den sterke parts ubegrunnede (og uholdbare) påstander som fullverdige og frifinnende bevis? Det gjenstår å se, men at makten som oftest går maktens ærend er uansett utvilsomt!
God søndag.
#varsling #whistleblowing #ytringsfrihet #etikk #varslerombud #varslervern #forsvarligvarsler #aktsomgodtro #fretex #frelsesarmeen #siemens #tilsynsutvalgetfordommere