15. mars overrakk institusjonen Public Governance OECD-rapporten om tillit, til statssekretær Gunn Karin Gjul, ved Kommunal- og distriktsdepartementet.
Skal man tro denne rapporten er den norske befolkningens tillit til myndighetene i verdenstoppen. Rapporten legger til grunn at ca. åtte av ti nordmenn har tillit til myndighetene, mens gjennomsnittet i de øvrige OECD-landene er fem av ti.
Videre får vi vite at norske offentlige tjenester leverer god kvalitet, hvilket er en viktig faktor for tilliten. Den angivelige høye tilliten i Norge tilskrives ifølge rapporten, til stor del befolkningens positive holdninger til offentlig forvaltning. Blant annet mener 74 prosent at offentlig sektor følger lover og regler, og de fleste forventer også at de vil bli rettferdig behandlet av ansatte i offentlig sektor.
Imidlertid varierer graden av tillit med utdannings og inntektsnivå. Med lavere utdanning og inntekt følger også i stor grad mindre tillit. Mens de med høy utdanning og inntekt har en høyere grad av tillit.
For Monsens Revelje er dette lite overraskende. Det er jo vanligvis de med lavere inntekt og utdanning som har størst behov for ulike offentlige tjenester, og som derfor gjør seg mange og reelle erfaringer med hvordan de utføres.
Journalist Frank Rossavik skrev i den forbindelse et interessant innlegg 22. mars om myndigheters bruk av tillit som en hersketeknikk.
Han viste som eksempel til justisminister Emilie Enger Mehl, som nylig uttalte til Nettavisen; «Politiet i Norge har høy tillit i store deler av befolkningen, og det må vi hegne om. Vi må være med på å snakke opp den tilliten».
Justisministerens uttalelse kom etter all kritikken som landets politiledelse har måttet stå i over lengre tid. Stikkord for kritikken er naturligvis varslinger, forskjellsbehandlinger, samrøre, hemmelighold, inhabilitet, og nå sist denne ledelsens ganske ugreie tilknytninger til Norsk Narkotikapolitiforening.
I forbindelse med Mehls uttalelse viste Rossavik til forsker Dag Wollebæk ved Institutt for samfunnsforskning. Wollebæk mener myndighetene har snudd begrepet tillit «til et retorisk våpen for å beskytte makt, forhindre endring og stilne kritikk. Vi har skapt et tillitsmonster».
Apropos OECD-rapportens validitet skrev Rossavik deretter om sin kreftsyke venninne, og hvordan han opplevde at hun måtte «kjempe for nesten alt». Journalisten mente at leger og andre yrkesgrupper gjorde feil på feil, hvor sektortenkning og arroganse preget prosessen.
Dette samsvarer trolig med de erfaringer veldig mange med litt mindre ressurser også gjør seg, og som følgelig ikke deler den angivelige befolkningsoppfatningen som går frem av OECD-rapporten.
For Rossaviks kreftsyke venninne, skal det ha vært svært provoserende å høre og lese om alle de som skryter av «vårt fantastiske, offentlige helsevesen» idet de hadde fått en rutineoperasjon. Den har de da for f ... krav på og betalt for, sa hun.»
Etter dette tok journalisten opp justismordet rundt Viggo Kristiansen, og skrev; «Påståtte justismord har ikke engasjert meg. Det skyldes dels en generell mangel på interesse for krimsaker, men absolutt også den berømmelige tilliten. Jeg har trodd at rettssystemet fungerer og at det finnes nok av sikkerhetsventiler. () Skandalen var jo ikke primært at han ble dømt, men at systemet (mennesker med makt) altfor lenge og hardnakket nektet å innse at dommen var gal. Og at ignoranter som meg i mediene ikke brydde seg. Tilliten var for høy..»
Samtidig kan man i domstoladministrasjonens årsmeldinger lese om hvordan Norges domstoler nyter høy tillit blant landets befolkning. Basert på undersøkelser rundt folks tro på systemet, er Norge angivelig kun slått av Danmark. Det står til og med at «..det gjøres en svært god jobb i domstolene, () domstolene er åpne og tilgjengelige».
Det egentlige spørsmålet knyttet til dette, er om Danmarks befolkning kanskje er enda mer blåøyde enn her hos oss? For domstoladministrasjonens påstander bærer stanken av det samme tillitsmonsteret som forsker Wollebæk snakker om.
Det er i så måte en gryende mistanke om at også OECD-rapporten løper samme ærend, enten de mener det eller ikke..
Fortsatt god påske.