Stortingets redelighet!



Planen for denne søndagen var egentlig å ønske mine lesere en riktig god jul i en mer uformell tone, men jeg får ha det til gode til romjulen. Da er jeg sikkert så stappmett og omtåket likevel, at uformelle og gode julehilsninger vil stå frem som en utfordring stor nok.


Mer presserende nå er et innslag fra Aftenposten sist torsdag, med et innhold som har provosert så mye at det må omtales. Innslaget viser hvor langt mange mennesker er villige til å gå for å unndra seg ubehagelig ansvar, og verst av alt at denne viljen også befinner seg i hjertet av vårt lands demokratiske styre og stell. Skriveriene gjaldt hva jeg vil betegne som selveste Stortingsdirektørens spekulative bruk av et advokatfirma, for å vaske seg selv og stortingspolitikere fri fra alle anklager.


Rammen er naturligvis alle de avslørte stortingspolitikernes utnyttelse av pendlerboligordningen, og den regelstridige personlige skattegevinsten de dermed hentet ut. Vi har både før og nå hatt mange avsløringer om politikere som beriker seg selv på ulike måter, men i høst har det først og fremst omhandlet misbruket rundt pendlerboligordningen. Kjell Inge Ropstad fra KrF, ble mest eksponert og fratrådte som følge sin partilederposisjon. Senere kom det flere tilsvarende avsløringer, og blant annet Stortingsdirektøren gjorde sitt beste for å feie uredelighetene under teppet. Granskninger var hun overhodet ikke interessert i, men etter offentliggjøringen av egne handlinger og mangel på handlinger, gikk hun noe mer stille i dørene.


Den siste tiden, hvor mye har kommet frem for dagen og lite ære er levnet både stortingsdirektøren og stortingspolitikere, har Marianne Andreassen likevel funnet tiden inne til å foreta en granskning. Dog ikke en granskning som allmenheten ville finne naturlig, det vil si å granske omfanget av skattemisbruket og Stortingsdirektørens totale fravær av kontroll med slike saker. Neida, Andreassen ville heller snu det hele på hodet, og få en «granskning» av hvorvidt skattemyndighetene er de klanderverdige. Med andre ord om det faktisk er skattemyndighetene som har feiltolket skattereglene rundt dette forholdet. Dette til tross for at Stortinget i tiår etter tiår, har tolket og på overflaten etterlevd regelverket i samsvar med skattemyndighetenes uttalte praksis.


For Stortingsdirektør Andreassen synes altså motivet bak granskningen å handle om hvordan skattesnyteri, manglende kontroll, og «under teppet» feiing kan snus til å dreie seg om årtier med misforståelser fra skattemyndighetenes side. På den måten kan hun kanskje også oppnå å ta oppmerksomheten bort fra det faktum at hun uansett ikke har hatt noen forsvarlig kontroll, og dessuten at hun selv grundig bagatelliserte en tilsvarende sak under teppet.


Det virker i denne forbindelse som Marianne Andreassen har skuet over til Fretex-ledelsens løsning for hvordan fri seg fra slike ubehagelige og farlige anklager, etter at en hel ledergruppes varslet på dem. Stortingsdirektøren valgte nemlig eksakt samme tilnærming og fremgangsmåte som den omvarslede Fretex-ledelsen. I begge sakene var det de anklagede selv, som initierte både oppdragsmandat og hvem som skulle stå for granskningen. Og tilfeldigvis valgte Andreassen akkurat det samme «gransker»-firma som Fretexledelsen gjorde, det vil si advokatfirmaet Grette. Antakelig har det gått gjetord om hvor effektivt Grette fikk uskadeliggjort varslerne, og samtidig «renvasket» den omvarslede konsernledelsen.


Ettersom Grettes granskning i Fretex-saken ikke var annet enn lett beviselig juks og bedrag, er det også klart at dette firmaet gir oppdragsgiver det de betaler for. Om det er på rett eller gal side av loven, synes ikke å spille noen rolle. Men det koster selvsagt penger, mye penger, noe i så fall de anklagede IKKE selv må stå for. Det er voldsomt ironisk og dessverre mer og mer «normalt» at ansatte/allmenheten som ønsker granskninger rundt virksomhetsledelsens/stortingsfolkenes atferd, i stedet ender opp med regningen for at lov- og regelbrytere renvaskes!


Stortingsdirektør Andreassen fikk lite overraskende det hun bestilte, en uetterrettelig og overfladisk «granskning». Den endte opp med tåkete konklusjoner som frifinner oppdragsgiver, og i stedet plasserer skylden hos skattemyndighetene. Konklusjonene er imidlertid svakt begrunnet, og tåler i likhet med Fretex-rapporten, ingen nærmere gjennomgang av instanser og personer med mer etterrettelige intensjoner. Men skaden er allerede skjedd, for den anklagede/omvarslede kan med Grettes bestillingsverk utbasunere en «grundig og uavhengig rapport», og dermed skape mye usikkerhet og forvirring. Det gjorde Frelsesarmeen og Fretexledelsen utallige ganger internt og eksternt med sin Grette-rapport, og det gjorde Stortingsdirektør Andreassen sist torsdag. Hvilket neppe er siste gang vi får høre denne uttalelsen fra henne.


Vi er alle klar over hvordan kriminelle i stor grad benytter seg av kjendisadvokater som forsvarere, advokater som har lagt all sin ekspertise i å finne alle former for saksbehandlingsfeil, for ved tekniske detaljer å få de skyldige av kroken. Når Stortinget, folkets instrument for å utøve den lovgivende makt (hvilket også er sterkt ironisk i denne saken), opptrer på ubehagelig lignende vis for å fri seg fra skyld og ansvar, ja da er det grunn til å bli virkelig urolig for retningen vårt samfunn er i ferd med å ta!


God søndag!

0 comments