Før jul skrev jeg om hvordan Stortingsdirektør Marianne Andreassen hyret inn advokatfirmaet Grette, for å «undersøke» hvorvidt skattemyndighetene har tolket lovverket bak stortingspolitikeres misbruk og utnyttelse av pendlerboligordningen. Det kan synes som motivet bak Andreassens bruk av nettopp Grette, var å bli vasket ren for alle anklager om hennes egen manglende kontroll av dette misbruket. Og av Gretteadvokatene fikk hun det skattebetalerne måtte betale for, en frifinnelse. En frifinnelse i den forstand at Grette med overfladiske argumenter, beskyldte skattemyndighetene for i alle år å ha misforstått regelverket.
At Gretteadvokatene gir valuta for pengene, uavhengig av sannhetsgehalt, er vel hva man kan forvente av en så totalt pengeorientert virksomhet. Men at den kritiserte Stortingsdirektøren selv står bak denne prosessen, oppfattes som mildt sagt uetisk. Det har imidlertid vært nedslående at ingen stortingspolitikere har villet uttale seg offentlig i saken, og ikke minst stilt spørsmål ved Andreassens egnethet som Stortingsdirektør. Ikke før torsdag, dagen etter at dette innlegget i stor grad var ferdig utarbeidet.
Skattemyndighetene har allerede avfeid påstandene fra advokatfirmaet Grette. De skrev kort og godt at deres forståelse er forankret i lovtekst, forarbeider og langvarig ligningspraksis. Det er jo ellers ganske alminnelig kjent praksis at når man får en fordel av arbeidsgiver, som for eksempel pendlerbolig, skal man altså betale skatt av den. Fradragsberettigelse kan oppnås dersom man for eksempel også har utgifter på boligen hjemme. Stortingspolitikerne som i denne saken er tatt med buksene nede, har med ulik grad av regelstridig oppfinnsomhet hevdet utgifter på hjemmebolig, eller at de har bodd andre steder enn de egentlig gjorde, osv. Og Stortingsdirektør Andreassen har så godt hun kunne forsøkt å skyve misbruket, og hennes eget ansvar for eksistensen av misbruket, under teppet.
Og nå har endelig Stortingets presidentskap funnet det nødvendig å gi Riksrevisjonen i oppdrag å granske stortingsrepresentantenes overholdelse av regler og retningslinjer, rundt alle økonomiske ordninger knyttet til Stortinget. I tillegg vil de ha undersøkt stortingsadministrasjonens håndtering og kontroll med disse. Presidentskapets motiv for oppdraget fremstår å være «den tillitskrisen Stortinget som institusjon står i». Riksrevisjonens nye leder Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, uttaler til Aftenposten; «Det er et svært viktig oppdrag. Tillit til våre folkevalgte er helt avgjørende for hele det demokratiske systemet».
Holder man disse uttalelsene fra både Stortinget og riksrevisjonen opp mot Aftenpostens avsløringer om pendlerboligsaken tidligere i høst, får man en litt uggen smak i munnen. Det var under denne tiden faktisk mye skjult kontakt mellom Stortingsdirektøren og Riksrevisjonens ledelse. Det går frem av tekstmeldingene Aftenposten fikk tilgang til, at det er stor usikkerhet rundt Riksrevisjonens reelle uavhengighet til Stortinget. Daværende Riksrevisor Per-Kristian Foss, uttalte at de siden 2017 ikke hadde gjennomført en eneste kontroll av om Stortingets administrasjon etterlever lover og regler. Han hevdet det var Stortingets presidentskap som stoppet dem fra det.
Uttalelsen skapte offentlig røre som naturlig er, ettersom Riksrevisjonen skal være en uavhengig kontrollinstitusjon. Foss tok deretter initiativ til et møte med Stortingsdirektør Andreassen. Etter noe som må betegnes som en urimelig nær og uformell dialog mellom Revisjonsråd Jens Arild Gunvaldsen og Stortingsdirektøren, endte det med at Riksrevisor Foss, hans etterfølger Karl Eirik Schjøtt-Pedersen samt Andreassen og tidligere stortingspresident Tone W. Trøen, gjennomførte et møte de ikke ville omverdenen skulle vite om. Ingen av de involverte, heller ikke nåværende Riksrevisor, har uttalt seg tydelig om hva som egentlig foregikk da dette møtet ble kjent gjennom oppslag i Aftenposten. Andreassen har for eksempel kun uttalt at hun bare var en tilrettelegger for møtet.
Dagen etter dette hemmelige møtet, tok Aftenposten kontakt med Stortingets ledelse. Aftenposten satt på dokumenter som beviste at Stortinget hadde hindret Riksrevisjonens kontroll. Dessuten lå det ved informasjon om hva Riksrevisjonen hadde funnet før de ble stanset. «Tilretteleggeren Marianne Andreassen gikk øyeblikkelig fra rollen som en angivelig «tilrettelegger», til en atskillig mer operativ rolle. Hun sendte revisjonsråd Jens Arild Gunvaldsen en sms; «Hei Jens. Kan du ringe meg. Det gjelder de referatene dere har gitt ut. Tekst bak sladden er lesbart for alle og vi har fått flere spørsmål fra Aftenposten om det som er bak sladden. Jeg håper du kan ringe meg for å høre hva vi kan gjøre. Marianne». Revisjonsrådet beklaget på det sterkeste ovenfor Stortingsdirektøren, og viste til at «ansvarlig person» skulle ordne dette med journalistene. Gunvaldsen lovet dessuten å holde «Marianne» oppdatert om alt som skjer, etter at Stortingsdirektøren uttrykte forventing om at «Jens» hørte fra seg.
Aftenposten ble umiddelbart etter bedt av Gunvaldsen om å makulere dokumentene. Stortingsdirektøren ville så vite om dokumentene var blitt spredt til andre, noe Riksrevisjonens mann straks skulle undersøke. For «Marianne» beklaget han igjen de negative konsekvensene. Revisjonsrådets servile opptreden er gjennomgående, og meget sammenlignbar med hvordan en underordnet forholder seg til en overordnet. Den uformelle tonen, sms-kommunikasjonen og iveren etter å utføre Stortingsdirektørens «forespørsler», forteller klart at Riksrevisjonen ikke er den uavhengige kontrollinstans som allmenheten er forledet til å tro.
Enda tydeligere trer dette frem da Stortingsdirektøren i en noe senere epost til Gunvaldsen, krevde en offentlig korrigering av inntrykket som har blitt skapt rundt hendelsene mellom Stortinget og Riksrevisjonen. I tiden etter fulgte flere andre ganske så instruerende meldinger fra Stortingsdirektøren til denne Riksrevisjonslederen.
Daværende Riksrevisor Per-Kristian Foss ble av Aftenposten spurt om Stortingsdirektøren kunne bestemme over Riksrevisjonen. Det avviste han bastant, men i virkeligheten er det utvilsomt det som har skjedd. Riksrevisor Foss innrømmet selv at det var Stortingets presidentskap som stoppet ham fra revisjon om IT-sikkerhet i 2017. Til tross for 100 års historie som uavhengig kontrollinstans av Stortinget, underordnet Riksrevisoren seg presidentskapets pålegg. Og med det sviktet han ganske grovt sin rolle som Riksrevisor. Revisjonsråd Jens Arild Gunvaldsens underdanige og uformelle kommunikasjon med Stortingsdirektøren, er like talende. Hans bruk av smileys i kommunikasjonen, kan være det understrekende for hvordan Riksrevisjonens ledelse totalt har sviktet sin rolle som en uavhengig kontrollinstans i vårt demokrati.
Ettersom Riksrevisjonens nye leder Karl Eirik Schjøtt-Pedersen også deltok i disse hemmelige møtene, er det ingen grunn til å stole på hans integritet heller. Det lyder derfor noe hult når han etter å ha fått granskningsoppdraget straks uttalte; «Det er et svært viktig oppdrag. Tillit til våre folkevalgte er helt avgjørende for hele det demokratiske systemet». Mon det?
I min varsling til Riksrevisjonen både når det gjelder Siemens overfakturering av Forsvaret, og Fretex sin ulovlige triksing rundt flere titalls millioner av kroner i offentlig bundne midler, har jeg aldri blitt møtt med ett eneste svar, og langt mindre noen smileys. Det er kun gjennom mer eller mindre offentlige rapporter og ad omveier, at jeg senere forstod at varslingen mot Fretex medførte omfattende negative konsekvenser for virksomheten. Og ikke under noen omstendighet har Riksrevisjonen, med tidligere Riksrevisor Per-Kristian Foss i spissen, anerkjent varsleren for noe av dette. Tvert imot virket det som om det var viktig at konsekvensene varslingen fikk for Fretex, verken ble gjort kjent for varsleren eller for allmenheten.
Det er en urovekkende korrelasjon mellom hvordan saker på slike nivåer behandles og hvem de berører, til tross for illusjonen om Riksrevisjonens uavhengighet. Utagerende kameraderi, nettverksbinding og egeninteresse hos enkeltmenneskene som arbeider i demokratiets ulike vokterinstitusjoner, er en alvorlig form for korrupsjon. En korrupsjonsform som lille Norge antakelig har langt mer av enn andre større nasjoner, men det fokuseres ytterst lite på det.
For meg er det ellers et stort tankekors at Stortingets presidentskap ikke har reagert for lenge siden og på eget initiativ, men først når de gjennom massive medieoppslag innser at Stortinget som institusjon er i ferd med å miste tillit. Med andre ord er det befolkningens illusjon om Stortingets redelighet som er det viktige å opprettholde, og ikke å komme til bunns i stortingsfolkenes snusk og fanteri. For hva hadde vel presidentskapet gjort om all mediedekningen hadde uteblitt?
God søndag!