De siste årene har jeg trodd at hele Siemens saken for min del var noe som hørte fortiden til. Jeg har arbeidet ganske hardt for å radere det hele ut av livet mitt og konsentrere meg om hyggeligere ting. Men som en plagsom liten møkkabikkje som stadig napper meg i ermet og av og til ganske kraftig også, vender saken tilbake. Denne plagen har jeg nå innsett vil være noe jeg må forholde meg til resten av mitt liv. Norge er et lite land og til stadighet kan man blant annet lese og høre om maktpersoner som har samfunnsskadelige roller på begge sider av bordet. I det siste har den plagsomme møkkabikkja nappet mer enn bare ermet mitt. Etter å ha lest om hendelsene i Innovasjon Norge har jeg kjent på et bitt i rumpa som det faktisk har gått litt verk i.
Som mange er klar over varslet jeg flere ganger internt i Siemens før det hele endte offentlig. Her er for eksempel ledelsens reaksjon som kom etter den andre varslingen i form av et notat; «Notatet slik det er skrevet bør slettes/inndras asap - det må få status «har aldri eksistert»...
Grunnen til at overfaktureringen av statlige kunder til slutt havnet i media var fordi Siemensledelsen med Per Otto Dyb i spissen, heller ville fjerne varsleren fra virksomheten fremfor å rydde opp. Etter at jeg vant frem i tingretten uttalte Dyb at han ville anke dommen. Som han sa til Finansavisen 11.oktober 2005; «Vi kan ikke leve med at det sås tvil om vår integritet». Med dette skulle Dyb sette inn tungskytset i form av et av Norges fremste advokatfirmaer. Hanskene skulle av og Monsen skulle tas. Etter at Forsvarsministeren besluttet å gå på korrupsjonsjakt kunne man i mars 2006 lese at Siemenssjefen innrømmet feilfakturering. Han trakk følgelig anken og i et presseskriv uttalte han at jeg hadde handlet i tråd med selskapets interne retningslinjer. Senere samme sommer uttalte Dyb at Siemens var forberedt på å ta en rettmessig straff. Videre åpnet han for at det fortsatt satt personer med strafferettslig ansvar i virksomheten. 15 juli 2007 uttalte for eksempel hans juridiske direktør; "Flere personer i SBS, herunder Monsen, har hatt sentrale posisjoner i et prosjekt hvor overfakturering har foregått".
Så la det være liten tvil om at Siemensledelsen var klar over virksomhetens overfakturering av staten og at de ganske nådeløst forsøkte å ta den som varslet om forholdet.
Innovasjon Norge er et statlig næringsselskap med formål å øke innovasjonen i Norsk næringsliv. Selskapet har ca. 700 ansatte, kontorer i 30 land og et budsjett på mer enn 7 milliarder i 2018. Selskapet er med andre ord ingen lilleputt verken i statlig sammenheng eller i norsk næringsliv forøvrig.
Innen 10. desember 2013 skulle valgkomiteen ha mottatt alle forslag til styrekandidater i Innovasjon Norge. 1. august 2014 sluttet Per Otto Dyb som leder for Siemens AS og 13 dager senere ble han valgt inn som styreleder for innovasjon Norge, med for ham et årlig lommerusk på ca. 250-300 000 kroner. Selv om Dyb på dette tidspunktet hadde fratrådt direktørrollen, fortsatte han med styrelederrolle i Siemens og styreleder/styreverv i andre selskaper i privat sektor.
Kanskje er det forståelig at statens representanter synes det er besnærende at en høyt profilert næringslivsleder fra en næringslivsgigant i privat sektor, ønsker den ene av de to øverste rollene i Innovasjon Norge. Men det burde ha vært et par alvorlig store hindre i veien for at valget skulle falle på den tidligere Siemenssjefen. Det ene er naturligvis at staten gjør seg avhengig av Dybs integritet siden han gjennom denne rollen også planter beina godt ned i en del av offentlig sektor som kan påvirke næringslivsområder han selv har interesse for, i sitt pågående virke i privat sektor. Vi snakker her om store næringer som prosessindustri, olje og gass, vindmøller, medisin, transport og logistikk osv. Innovasjon Norge skriver så flott at «..selskapets krav og forventninger er tydeliggjort i selskapets etiske retningslinjer, som foruten korrupsjon, også omhandler habilitet, interesser i andre virksomheter, samt gaver og økonomiske fordeler. Gjennom dilemmatrening og opplæring tilpasset korrupsjonsrisikoen selskapet står overfor arbeides det kontinuerlig for å sikre bevissthet om korrupsjonsrisiko og etterlevelse av de høye etiske standarder som vi krever av våre medarbeidere».
Etter å ha lest dette får jeg ikke følelsen av at noen har brydd seg nevneverdig om innholdet. Men det som får rumpeverkingen til nye høyder er hvordan staten gjennom slike vurderinger viser hvor liten vekt varsling fortsatt bærer.
Er det noen som kan tenke seg at et privat konsern ville akseptert at en av de mest sentrale personer hos en (hoff)leverandør, samtidig ville fått øverste lederrolle i et av deres egne datterselskap? Og hvor mye mindre aktuelt ville det være dersom vedkommende også har innrømmet at selskapet han fortsatt virker i, både overfakturerte dette konsernet og i tillegg gikk etter varsleren som sa ifra?
Dette utenkelige scenarioet er akkurat hva staten gjorde. Dyb er ikke lenger styreleder i Innovasjon Norge, men gjennom verkingen minnes jeg serien «Nissene på låven» hvor Atle Antonsens figur Bent Leikvoll, til tross for gjentatte utstemminger kom tilbake og endte som vinner av hele spillet.