Skrivekrampe i Stortinget?



Etter nylig å ha bevilget seg selv mellom ca. 1 064 000 kroner til 1 870 000 kroner i årslønn, samt et og annet tilleggsgode, får våre stortingspolitikere til smør på brødskiven. Det var viktig å få den tidligere luselønnen opp på et mer forsvarlig nivå, særlig nå som Statsministeren påpeker at levekostnadene har økt. Renter og priser stiger på alt, og mest på strøm og drivstoff. At strøm- og drivstoffavgifter sørger for sikker drift av AS Stortinget, er godt å tenke på. Da er det helt ok å vite at vi skattebetalere får klare oss uten strøm noen ganger i løpet av vinteren. Vi har jo dyner og brød. Og ingen må undres på om politikernes lønnspålegg er fortjent…vel bortsett fra Rødt og SV da, men hva vet vel de om økonomi og riktig lønnsnivå?


Først litt om politikerne i Stortingets presidentskap, som ligger og vaker i det øverste politiske lønnssjiktet. Det har kanskje ikke vært så mye vaking i det siste, for jaggu har de hatt litt å stri med i ett år eller tre. Og det kan de takke journalistene for, som uten videre sladrer til velgerne når de finner noe de synes er rart. Om noen politikere driver litt skattesnyteri eller andre former for snyteri, så er vel det en privatsak? På Stortinget gjør man ikke som journalistene, og sladrer til hvermansen. Det er nemlig svært så ukollegialt. Det er noen som hevder at med journalister flyende i stortingskorridorene, kan man på kontorene høre smellene etter stempler med påskriften; «unntatt fra offentligheten». Men det er nok overdrevet.


I forbindelse med pendlerboligordningen gikk alt på skinner en lang stund, men så måtte Aftenposten bry seg. Med hvilken rett måtte de brette ut vennskapet mellom Stortingsadministrasjonens og Riksrevisjonens ledelse? Det tvang presidentskapet til handling, og ikke lenge etter havnet Stortingsadministrasjonens leder Marianne Andreassen ute på gangen. Men rett før dette hadde hun og presidentskapet gått sammen, i et forsøk på å gjøre noe med skattemyndighetenes litt for enkle og klare regelverk. Og til det trengte de noen som er villige til mer enn å bare bøye lovverket. Og inn fra mørket kom advokatfirmaet Grette, som etter omfattende fakturering kom med uttalelser helt på høyde med den kvalitet og for så vidt pris, som granskningsrapporten de la frem i varslersaken rundt Fretex og Frelsesarmeen.


Før presidentskapet rakk å gjøre noe ut av Grettes oppkok, kom justisminister Mehl dem i forkjøpet. Under Sjøvoldsaken hadde hun kanskje litt motvind, med pendlerboligordningen kunne hun muligens snu litt på dette, så hun sa; «Jeg ønsker å betale den skatten som det er riktig at jeg skal betale. Jeg forholder meg til Skatteetaten nå - og fremover».


Hva kunne presidentskapet gjøre med Grette-oppkoket etter denne uttalelsen fra selveste justisministeren? Gretteadvokatene forsvant ut døra med Stortingsadministrasjonens leder Marianne Andreassen, som selv hadde litt å gå på rundt regnskap og kontroll. Men hun fikk da sagt noe som mange med meg mener at flere stortingsfolk burde si; «Jeg har kommet til at jeg ønsker å ta ansvar ved å si opp min stilling». Etter at skattebetalerne gjorde opp multimillionregningen for «arbeidet» til advokatfirmaet Grette, tok presidentskapet en «Mehl» overfor Skatteetaten.


To visepresidenter i det samme skapet nekter å svare på Aftenpostens noe brysomme spørsmål. Og det synes de nok alle burde forstå, for hva har velgerne med å bry seg om de folkevalgtes mulige pendlerbolig-skatt? Straks presidentskapet igjen inntar hvileposisjon, så roper Riksrevisjonen at jakta er i gang. Mer enn 500 politikere skal undersøkes for mulig misbruk av Stortingets ulike goder. Foruten pendlerboliger skal det finnes ut av hvem som urettmessig har rasket med seg noen hundre tusen kroner i etterlønn. Mest sannsynlig har det ikke ligget noe bak når noen for eksempel tok permisjon fra jobben sin, for i stedet å få utbetalt den langt høyere etterlønnen fra Stortinget, det sier de ihvertfall.


Ellers skal Riksrevisjonen også se på politikernes krumspring rundt reiserefusjoner, mens enkelte av oss lurer på hvorfor dette skjer først nå. Skattejuks, falske reiseregninger og hemmelighold om ulovlige bruk av offentlige midler, var jo på nyhetene allerede gjennom hele 2018.


Med årsgodtgjørelse (og altså ikke lønn må vite) på mindre enn halvannen million kroner, er det muligens ikke rart om mange kan falle for fristelsen, ja det vil si om de gjør det bevisst da. For alle som har blitt tatt, kan forsikre at de bare har misforstått et vanskelig regelverk, eller blitt feilinformert av noen andre.


For å kompensere den for noe stusselige årsgodtgjørelsen, har Stortingsrepresentantene blant annet tilgang på en kraftig subsidiert kantine, med en stor og variert meny. Siden maten er billig, er det ikke overraskende at politikerne var nødt til å bevilge seg selv daglig diettpenger. Og har de familie utenfor Oslo er det opplagt at de må få enda litt ekstra. Og i stedet for at disse godene fordelsbeskattes, som vanlig er, kan Stortingspolitikere trekke fra på skatten matutgiftene de allerede har fått diettpenger for. Og om noen av dem ikke skulle rekke hjem til middag, kan de føre opp enda en liten ekstra kompensasjon. Skulle de i tillegg jobbe til etter klokken ti på kvelden, kan også trekke drosjeregningen hjem trekkes fra.


Når man ser på listen med alle disse fordelene, forstår vi naturligvis hvorfor politikerne opplever at de har mye å gjøre. Tenk på alt de må føre opp og ned i mente av refusjons- og fradragskrav! Noen av oss litt lenger ned i hierarkiet, har også tidvis kunnet føre noen refusjoner og fradragskrav. Selv om ikke vi oppfatter dette som særlig komplisert, kan det være helt annerledes for politikerne. De må jo gjøre det for så mange ting. Da må vi også ha forståelse for at politikerne kompenseres litt ekstra, i tilfelle de skulle stryke med eller bli syke av all refusjonsskrivingen. Skrivekrampe kan sitte lenge i, og derfor er det helt nødvendig at våre fremste politikere har mulighet til sykefravær gjennom fire år, og fortsatt motta full årsgodtgjørelse. Vi andre som ikke jobber så mye med vanskelige ting som refusjoner og fradrag, trenger heller ikke mer enn ett års sykefraværsperiode før vi går over i arbeidsavklaringspenger på 66 % av maksimalt 6 x folketrygden.


Vi aner jo heller ikke hvor farlig det egentlig er med dette arbeidet dag ut og dag inn. Om flere fikk dette forklart, ville de kanskje skjønt bedre hvorfor de som i 40 år har vasket og stelt pensjonerte stortingsrumper, ikke skal ha rett til lønn utover sin egen dødsdato. Stortingspolitikerne derimot, som overbelaster både hodet og skrivearm med å hente ut frynsegoder, og kan hende dør av det, må selvsagt ha ordning med at deres etterlatte i så fall får hentet ut både lønn og diettgodtgjørelsen for hele dødsmåneden. Vi andre «bermen», må naturligvis også dekke politikernes begravelsesomkostninger. Det er likevel oppsiktsvekkende mange som synes akkurat denne posten er vel anvendte skattepenger, bare de tenker litt etter. Selv om regningen for hele frynsegodet fort kan ligge oppunder 300.000 kroner.


Når politikerne tar en velfortjent ferie fra all skrivingen, og tar den ut i Norge over mer enn 14 dager, skal de selvsagt også få lov til å reise gratis. Og det bør nærmest være unødvendig å nevne at også reiseforsikringen dekkes av skattebetalerne. Med alt slitet må våre stortingspolitikere minst ha mer enn tre måneders sommerferie, for hvordan skal de ellers få skrivekrampen ut av hånda før nye fradrag skal føres opp ut på høsten engang? Om enkelte folkevalgte skulle være i stand til det, er det også åpent å ta en sommerjobb, siden så lange ferier fort kan bli litt kjedelige i lengden. Og ja, da skulle det bare mangle at de fortsatt fikk stortingslønnen i tillegg, for en skarve feriejobb minsker jo ikke arbeidet med å føre opp alt av refusjoner og skattefradrag. Mange politikere kobler imidlertid ferie opp mot ulike statsbesøk, slik at sommermånedene blir mer variert, eksotisk og ytterligere fradragsberettiget.


Om noen er så ille stelt at de skulle bo mer enn fire mil fra Stortinget, må de åpenbart også få reise gratis hjem i helgene. Og etter ni måneder med skrivekrampe og hodepine rundt alle fradrag og refusjoner, ja da er det godt å vite at etterlønnsordninger og pensjonsordningene er særs gode. Kronisk skrivekrampe etter mange år med krav og fradragsposter kan sende hvem det skal være ut i etterlønnsordning, før de får nyte av livshøstens pensjonsutbetalinger.


De andre som fortsatt holder ut, bør kalle hverandre inn til møter. I fellesskap er det lettere å nøste opp i hva annet de kan ha gått glipp av på frynsegodelisten. Det er imidlertid best å legge disse møtene til etter ti på kvelden, for da kan de om de husker det, reise gratis hjem med taxi. Det kan jo komme godt med etter slitsomme økter, hvor oversikten over alle godene ikke er så lett å få.


Om noen fortsatt skulle lure på om og hvorfor Norge sliter med system- og kameraderikorrupsjon, og hvorfor varslervernet bare er en illusjon, kan jeg anbefale å lese dette innlegget en gang til.


God søndag!

0 comments