Forrige uke skrev jeg første del om varslersaken som skulle bli den førende for domstolenes rettsbehandling av varslere frem til i dag. Her kommer andre og siste del;
I dommen innledet dommer Bygstad med en overfladisk presentasjon om den saksøkte arbeidsgiveren, for deretter å gå inn i en kort, men atskillig mer kritisk presentasjon av saksøker Øyvind Hauge. Halvparten av avsnittet omhandlet at han og «noen arbeidskollegaer dannet en kameratklubb som de gav navnet «Nozenan kameratene» eller «Nozkam». Avslutningen var; «Det var bare menn som var medlem i kameratgruppen.» En slik påpekning uten å gå inn på om det kunne være naturlige årsaker til dette, innledet en udokumenterbar opptegning av Hauge som en kvinnediskriminerende og tvilsom kranglefant. Samtidig la Bygstad med denne innledningen grunnlaget for senere i dommen, og i all sin urimelighet, å indirekte hevde at varslingen nærmest var et innholdsløst oppkok, satt i gang av Hauge og NozKam-klubben. Hva som skulle være motivet for noe slikt, gikk hun imidlertid ikke inn på.
Om sakens bakgrunn skrev dommer Bygstad en sensurert og fordreid historie, hvor motivet utvilsomt var å ta varsleren. Mye plass gikk med til å beskrive to episoder knyttet til medikamenttyveri og hasjbruk, som var litt av forholdene Hauge og tillitsvalgte Andersen tok opp med ledelsen, under deres første varslermøte i august 2004. At kun disse hendelsene fikk så mye oppmerksomhet av dommeren, skyldes trolig hennes ønske om å vise at ledelsen hadde tatt tak i det Hauge varslet om. At Hauge og Andersen hadde tatt opp sikkerhets- og arbeidsmiljøforhold, som egentlig var vesentlig mer alvorlig, med tanke på hva slags avdeling dette var, ble totalt fortiet.
Hauges negative opplevelse av møtet, avdelingslederen Siri Nome og de andre lederne Nome hadde hentet inn til møtet, står det heller ingenting om. Selv om Hauge og Andersen forklarte seg utførlig om dette både til media og senere i retten, skrev dommer Bygstad bare; «A opplevde at han ikke fikk den samtalen med Siri Nome som han ønsket.» Med en slik mager og ufullstendig beskrivelse innser man raskt hvilke holdninger dommer Bygstads hadde til varsleren.
Som følge av Hauges negative opplevelse av møtets innhold og prosess, skrev han 4. september et ti siders brev til avdelingsleder Siri Nome. Monsens Revelje tar for seg dette brevets innhold, nettopp fordi dommer Bygstad i dommen fremla en helt forkastelig og grovt løgnaktig versjon, fullstendig i strid med hva varsleren Hauge faktisk skrev i brevet. Dommeren delte innholdet opp i mange og lite forklarende overskrifter, som hun på side 5 betegnet som brevets «emner». I virkeligheten var det bare to «emner» sett i et varslingsperspektiv, nemlig «arbeidsmiljø» og «sikkerhet». Foruten den innledende presentasjonen av seg selv, hadde alt det øvrige klar sammenheng med de to faktiske emnene. Bygstad har utvilsomt lagt hodet i bløtt for å presentere brevet som et rørete og usammenhengende skriv, hvor Hauge hovedsakelig uttrykte faglig uenighet med ønske om bruk av straffemetoder på pasienter. Imidlertid er den fremstillingen en grov løgn fra dommeren.
I brevet ser man først hvordan Hauge gjennom hele året hadde bedt om et møte med Siri Nome, men ikke fått det. Dette til tross for det han omtalte som; «mine frustrasjoner og alvorlighet i det jeg har erfart». Han viste også til at det var lenge siden han hadde fått en medarbeidersamtale, med tilleggskommentaren; «slik som vanlig er».
Deretter presenterte Øyvind Hauge seg for Nome over en halv side, med begrunnelsen at de; «ikke kjenner hverandre så godt». Siri Nome fikk her vite at Hauge mente han var en person som stod frem hvis urett skjedde, og at hans interesse for å arbeide med psykisk syke mennesker skyldtes en slektning med schizofreni. Det går ellers frem litt stort og smått rundt hobbyer og ting han tidligere holdt på med. Han karakteriserte seg selv som en snill og myk mann som lyttet til og støttet pasienter, men som også satte grenser da han mente «Grensesetting er også å betrakte som omsorg».
Brevet tok deretter en mer dyster vending. Hauge skrev at han var veldig sint og bitter. Man forstår at han ble sjokkert over at en ansatt hadde spurt om han var; «en av nazisistene!?». Dette spørsmålet fikk ham til å lure på om hans person ble diskutert av ledelsen, og i så fall ville han gjerne vite deres oppfatning av ham. Etter dette gikk han inn på ledelsens avstraffelse av en kollega, som han påpekte at Nome på veien ut fra møtet hadde nektet å diskutere med ham. Det gjaldt hva Hauge trodde var avskjedigelse av en pleier, men som i virkeligheten endte i at vedkommende ble omplassert til en annen avdeling. Pleieren hadde utført handlinger i tråd med Hauges tiltak knyttet til denne pasienten, og som skiftets ansvarsvakt mente Hauge at alt dette lå på ham og ikke pleieren. Derfor skulle forholdet først og fremst vært adressert til ham, i stedet for avskjedigelsen Hauge trodde ble utfallet for pleieren. Hauge opplevde med prosessen at han ble kraftig understyrt, og at saksbehandlingen foregikk bak hans rygg. Videre syntes han det var svært uprofesjonelt gjennomført. Han skrev; «jeg føler ansvarsvaktrollen ved vår avdeling avgikk med døden denne dagen». Han fant det i så måte lite gjennomtenkt at det i etterkant av episoden kom opp skriv på veggen om ansvarsvaktrollen, med «hint og vink og veldig Ad Hoc». I stedet skulle slike rutiner ifølge Hauge vært implementert allerede ved avdelingens oppstart i 1989.
Som ansvarsvakt tok han også opp at han gikk alene i ansvarsvaktrollen fra januar til juni 2004, noe han mente måtte være ulovlig. Han skrev; «sparker man en ansatt setter man automatisk inn en ny ansvarsvakt på dette skiftet. Det ble ikke gjort». En kvinnelig pleier hadde ifølge Hauge sagt seg villig til å bytte til hans skift, slik at begge skiftene kunne ha to ansvarsvakter, fremfor tre på det ene skiftet og kun Hauge på Hauges skift. Hauge mente dessuten at representasjonen av begge kjønn, ville oppleves positivt av pasientene. At enhetsledelsen ikke fulgte det opp, fikk Hauge til å føle sinne, irritasjon og utbrenthet. Følelsene ble forsterket med vissheten om at den neste helgevakten kom til å bli akkurat som den foregående. Hauge så også for seg at han kanskje ville slutte. Av enhetsledelsen skrev han at han ble møtt med oppgulp av dårlige forklaringer som; «Det er så vanskelig å skaffe ansvarsvakter», eller «det går jo bra dette eller..høh..?!».
Det går frem at han for tredje året på rad hadde sagt seg villig til å flytte på ferien, fordi han visste at ledelsen ikke hadde oversikt over ferieavviklingen, og at problemene ville tårne seg opp for avdelingen i denne perioden. For å understreke denne påstanden viste han til hvordan han i sin feriestart to ganger hadde blitt oppringt og bedt om å møte på jobb, hvorav en gang fra assisterende leder. Det står videre «Hadde jeg jobbet på en arbeidsplass som virkelig satte pris på sine ansatte, hadde jeg avbrutt ferien på stedet, jeg takket nei og sa det var pinlig at man ringte meg».
Etter dette omtalte Hauge en episode hvor en pasient hadde knust en rute. I enighet med enhetslederen mente Hauge at siden pasienten ikke var psykotisk under handlingen, burde vedkommende selv betale for skaden. Snart etter hadde den øvrige ledelsen kritisert Hauge for dette, mens den ansvarlige enhetslederen gikk fri. Ledelsen mente Hauge her hadde utvist et soloutspill med elementer av straff. Hauge opplevde den ensidige klandringen av ham som urettferdig, men skrev likevel at han tok kritikken til etterretning. Noen uker senere mens et annet team var på vakt, skjedde et tilsvarende forhold med at en pasient knuste en CD-spiller. Denne gang endte det med at pasienten måtte erstatte CD-spilleren, nettopp begrunnet i at han ikke var psykotisk under handlingen. Denne vinglingen og ytterligere forskjellsbehandlingen oppfattet Hauge som «forvirrende, frustrerende og demoraliserende». Han lurte følgelig på hvem som egentlig bedrev soloutspill, og hvor den konsekvente grensesettingen var med slike prosesser.
Hauge etterlyste og skrev om at han aldri hadde hørt eller funnet noe skriftlig om metodikk, pedagogikk eller ideologi å jobbe etter, eller visjoner om hvor man skulle. Etableringen av slike ting mente han var viktig for sikkerhetsavdelingen, og det var i den forbindelse at han og en kollega hadde startet opp et prosjektarbeid om arbeidsmetode rundt den enkelte pasient i risikosituasjoner, en metode han omtalte som «KLAR-skjema». Dette var et skjema hvor vaktteamene kunne legge inn innspill, og selv dra nytte av andres innspill rundt risikohåndtering av pasienter på sikkerhetsavdelingen. Tilsvarende skjemaer hadde Hauge benyttet med hell, da han arbeidet i skoleverket. Det ble utarbeidet tre skjemaer i et pilotprosjekt, men initiativet fikk ingen reaksjon fra ledelsen. Hauge opplevde ignoreringen som at det å vise initiativ og engasjement ikke så ut til å nytte, og at den enkelte pasient i stedet fortsatte å bli utsatt for ulik behandling.
Hauge adresserte også kollegagjengen som dommer Bygstad omtalte som kameratklubben «Nozenan kameratene» eller «Nozkam». Det går frem av brevet at Hauge mente den negative fremstillingen av denne kollegagjengen fra sikkerhetsavdelingen, var svært overdrevet. Nomes egen rådgiver hadde ifølge Hauge også deltatt da disse kollegaene tok seg en fest før en jobbhelg. Hauge skrev også; «Som kjent jobber disse ikke lenger ved avdeling RS, da heller intet uønsket kameraderi». Dette kan bare forstås dithen at «Nozkam» som sådan, hadde opphørt å eksistere senest i august 2004. Men dommeren hevdet likevel at det var denne gjengen som hadde stått bak all varslingen rundt sikkerhetsavdelingen sammen med Hauge.
Hauge tok opp hendelsene rundt en utenlandstur, hvor en kollega stjal pasientmedikament. En sak han hadde tatt opp i møtet med Nome og divisjonsdirektøren noen dager tidligere. Han skrev; «Jeg skal ikke si så mye mer om dette, men jeg håper du ser hvor vanskelig det er å stå frem med noe slikt, for ikke å snakke om å måtte bære på dette såpass lenge». Årsaken til at Hauge opplevde dette som vanskelig, var at vedkommende det var snakk om gikk inn i en lederposisjon straks etter hendelsen.
Hauge skrev så om forhold rundt kurs og hospitering. I bunn og grunn gjaldt det hans opplevelse av at mens han verken fikk kurs, hospitering eller anledningen til å hjelpe til under en konferanse, fikk en bestemt annen ansatt anledning til alt Hauge og øvrige ansatte ble nektet. Hauge opplevde også dette som ubegrunnet forskjellsbehandling, som «en allerede presset og prøvet arbeidsgruppe» hadde merket seg og murret over. Han uttrykte videre sine mistanker om at fordelingen av stillinger og posisjoner ikke var basert på «formelle retningslinjer», men på kameratskap. Deretter viste han til et konkret eksempel med en konkret lederstilling i sikkerhetsavdelingen. Han viste også til ledelsens behandling av to kvalifiserte ansatte, som hadde søkt på stillinger som mindre kvalifiserte personer angivelig hadde fått. Hauge skrev; «Kunne tenkt meg å fått en orientering i denne saken. For meg tyder mye på at dette har med helt andre momenter å gjøre enn hva som burde være rådende».
Hauge skrev om sin opplevelse av avdelingens utblåsningsmøter, og hvordan man før i tiden hadde kunnet si hva man hadde på hjertet uten å etterpå bli innkalt til enhetsleder, eller at enhetslederen kommenterte/kverulerte på det utblåste. Forumet hadde etter Hauges oppfatning mistet sin funksjon og misjon med denne ledelsestilnærmingen. Som avslutning til punktet skrev han; «Det finnes flere eksempler på at åpenhet, demokrati og kommunikasjonslinjer ikke fungerer».
Hauge oppsummerte for Nome at sikkerhet var kjernen i alt det han tok opp i brevet. Han spurte etter hvem sikkerheten skulle gjelde for. Hva skulle han for eksempel tenke når det på sikkerhetsavdelingen lå igjen hammer og skrujern etter ansatte fra teknisk avdeling? Eller når han fant en brukt kanyle på vindusgesimsen, og hvor to av tre beboere har hepatitt? Slike ting skulle ifølge Hauge ikke forekomme på sikkerhetsavdelingen.
Åpenbart sett opp mot denne manglende sikkerheten, både for beboere og for ansatte, mente Hauge at ordlyder som «vi skal bli mer liberale, gå mer vekk fra sikkerhetsinstrukser og tenke mer livskvalitet for pasienter», var som en resignasjon. Noe han ikke kunne være enig i. Som et eksempel skrev han om en ansatt som i plenum hadde sagt at lønnen var for dårlig til at han ville nekte en bestemt pasient mer enn foreskrevet mengde av en bestemt medisin om pasienten ville ha det, en medisin pasienten ifølge Hauge ikke engang hadde vist et behov for. Den samme ansatte hadde angivelig igjen i plenum uttalt; «Smeller det i 3 posten nå, har vi ikke en sjanse». Hauge mente slike uttalelser var demoraliserende, og lite støttende til den oppgaven de var der for. Hauges budskap var at negative hendelser og uttalelser som ledelsen feide under teppet, hadde ført til at det ikke var noe igjen av sikkerhetsinstruksen og at frykt, redsel og lignende ble resultatet.
Alle som leser brevet skjønner at Hauge var bekymret over at det var mange nye og urutinerte på jobb, at det mye overtid, doble vakter og slitasje på ansatte, samt et markant frafall av rutinerte ansatte som førte til usikkerhet og dårlige vurderinger. Hauge skrev; «Lavere sikkerhet gir økt trussel og usikkerhet i et allerede usikkert miljø», og «man blir utmattet og utbrent i et system der man faktisk ikke vet hvem som kommer på jobb, om folk kommer på jobb eller kjenner man den som kommer på jobb?». Ellers mente han at inneklimaet på avdelingen var så dårlig at det påførte ham hodepine.
I brevets avslutning viste Hauge til at det kun var en tillitsvalgt og en kollega som hadde tatt kontakt med ham under det pågående sykefraværet hans. Han etterlyste ivaretakelse, noe han følte «veldig på», og det var utenkelig for ham å gå på jobb «slik det er for tiden og lurer i den forbindelse på hva som skjer og om noen kan fortelle meg hvor lenge dette skal pågå».
Selv om brevet ikke er formulert slik en øvet person ville formulert det, er det mer enn godt nok til at ethvert oppegående menneske umiddelbart forstår innholdet og budskapet. Det er en ganske detaljert varsling om manglende sikkerhet, som i vesentlig grad ifølge Hauge oppstod som en konsekvens av dårlig arbeidsmiljø, som igjen var en konsekvens av dårlig ledelse. Det ble vist til en rekke eksempler som underbygget dette, og slik Hauge formulerte seg forstår den som leser brevet at Siri Nome kjente til flere av forholdene.
Selv om brevet tar opp flere svært alvorlige forhold, ble det aldri besvart av avdelingsleder Siri Nome. Hennes begrunnelse for dette var at hun angivelig ikke forstod brevets innhold eller meningen bak, eller at det var et varsel. Hun påstod at hun opplevde brevet som forvirrende, og at det bare var Hauges betraktninger.
For det første må man ha en ganske begrenset kapasitet for ikke å forstå innholdet, og formålet med brevet. For det andre må det være rimelig opplagt at om Nomes påstand likevel var tilfelle, skulle hun selvfølgelig ha kontaktet Hauge for å få brakt på det rene de forhold hun ikke forstod. Men hun gjorde altså ingenting, hvilket i virkeligheten taler for at hun var klar over situasjonen men ikke ville eller evnet å gjøre noe med det.
Dommer Bygstads presentasjon av brevet var å vise til at Hauge i sitt første «emne» presenterte seg og sin bakgrunn nærmere for Nome, hvem han var og angivelig noen spørsmål om hvilke tanker andre måtte ha om ham. Et annet «emne» var at han lenge hadde ønsket en samtale med denne lederen. Enda et «emne» om «melkeglassepisoden» (medikamenttyveri), et «emne» om utfordringene med ansvarsvakt og at han i så måte måtte gå alene som ansvarsvakt. Her tok Hauge opp klare sikkerhetsrelaterte forhold, men dommer Bygstad hadde ingen interesse av å gå inn på det. I denne konteksten tok han også opp egen ferieavvikling som dommeren omtalte som et eget «emne». Koblingen mellom avdelingssikkerhet, ressursmangel og Hauges ferieavvikling ble helt ignorert av Bygstad. Hauge skrev om den kritikk han hadde fått etter behandling av en pasient som hadde knust et vindu, og hvordan han så på denne kritikken etter at pasienten senere fikk tilsvarende behandling uten at det skapte reaksjoner, hvilket for ham fremstod som inkonsekvent. Som følge av slike hendelser etterlyste Hauge en overordnet visjon og behandlingsfilosofi for å få en mest mulig ensarted pasientbehandling. Men Bygstad delte disse forholdene i intetsigende «emner» uten noen forklaringer. Den svært underkommuniserte presentasjon hentet ikke frem en eneste sammenheng, til tross for at det var flere av dem og til dels svært alvorlige. Den ganske karakterdrepende fremstillingen ble helt klart gjort for at Hauge og brevet hans ikke skulle stå seg mot Siri Nomes mildt sagt kritikkverdige saksbehandling, eller rettere sagt totale mangel på dette.
I dommerens senere like partiske fremstilling av saksøktes anførsler, skrev hun; «Det anføres at brevet på 10 sider er et varsel i seg selv. Det ble ikke oppfattet som et varsel av Siri Nome. Etter hennes syn var det et brev med et forvirrende innhold.» Og nettopp her er nok svaret på hvorfor dommeren fremstilte brevet og Hauge på måten hun gjorde. Bygstad tok imidlertid ikke opp oppfølgingsansvaret Nome hadde som arbeidsgiver, og ikke minst som leder for sikkerhetsavdelingen som håndterte farlige pasienter. Sett bort fra varslingskonteksten er det direkte uansvarlig å avstå handling/undersøkelser bare fordi brevet angivelig fremstod som forvirrende, og som Nome i retten påstod at hun ikke forstod formålet med. Men brevets budskap er overhodet ikke forvirrende. Det tok opp flere av de samme forhold Hauge forsøkte å ta opp på møtet bare dager før. I tillegg henger det ikke sammen at brevet ble avvist som varsel og altså ikke engang besvart, begrunnet i at Nome ikke forstod det. Hvis hun ikke forstod innholdet, hvordan kunne hun da avvise det som et varsel?
Dommeren fremhevet ellers at Hauge skrev om et prosjekt han og en annen pleier jobbet med, men hun skrev ingenting om at prosjektet var et ansatt-initiativ som ledelsen og avdelingen kunne dratt stor nytte av. Et initiativ ledelsen ikke engang gadd å respondere på. For å svekke brevets varslingsinnhold ytterligere, fremhevet dommeren at Hauge her reiste spørsmål om muligheten for hospitering og kurs, samt fordeling av stillinger og posisjoner. Og igjen helt uten å avklare om det kunne være relevante sammenhenger til sikkerhets- og arbeidsmiljøforholdene på avdelingen, hvilket det altså var. I tillegg viste Hauge med punktet hvordan de ansatte ble negativt forskjellsbehandlet i forhold til en bestemt ansatt som fikk delta på alt.
I retten forklarte Hauge at han følte at Nome ikke trodde på ham, og etter at han ble sykemeldt i stedet stilte spørsmål ved grunnlaget for sykemeldingen. Han sa at han tok opp alvorlige forhold, men ikke fikk noen svar. Tausheten og mangelen på dialog opplevde han som en straff. Men svært lite av dette nevnes i dommen, og i så fall svært overfladisk.
Dommeren gikk etter hvert inn på hva hun la til grunn som Hauges påståtte varsler. Her skulle hun avdekke i hvilken grad noen av varslingsforholdene var reelle varsler med rett til lovens varslervern, og dermed erstatning for gjengjeldelser.
Møtet av 30. august 2004 var først ute. Bygstad trakk frem medikamenttyveri og mulig hasjbruk som varsling om kritikkverdige forhold. Men ikke ett ord om det som ble sagt om sikkerhet og arbeidsmiljø.
Deretter var det brevet til Hauge. Hun skrev; «Siden det anføres at hele brevet er varsel, må retten gå nærmere inn på hvert enkelt tema tatt opp i brevet». Det må imidlertid være åpenbart at Hauge og advokaten hans ikke mente det bokstavelig at brevet i sin helhet fremstod som varsel, men at innholdet klart varslet om flere alvorlige kritikkverdige forhold. Bygstad valgte i stedet å ta det bokstavelig, nettopp for mye lettere å kunne angripe holdbarheten. Hun hentet frem en tekst fra innledningen; «....sende Deg med dette et brev istedenfor gjeldende samtale jeg har bedt om gjennom hele dette året. Jeg har i denne perioden vært i kontakt med deg angående en samtale jeg hadde / har behov for, samt utrykt dette også for Enhetsleder Morten Ese og Spesialrådgiver B ved flere anledninger i denne perioden. Det har ikke lykkes å få til en slik samtale med dem, tross mine frustrasjoner og alvorlighet i det jeg har erfart». Deretter skrev Bygstad at retten fant det vanskelig å se hva som var varsel om kritikkverdige forhold i dette.
Men en slik melding ville fått hvilken som helst ansvarlig leder til å undersøke nærmere hva Hauge mente med sine frustrasjoner og alvorlige erfaringer, og dessuten tatt et initiativ til et møte. Men Nome foretok seg ingenting. Det er påfallende hvor blottet dommeren er for den type kritiske spørsmål, og særlig med tanke på alt som hendte i tiden etter.
Deretter hengte dommeren ut Hauge, etter at han i brevet feilaktig skrev at personen som stjal medikamenter ble avskjediget. Bygstad gjorde et poeng av at vedkommende hadde blitt overført til en annen avdeling, og ikke avskjediget. Ordlyden til Hauge er imidlertid en bagatell, for uansett hadde arbeidsgivers handling som formål å straffe tyven. Dessuten var brevet skrevet til Nome og ingen andre, og hun måtte uansett ha forstått hva Hauge mente med dette.
Dommeren spekulerte og tolket vidt og bredt fra de utdrag hun selv hentet fra Hauges brev, som i fravær av kontekst fremstår både noe uklart og upresist. Hvilket åpenbart var hensikten. Det er imidlertid like åpenbart at om en fagutdannet ansatt sender uforståelige meldinger om sikkerhets og arbeidsmiljøforhold, og spesielt på en slik avdeling, må man forvente at den mottakende lederen søker en nærmere avklaring rundt innholdet. Som for eksempel det Hauge skrev om sin rolle som ansvarsvakt. Dommeren sakset følgende fra Hauges brev; «I kjølevannet av denne saken er det derimot mye jeg vil ytre mine betraktninger, tanker og ideer om. () Jeg har gjort meg en del betraktninger i denne forbindelse (medikamenttyveriet) og ved senere anledninger. Først og fremst er det ingen, i hvertfall meg bekjent, har stilt spørsmål med mine holdninger og noen påfølgende avskjedigelse i så måte. Jeg lurer på om noen har tenkt i disse baner? punkt 2 er at jeg ble kraftig understyrt som ansvarsvakt i denne situasjonen, rapportering gikk bak min rygg og mye uprofesjonalitet ble utvist fra enkelte parter i denne saken.»
Bygstad konkluderte her med at dette var «synspunkt og betraktninger knyttet til en personalsak som var avgjort og ikke varsel». Men for det første kunne hun ikke vite dette, ettersom arbeidsgiver altså ikke undersøkte hva Hauge egentlig mente med det. I tillegg er det klart at Hauge her forsøkte å vise til enda et eksempel på hvordan avdelingens ledelsesatferd påvirket arbeidsmiljøet. Dette er også sterke signaler om at noe kan være galt jamfør sikkerhetsforhold i avdelingen, men måten det er skrevet på er ikke utfyllende nok til å forstå innholdet uten nærmere undersøkelser. Og det er selvfølgelig det arbeidsgiver skulle gjort, og dessuten hadde plikt til å gjøre.
Bygstad hevdet at Hauge etterlyste «demokrati med hensyn til behandlingsfilosofi». Som bevis for dette sakset hun ut blant annet følgende utdrag; «Med det resultat at vi fortsetter med ulik behandling av pasientene i grensesetting situasjoner. For meg virker metode som et ikke prioritert område eller manglende fokus og engasjement på dette. Frustrerende når man selv prøver å gjøre noe og bruke den kompetanse man selv tror man besitter.» Men dette utdraget omhandlet Hauges prosjekt, som skulle gjøre det enklere å sikre at de ulike teamene utførte en enhetlig behandling av hver enkelt pasient, men som ledelsen ikke på noe vis responderte på. Hva prosjektet omhandlet og hva som var formålet med det, skrev dommeren ingenting om. Hadde hun vært ærlig på dette, villedet straks blitt vanskeligere å fremføre påstanden om Hauges ønske om demokrati, som det for øvrig ikke står ett ord om i brevet. Ellers hevdet dommeren at Hauge her formidlet synspunkt på pasientbehandling, som kunne vært et varsel. Men siden han ikke fortalte om en konkret feilbehandling av pasient så var det ifølge dommeren likevel ikke et varsel.
Dette er løgnaktig, og spesielt siden utdragene Bygstad hentet frem ikke fremkom i sin rette kontekst. Den virkelige konteksten var at den samme pasienten fikk ulik behandling, avhengig av hvilket team som var på jobb. Det ene teamet kunne straffe en pasient for en uønsket handling, mens et annet team kunne ignorere den samme handlingen. For pasientene, og særlig med henblikk på de farlige pasientene, skapte dette uklarheter om hvor grensene gikk, og bidro således til en økt sikkerhetsrisiko. En enhetlig, overordnet behandlingsmetode, som for eksempel det Hauge forsøkte på gjennom sitt pilotprosjekt, ville redusert denne risikoen. Med andre ord lå det et klart varslingsbudskap i dette, som ble understreket gjennom en grusom hendelse som oppstod i 2006.
Dommeren må også bevisst ha misforstått Hauges budskap da hun trakk frem spesialist psykolog Urheims forklaring. Han hadde ifølge dommeren forklart at pasientene ikke lenger skulle ha ensarted lik behandling, og det var ifølge Bygstad kjernen i den faglige uenigheten hun påstod Hauge hadde. Men Hauge hadde ikke innvendinger til ulik praksis på ulike pasienter, derimot hadde han innvendinger til ulik praksis på samme pasient, og det er noe ganske annet. Med brevet Hauge skrev og det som der beskrives rundt hans prosjekt, kunne ikke dommeren unngå å vite dette. Men fordi hun ikke skrev noe om prosjektet, samt det faktum at nærmest ingen som senere leser dommen også har Hauges brev, kunne hun trygt legge frem slike løgner.
Av psykologens forklaring kom det videre frem at sikkerhetsavdelingen skulle bort fra tvang. Selv om dommeren ikke viser til det, fremgår det av Hauges brev til Nome at han og andre vernepleiere så dette som en uforsvarlig sikkerhetsrisiko. Det kan man forstå, og spesielt når avdelingen håndterer psykotiske og farlige pasienter, med stort gjennomtrekk av fagfolk og mangelfull oppdekning. I Norge er det faktisk slik at de ansattes sikkerhet skal komme først, også for redningstjenester og politi. Og selvfølgelig også for sikkerhetsavdelingen på Sandviken sykehus.
I forbindelse med psykologens forklaring om avvikling av tvang, skrev dommeren «at det er nettopp dette han (Hauge) er uenig i når han sier «vi skal bli mer liberale...». Men her trakk Bygstad igjen frem noe helt ut av sin kontekst. Hauges bruk av ordet lå i det følgende avsnittet i brevet til Nome; «Når jeg nevner sikkerhet eller slike episoder møtes man med et eller annet svar jeg bare ikke lenger kan godta. Eller som det den senere tiden er blitt populært å si at vi skal bli mer liberale. Skal jeg tenke sikkerhet når jeg er på jobb? Overreagerer jeg når jeg forteller om avvikene?». Hauges budskap var ganske enkelt at han ikke kunne godta at de ansattes manglende sikkerhet bare ble møtt med ord. Ord han eksemplifiserte med «..at vi skal bli mer liberale» osv.
Hvem ville ikke blitt indignert dersom utrygghet på en farlig arbeidsplass møtes med floskler, fremfor etableringen av reelle og forsvarlige sikkerhetsrutiner og nok fagkompetente ansatte til å møte utfordringene?
Dommer Bygstad hevdet at dersom noen varslet om det samme forholdet flere ganger, så var det bare første gangen det kunne karakteriseres som varsling. De neste var jo bare gjentakelser. Det er en rimelig grov feilvurdering. Det at man varsler flere ganger om samme forhold, betyr bare at de kritikkverdige forholdene ikke har blitt behandlet forsvarlig. Når det etter varsling fortsatt ikke skjer noe, er det opplagt at varslingen må gå til andre som forhåpentligvis kan gjøre noe med forholdet. Og da er det faktisk også et nytt varsel, ettersom det må ses på som indirekte kritikk av de som i utgangspunktet skulle reagert på det opprinnelige varselet, men som i dette tilfellet altså valgte å ikke foreta seg noe av betydning, foruten å overføre den illojale varsleren Hauge til en annen avdeling. Det var nettopp derfor at Hauge endte med å gå til Arbeidstilsynet.
Om Hauges varsel til Arbeidstilsynet våren 2005, skrev dommeren at det var uklart hva han hadde sagt i dette møtet til tross for at Arbeidstilsynet hadde en klaroppfatning av at han varslet om kritikkverdige forhold. Dommer Bygstad strakk seg likevel til å innrømme at Hauge tok opp «risikofull arbeidsplass grunnet typen pasienter», som jo var en av Hauges hovedbekymringer. Et budskap som dommeren ellers jevnt over druknet i sin omtale av saken. Det er utvilsomt at Hauge varslet Arbeidstilsynet, selv om dommeren også her forsøkte å så tvil. Uten Hauges varsel ville ikke tilsynets omfattende oppfølging av sikkerhet- og arbeidsmiljøutfordringer på nettopp sikkerhetsavdelingen funnet sted. Dommerens innrømmelse strakk seg for øvrig ikke lenger enn til at Arbeidstilsynet oppfattet det som et varsel, underforstått at hun ikke var enig i at det var et varsel.
Deretter gikk Bygstad over til varslingen Hauge foretok til media i februar 2006. Og igjen, som med brevet til Nome, grep dommeren tak i at alt i artikkelen angivelig var anført av Hauge som et varsel, selv om han åpenbart ikke kan ha ment det slik. Dommeren refererte ellers fra medieoppslaget; «Slik retten ser det blir det ikke varslet om kritikkverdige forhold i artikkelen. Det gjengis opplysninger fra Arbeidstilsynets rapport. Det er ikke varsling. Videre står det i artikkelen: «De siste årene har han (les A) ved flere anledninger påtalt kritikkverdige forhold ved avdelingen. A sier han har vært direkte og løsningsorientert. I åtte måneder ventet han på å få en samtale med avdelingsledelsen. Etter samtalen ble han i november 2004 overflyttet til en annen avdeling. «Jeg ble problemet. Fordi jeg var kritisk til ledelsen, ble jeg et sikkerhetsproblem, sier A».» Det er vanskelig å se at det her blir varslet om kritiske forhold ved arbeidsplassen. Det hele fremstår mer som en henvisning til egen personalsak og tidligere eventuelle varslinger.»
At Hauge påpekte at sikkerhetsavdelingen manglet fagfolk og hadde bemanningsproblemer, var ifølge dommeren altså ikke varsling, fordi ledelsen var kjent med dette. Hun påstod i den forbindelse at ledelsen arbeidet for at det ble bedre. Men det var akkurat den fortsatte mangelen på forbedring som førte til at Hauge og andre ansatte ikke ga seg med å melde ifra, og som så sent som januar 2007 førte til at Arbeidstilsynet så seg nødt til å straffe Sandviken sykehus med dagbøter inntil utbedring fant sted. Men for Bygstad var det underlig at Hauge kunne påstå at han hadde varslet flere ganger om dette, og mente han bare hadde varslet internt en gang, og det skjedde i møtet med Nome i august 2004.
Denne tullete og beviselig feilaktige påstanden om antall ganger Hauge varslet, er ganske utidig. Dommer Bygstad hadde for eksempel ikke engang fått med seg at det å varsle til Arbeidstilsynet jamfør loven anses som intern varsling. I tillegg varslet Hauge utvilsomt i brevet han skrev til Nome i september 2004 selv om Bygstad gjorde alt for å hevde det motsatte.
Bygstad fortsatte å rakke ned på Hauge, og hengte ham på utdrag fra avisoppslag hun så det var lett å angripe. Som det at Hauge hadde uttalt at han ikke opplevde at ledelsen gjorde noe med de «miljømessige problemene». Dommeren mente dette var svært uklart, og fremhevet sin mistro til Hauge med å spørre hvordan han kunne vite om slike problemer på sikkerhetsavdelingen, da han på tidspunktet var på en annen avdeling, osv. Hun hadde åpenbart ikke fått med seg at hun selv skrev forklaringen på dette på side 6 i dommen. Det står; «Tillitsvalgt, Bente Andersen, hadde jevnlig kontakt med A utover 2005».
Blant flere andre ting dommer Bygstad ikke tok frem, var det faktum at samme artikkel viste til svært spesifikke forhold som Hauge og de andre ansatte ved RS hadde meldt til Arbeidstilsynet. 41 pleiere hadde sluttet, det var høy bruk av ufaglærte, høyt sykefravær, konstant overbelegg, 1020 rapporter om pasientepisoder de siste 18 måneder og ansatte ble hengt ut og mente de kunne påregne represalier fra en ledelse som ikke fremmet dialog, åpenhet og medbestemmelse. Det stod også at kun Hauge turte å stå frem, mens de andre fryktet for konsekvensene dersom det ble kjent at de hadde snakket med avisene. Så Hauge var både selv varsler og i så måte talerør for andre anonyme varslere, som alle varslet om de samme sikkerhets og arbeidsmiljømessige forhold.
Bygstad brukte mye av dommen til å angripe Hauges ulike anførsler om de gangene han varslet. Men hvorfor var hun så opptatt av antall ganger og innhold? Jo det var for å til slutt konkludere med at det kun var i august 2004 han varslet, slik at varslerreglene fra 2007 ifølge Bygstad ikke kunne brukes. Det innebar at dommeren kunne legge til grunn at det var Hauge som hadde bevisbyrden for påstander om gjengjeldelse. Ikke akkurat varslervennlig.
Hvorfor Hauge og andre ansatte stadig måtte gjenta varslene sine, kom ellers veldig klart frem i Arbeidstilsynets pålegg til Sandviken sykehus, og sikkerhetsavdelingen spesielt. Dommeren påstod som omtalt at arbeidsgiver var kjent med arbeidsmiljø og sikkerhetsforholdene som ble tatt opp i 2004, og at ledelsen arbeidet med dette. Hvordan kunne det da ha seg at de på våren 2006 likevel ba Arbeidstilsynet om fire måneders utsettelse på utbedring av disse forholdene? I tillegg klarte de altså fortsatt ikke å overholde fristene, og endte opp med å betale dagbøter fra starten av 2007, for manglene utbedringer rundt arbeidsmiljøet.
Slike sammenhenger og mangler på dem, glimrer også med sitt fravær i Bygstads dom. Og det er vanskelig å tenke seg noen annen grunn enn å ramme varsleren og samtidig skjule arbeidsgivers overgrep. Særlig tydelig går dette frem på side 29, hvor den fatale og utrolig kritikkverdige hendelsen rundt pasienten som drepte og voldtok etter rømning, kun ble nevnt med ett eneste ord av Bygstad, nemlig ordet «rømming». Hun nevnte ikke engang en nesten samtidig rømning fra sikkerhetsavdelingen. Den omhandlet en annen ekstremt farlig pasient og drapsmann, som politiet gjennom media advarte befolkningen fra å gjøre annet enn straks å melde sine observasjoner til politiet.
I den neste setningen skrev dommeren; «Det bemerkes at rettens behandling er begrenset til hvorvidt Hauge har varslet og deretter blitt sanksjonert som følge av det.» Og da skulle det egentlig være veldig enkelt; Dommeren kom selv frem til at Hauge varslet 30. august 2004. Hun tok selv frem meldingen som sikkerhetsavdelingens ledelse 13. juni 2005 skrev til de ansatte og hengte opp på veggen, hvor det stod; «Med bakgrunn i eksisterende avdelingsstruktur kan vi vanskelig ha ansvarsvakter som ikke har tillit og lojalitet til sin leder.»
Meldingen som altså endte opp på de ansattes oppslagstavle, kom etter at Siri Nome 14 dager tidligere, uten begrunnelse fortalte Hauge at han ikke fikk komme tilbake til sikkerhetsavdelingen. Dommer Bygstad omskrev riktignok Nomes beslutningsatferd til; «Det ble meddelt at hans skulle være på LS». Men betydningen er uansett nøyaktig den samme. Den eneste tidsnære begrunnelsen for Hauges endelige overføring til annen avdeling, var meldingen ledelsen slo opp på oppslagstavlen. Her ble det svart på hvitt hevdet at Hauge var illojal mot sin leder, men det ble ikke engang gitt noen begrunnelse. Både den endelige overføringen, meldingens innhold, og det at den uten hensyn til konfidensialitetskrav ble formidlet til alle uvedkommende ansatte, var helt klare gjengjeldelser mot Hauge.
Bygstad ignorerte totalt den grovt negative oppslagsmeldingen som bevis for at Hauges omplassering helt og holdent skyldtes arbeidsgivers ønsker. I stedet misbrukte hun en legemelding og tok den omvarslede ledelsens påstander, som bevis for at Hauge også ønsket overføringen. Hva Hauge hadde å si, hadde ingen betydning. Bygstad stilte ikke et eneste spørsmål rundt det faktum at arbeidsgiver ikke undersøkte Hauges varsler, som de bare avfeide som forvirrende. En slik unnlatelse er i seg selv alvorlig kritikkverdig atferd fra arbeidsgiver, og spesielt fordi de har et stort sikkerhetsmessig ansvar både for ansatte og pasienter. Arbeidsgiver dokumenterte ytterst lite av sine påstander, og heller ikke kunne de vise til fremdrift i utbedring av arbeidsmiljø og sikkerhet. Det klareste beviset for dette var Arbeidstilsynets krav, som arbeidsgiver heller ikke klarte å innfri før mange måneder etter fristen. Dommeren påstod videre at Arbeidstilsynets gjennomgang av sikkerhetsavdelingen ikke hadde noe med.
Arbeidsgivers grove feil og mangler ble aldri påpekt, og heller ikke den forferdelige konsekvensen dette fikk. Derimot angrep Bygstad varsleren Hauge for hver minste lille ting. Hun ga ham heller ikke æren for noe som helst. For eksempel påstod hun i ramme alvor at Arbeidstilsynets gjennomgang av sikkerhetsavdelingen, ikke hadde noe med Hauges varsler til Arbeidstilsynet å gjøre. I følge Bygstad kom gjennomgangen kun som følge av Arbeidstilsynets landsomfattende kampanje.
Tre tillitsvalgte skrev den 23. mai 2005 til ledelsen; «Medlemmene våre er frustrert over situasjonen og de er villig til å gå til media og arbeidstilsynet for å bli hørt og tatt på alvor. Vi ber om gransking av situasjonen på sikkerhetsavdelingen og tilbakemelding». Straks etter varslet Hauge Arbeidstilsynet, som innledet sitt arbeid ved sikkerhetsavdelingen i september 2005. Og selv om det ble ført tilsyn med hele Sandviken sykehus legitimert gjennom tilsynets landsomfattende kampanje, var det i hovedsak sikkerhetsavdelingen som ble gjennomgått. Det ble foretatt intet mindre enn 13 tilsyn, kun for denne avdelingen. Videre skrev tilsynet selv om den omfattende dialogen de hadde med avdelingens ansatte, som altså fryktet å gå på jobb. Og det var sikkerhetsavdelingen som tilsynet endte med å gi dagbøter, som den eneste i deres landsomfattende kampanje.
Det er svært lite sannsynlig at denne granskningen, og alt som kom frem, ville funnet sted uten Hauge og hans varsling til Arbeidstilsynet. Men Bygstad avviste denne muligheten kategorisk, hvilket igjen er et godt bevis på motviljen Hauge møtte fra den svært subjektive og arbeidsgivervennlige dommeren. Som et siste bevis for dette dømte hun varsleren Hauge til å betale sykehusledelsens saksomkostninger for tingretten på vanvittige 1 024 775,- kroner, uten overhodet å ta hensyn til at denne kommunale virksomheten faktisk leide inn advokater fra det svindyre advokatfirmaet Thommesen, fremfor å bruke under halvparten så dyre kommuneadvokater slik de burde gjort.
Denne krenkende, rettsløse og sterkt overgrepsaktige varslerbehandlingen fra dommer Bygstad, har vist seg som alminnelig rettspraksis i våre domstolers behandling av omtrent alle senere varslersaker. Den eneste varsleren som har fått en tilnærmet riktig saksbehandling, er undertegnede under Siemens-saken som ble rettskraftig i 2006. Alle etterfølgende åpenbare varslere har i beste fall blitt møtt med knapper og glansbilder, men stort sett med økonomisk og karrieremessig ruin. Dette resultatet er det ikke lovverket som kan klandres for, men helt og holdent domstolene og deres lovstridige og grundig subjektive rettspraksis.
God søndag!