Saken som ble domstolenes presedens!

Updated: Nov 13



Dette innlegget vil gå over to søndager, ettersom det er relativt omfattende. Den første delen beskriver sakens fakta og hendelser. Neste søndag avdekkes dommer Bygstads tingrettsfremstilling av de samme forhold, med Monsens Reveljes innvendinger. Denne dommen er nok den siste dommen som Monsens Revelje tar for seg, før de alle samles i ett overordnet dokument. Et dokument som forhåpentligvis får frem domstolenes omfattende overgrep mot varslere, og som kan overrekkes våre politiske myndigheter på Stortinget. Dette arbeidet nærmer seg ferdigstillelse, og håpet er at det kan føre til så stor oppmerksomhet at det bidrar til at vi får på plass et nasjonalt varslerombud som har et tilstrekkelig sterkt mandat.

 

I 2006 ble Siemens-dommen fra tingretten rettskraftig, etter at Siemens innrømmet omfattende overfakturering av Forsvaret. Det medførte at varsleren endte opp med en etter norsk målestokk, historisk høy erstatning etter arbeidsgivers gjengjeldelser. Dommen falt dessuten før varslere fikk det helt spesielle vernet i arbeidsmiljøbestemmelsenes § 2-4, § 2-5 og § 3-8.


Dagens sak omhandler varsleren og vernepleieren Øyvind Hauge og rettsoppgjøret mot Sandviken Sykehus. Varsleren Hauge var den første til å prøve sin sak for domstolene, etter at varslerbestemmelsene ble innført 1. januar 2007. Hauge gikk i gang med stor tro på at han ville vinne frem. Siemensdommen fremstod som en rimelig klar presedenssak, og Hauge hadde dessuten noen rykende ferske lover med seg til rettsoppgjøret. Hans advokat gikk høyt ut og krevde 750 000,- kroner i erstatning, i tråd med nivået fra Siemensdommen.


På tidspunktet så det derfor ut til at varsling stod overfor en ny vår, og at alt heretter skulle bli bedre for arbeidstakere som våget å si ifra om alvorlige kritikkverdige forhold. Verken varsleren Øyvind Hauge eller andre informerte arbeidstakere kunne følgelig forestille seg at nettopp hans sak, og ikke Siemens-saken, skulle vise seg å bli den førende for Norges domstoler i nær sagt alle varslersaker frem til i dag.


Hauge arbeidet i 2004 som vernepleier, ansvarsvakt og teamleder på sikkerhetsavdelingen på Sandviken sykehus, som er underlagt Helse Bergen HF. Sykehuset er en av syv klinikker i Divisjon psykisk helsevern ved Haukeland universitetssjukehus i Bergen, det vil si helsevirksomhetens offisielle psykiatriske klinikk. Sikkerhetsavdelingen hvor Hauge var tilsatt, har som oppgave å beskytte pasienter mot seg selv og andre pasienter. Og nettopp på sikkerhetsavdelingen (RS) sitter dessuten noen av landets farligste pasienter, som derfor nokså opplagt må bevoktes særskilt strengt.


30. august 2004 varslet Hauge sammen med tillitsvalgte Bente Andersen til leder for sikkerhetsavdelingen, Siri Nome. Selv om ledelsen naturligvis var klar over tilstanden, tok Hauge og Andersen opp utfordringene med manglende ressurser og kompetanse blant avdelingens ansatte. De så det som et gjentakende problem at mange sluttet, og i stor grad ble erstattet av unge, nyutdannede sykepleiere og vernepleiere, uten nødvendig livserfaring. Hauge og Andersen så dette som en alvorlig sikkerhetsrisiko for avdelingen, som tross alt skal håndtere vanskelige og farlige pasienter. De adresserte også at utfordrende arbeidsmiljø og dårlig ledelse forårsaket et betydelig gjennomtrekk av ansatte. Ellers varslet de om mangelfull bruk/oppfølging av metalldetektor, flere brudd på sikkerhetsrutinene ved pass av pasienter, medikamenttyveri og påstått hasjbruk av en av avdelingens andre ansatte.


Til dette møtet hentet sikkerhetsavdelingens leder, Siri Nome både divisjonsdirektør Instefjord og personalsjef Elisabeth Vikøren. Øyvind Hauge og tillitsvalgt Bente Andersen opplevde møtet som lite positivt. Hauge uttalte at han ble møtt med at han måtte dokumentere påstandene, og at møtet ble avsluttet umiddelbart etter dette. Det vanket heller ingen takk fra ledelsen eller beskjed om at han ville bli ivaretatt, til tross for at han i møtet skal ha gitt uttrykk for engstelse, etter å ha tatt opp episodene knyttet til andre vernepleiere.


Som følge av Hauges negative opplevelse av møtets innhold og prosess, skrev han 4. september et ti siders brev til avdelingsleder Siri Nome. Her omtalte han litt av hvert om seg selv, sin bakgrunn og at han og en del kolleger hadde en kameratklubb de døpte til «Nozenan kameratene» eller «Nozkam». De kunne møtes hjemme hos hverandre eller var ute på byen sammen. De diskuterte også faglige utfordringer på arbeidsplassen. Nome fikk vite at Hauge så det som problematisk at han måtte gå alene som ansvarsvakt på denne avdelingen. Hvilket også er i strid med avdelingens sikkerhetsregler. I forbindelse med avdelingens begrensede faglige kompetanse, tok han opp egen ferieavvikling. Han etterlyste en overordnet visjon og behandlingsfilosofi rundt hvordan pasientene skulle behandles. Hans opplevelse var at pasientene led under inkonsekvent behandling. Han tok opp øvrige forhold rundt sikkerhetsrutinene, og ga ellers uttrykk for at avdelingens utblåsningsmøter ikke fungerte, da utblåsningene virket å slå tilbake på de som sa sin mening. Videre skrev han om et arbeidsrelatert prosjekt han og en annen vernepleier holdt på med, som han mente kunne være nyttig for arbeidsgiver.


Avdelingsleder Siri Nome svarte ham aldri på dette brevet, og tre dager senere ble Øyvind Hauge langtidssykemeldt. Hans opplevelse var at ledelsen var fiendtlig innstilt, og at tausheten han ble møtt med var en straff. Avdelingen var ifølge ham preget av et høyt konfliktnivå. Legen hans skrev til Sandviken Sykehus; «Pasienten er 100% arbeidsfør til arbeid ved annen avdeling, men skal ikkje attende til sikkerhetsavdeling før konflikta er løyst


Etter Hauges brev til avdelingsleder Siri Nome og ut september 2004, skrev minst seks andre ansatte i RS til ledelsen. Brevene kom fra ansatte som arbeidet med til dels svært farlige pasienter, og i likhet med Hauge etterlyste også de gode regler og retningslinjer på arbeidsplassen. De hadde hatt flere ubehagelig tilfeller, og opplevde betydelig utrygghet.


Øyvind Hauge hadde to møter med ledelsen under sitt sykefravær. Ett ble avviklet 28. september med Siri Nome og en annen leder Dagfinn Jacobsen. Hauges støtte i møtet var tillitsvalgte Bente Andersen. Det neste og siste møtet gikk den 22. oktober 2004 med Siri Nome og en leder ved navn Åserød, og fortsatt med Andersen som Hauges støttespiller.


Ledelsen besluttet at Hauge ved tilbakekomst skulle flyttes til en annen avdeling (LS), uten å oppgi den reelle begrunnelsen for hvorfor. Denne begrunnelsen skulle det vise seg var som følger; «Med bakgrunn i eksisterende avdelingsstruktur kan vi vanskelig ha ansvarsvakter som ikke har tillit og lojalitet til sin leder. Vedkommende fikk da tilbud om å bli overflyttet ()». Med avdelingsendringen som Hauge så på som midlertidig, ble han friskmeldt i november 2004. Han arbeidet deretter på LS-avdelingen gjennom hele 2005.


21. april 2005 sendte tillitsvalgt, Bente Andersen en bekymringsmelding/varsel til divisjonsdirektør Instefjord. Av meldingen gikk det frem at ansatte; «føler seg direkte skadelidende for det at de har gitt melding om forskjellige hendelser på avdelingen. () Det ser ut til at de nå ønsker en skikkelig gjennomgang om hva som kan gjøres for at de skal bli lyttet til. Noen av dem ønsker å gå til media med saken .....».


2 mai 2005 ble det avholdt møte hvor Nome ifølge referatet ville vite hvilke forhold det var snakk om, og hvilke ansatte det dreide seg om. Andersen refererte til de samme forholdene som ledelsen hadde blitt varslet om i september, og som de opplevde ikke hadde blitt gjort stort med. Andersen ville for øvrig ikke oppgi navnene til de som stod bak bekymringsmeldingen. I referatets avslutning stod det; «Konklusjonen på møtet ble at avdelingsledelsen vanskelig kunne gjøre noe med forholdene før det forelå enkelt saker. Fremsetting av klager / forhold må taes opp tjenestevei. Det foreligger rutiner for dette


23 mai 2005 skrev Bente Andersen og to andre tillitsvalgte en ny felles bekymringsmelding, men denne gang til divisjonsledelsen. Det fremgikk at de opplevde store samarbeidsproblemer med avdelingsledelsen, det var en uforsvarlig turnusordning, ansettelsesprosedyrer var preget av kameratskap fremfor kompetanse, det var stort gjennomtrekk av ansatte, samt fortsatt medikamentsvinn. Det stod også; «Personale som har våget å påpeke alvorlige hendelse som medikamentforsvinninger, rusproblemer føler at de er blitt overført til annen post eller ikke får fornyet kontraktene sine som straff. Medlemmene våre er frustrert over situasjonen og de er villig til å gå til media og arbeidstilsynet for å bli hørt og tatt på alvor. Vi ber om gransking av situasjonen på sikkerhetsavdelingen og tilbakemelding.»


7 dager senere, dvs. 30. mai gjennomførte avdelingsleder Nome et møte med Hauge, hvor også Andersen var tilstede. I møtet fikk han beskjed om at han ikke skulle tilbake til sikkerhetsavdelingen, men fortsette på avdelingen han var blitt overført til. Han fikk ingen begrunnelse for hvorfor.


Rundt samme tid varslet Hauge Arbeidstilsynet om tilstanden på sikkerhetsavdelingen. Spesielt gjaldt varslingen sikkerhetsforholdene. Denne varslingen passet inn i Arbeidstilsynets nasjonale kampanje «God vakt! Arbeidsmiljø», som var på trappene. I kampanjen skulle Arbeidstilsynet gå inn i arbeidsmiljøforholdene på flere utvalgte sykehus rundt om i landet, deriblant Sandviken Sykehus.


13. juni besvarte avdelingsledelsen i RS bekymringsmeldingen de tre tillitsvalgte hadde sendt til divisjonsledelsen. Det var i avdelingslederens svar årsaken til Hauges tvangsoverføring ble forklart, og da med følgende ordlyd; «Med bakgrunn i eksisterende avdelingsstruktur kan vi vanskelig ha ansvarsvakter som ikke har tillit og lojalitet til sin leder. () Personell som påpeker feil ved rutiner ved avdelingen blir ikke og har ikke blitt straffet for dette, og vi beklager dersom noen sitter igjen med en slik opplevelse


I september 2005 startet Arbeidstilsynet opp sitt arbeid ved sikkerhetsavdelingen. I rapporten som ble utarbeidet og lagt frem 18. april 2006, var det meldt inn en rekke kritikkverdige forhold fra ansatte. 41 ansatte hadde sluttet de siste to til tre årene. For få fagfolk, svært høy bruk av vikarer som dessuten var ufaglærte. Svært høyt sykefravær, konstant overbelegg. 1020 registrerte episoder med pasienter i løpet av 18 måneder. Uthenging og represalier ved uttalt opposisjon mot en ledelse som ikke fremmet dialog, åpenhet eller medbestemmelse.


Arbeidstilsynet mente det var grunn til bekymring når voksne og erfarne arbeidstakere på sikkerhetsavdelingen fryktet å gå på jobb, grunnet organisatoriske forhold. De påpekte at rutinene var på plass rundt de fleste forhold, men at meldingene de fikk gikk på at rutinene ikke ble fulgt. Etter søknad fra ledelsen, fikk sikkerhetsavdelingens ledelse fire måneder utsettelse for oppfyllelse av pålegget om å ordne opp i både sikkerhets- og arbeidsmiljøutfordringene.


18. juli 2006 rømte en mann fra sikkerhetsavdelingen, og to dager senere drepte han en kvinne og voldtok den ti år gamle venninnen til drapsofferets datter. Det viste seg at mannen også hadde rømt 16 eller 17 juli, for deretter å altså rømme på nytt 18. juli!? Til media uttalte avdelingsleder Siri Nome etter hendelsen at avdelingen er en lukket avdeling hvor inngangsdøren er låst utenfra. På spørsmål om det var gitter for vinduene svarte hun; «Nei da, det er lagt opp til at det skal være veldig pent på hele avdelingen. () men det har faktisk skjedd at pasienter har rømt ved å skru ut vinduet, og det forskrekket oss».


Hun innrømmet også at det kunne oppstå konflikter mellom sykehuset og politiet/kriminalomsorgen rundt pasientenes sikkerhetsnivå. Hun sa; «Det kan tenkes at vi gjør en annen vurdering enn de ville ha gjort. Det hendte for eksempel at vi lot en drapsdømt pasient dra på joggetur sammen med to fra personalet på sykehuset. De møtte en politimann på joggeturen, som ringte meg etterpå. Jeg spurte om det hadde skjedd noe, men siden det ikke hadde det, mener jeg at vi vurderte sikkerhetsrisikoen riktig».


Statssekretær Anne Rygh Pedersen i Justisdepartementet, stusset på sin side over hvorfor ikke drapsmannen ble vurdert som rømningsfarlig. Sandviken sykehus uttalte at de ikke mente det var fare for at pasienten skulle rømme og derfor ikke trengte politivakt, til tross for hans to tidligere rømninger fra sykehuset. Rygh Pedersen mente både rømningene og det faktum at mannen var inne til soning, burde veid tungt i den sikkerhetsmessige vurderingen av pasienten.


8. september hadde fem ansatte et møte med styreleder på Sandviken sykehus, Ranveig Frøiland. De varslet henne blant annet om sjikane av ansatte og mangel på sikkerhet. Etter dette mistet tre av dem jobben sin, og en fjerde person ble stadig fratatt flere oppgaver.


Etter utløpet av tidsfristen som var satt rundt august 2005, varslet Arbeidstilsynet sikkerhetsavdelingen om tvangsmulkt, dersom de påpekte forholdene ikke ble utbedret. Etter ytterligere tre måneder, og fortsatt uten oppfyllelse av pålegg om utbedring av arbeidsmiljøforhold, ble sikkerhetsavdelingen endelig ilagt tvangsmulkt på kr 10.000 pr virkedag, som skulle effektueres over nyåret 2007. De påpekte sikkerhetsutfordringene ble imidlertid ansett for å ha blitt utbedret jf. samme brev. Etter Arbeidstilsynets landsomfattende kampanje, var Sandviken sykehus de eneste som ble avkrevd dagbøter.


I januar 2007 stod vernepleier Stian Hansen frem i TV2. Her snakket han om at han i 2005 varslet avdelingsleder Siri Nome om en pasient med alvorlig voldshistorikk, som hadde uttrykt ønske om å ta Nomes liv. Fordi hun uttrykte frykt for dette, fikk hun politibeskyttelse og hemmelig telefonnummer. Da Stian Hansen mottok tilsvarende trusler fra en tilsvarende pasient, ønsket han å anmelde forholdet. Men avdelingsleder Nome ga ham ingen støtte, og i motsetning til Nome selv fikk Hansen verken beskyttelse eller hemmelig nummer. Fordi den interne støtten var fraværende, varslet Hansen til styreleder Ranveig Frøiland i Helse Bergen. Kort tid etter gikk det med Hansen som det gikk med de andre som hadde varslet til styrelederen, han ble fjernet fra stillingen ved sikkerhetsavdelingen. Verken Frøiland eller Nome ville kommentere denne prosessen overfor media.


Med dette bakteppet tok Øyvind Hauge optimistisk sin varslingssak for retten, hvor tingrettsdommer Vigdis Bygstad satt og ventet på ham. Og den prosessen kan dere lese mer om neste uke.


God søndag!

0 comments