Gjennom de siste årene har Monsens Revelje etter hvert omtalt ganske mange varslingssaker, og den forferdelige rettsbehandlingen varslere møtes med. Det er imidlertid nok å ta av, så her følger enda en sak som fortjener sin skammens plass hos våre «uavhengige» domstoler. Heldigvis er ikke dette innlegget like omfattende som flere tidligere. Med dagens sak går det slikt sett fint å belyse domstolenes suverene forakt for varslere, med atskillig færre ord.
Varsleren i Norweld AS meldte blant annet i fra om arbeidsgivers lovstridige behandling av farlig radioaktivt materiale. Med tingrettsdommer Oddvar Ege og to såkalte «kyndige» meddommere skulle rettferdigheten skje fyldest, og det forløp slik;
Arbeidstaker varslet først lokalt i Oslo uten å nå frem, deretter hovedkontoret i Stavern om den lokale Oslo-avdelingens brudd på strålevernforskrift, manglende sikkerhetsutstyr, juksing rundt persondosimetret, manglende sertifikater osv. Hovedkontoret foretok en internrevisjon, men uten å adressere helt sentrale forhold varsleren hadde tatt opp. Arbeidstakeren varslet deretter relevante myndigheter som Arbeidstilsynet og Statens strålevern, og det endte i krav om utbedringer. Varsleren ble så utsatt for gjengjeldelser som trusler om oppsigelse, sparken, fysisk juling, Han ble spyttet på og kalt for regelrytter og idiot og mange andre mindre flatterende karakteristikker. Etter dette ble han lite overraskende sykemeldt.
Da han frisknet noe til og møtte på jobb, ga arbeidsgiver ham beskjed om at over helgen ville arbeidsplassen hans bli flyttet fra Oslo til Stavern. Fredagsmeldingen fra lederen lød slik; «Hei, du er nå overflyttet til staveren avd kortet til kontoret skal leveres i vakta på mandag 5 11». Varsleren hadde fått nok av den intense trakasseringen, og gikk etter dette til sak. Det ble gjort gjeldende at han etter varsling ble utsatt for gjengjeldelser, fulgt av en moderat påstand om oppreisning begrenset oppad til kr 250.000, samt erstatning med kr 35.086,25 for dekning av faktiske utgifter.
Tingrettsdommer Ege anså at saksøker hadde varslet om kritikkverdige forhold i virksomheten, og at fremgangsmåten var forsvarlig, basert på dokumentasjonen fra Arbeidstilsynet og Statens strålevern. Til spørsmålet om gjengjeldelser vurderte Ege det først som; «lite tvilsomt at det til tider har vært ampert ved Osloavdelingen og med at arbeidsmiljø i strid med arbeidsmiljøloven». Likevel skrev han videre; «Retten er kommet til at slik som saksøker har beskrevet gjengjeldelsene, er disse så grove at de ikke kan ha sannsynligheten for seg.»
Dette toppet han med påstanden; «at det ikke er dokumentert og sannsynliggjort at A har blitt dårlig behandlet ved Osloavdelingen () Klarligvis har det blitt slengt ord og uttrykk mellom partene, men dette vil retten enklest beskrives som krangel mellom kollegaer».
Om den etter loven krystallklare gjengjeldelsen som lå i fredagsmeldingen ledelsen sendte til varsleren, den om umiddelbar overflytting fra Oslo til Stavern, skrev dommer Ege; «Tekstmeldingen var likevel ingen ulovlig gjengjeldelse etter arbeidsmiljøloven § 2-5; saksøker har ikke engang forsøkt å påvise hvilke varsel om kritikkverdige forhold meldingen var en gjengjeldelse mot.»
Og med den horrible avslutningen frifant dommer Ege Norweld AS, og mente i tillegg at varsleren i all anstendighet måtte betale motpartens fulle saksomkostninger. Den vantro og dypt sjokkerte varsleren hadde allerede brukt alt han hadde og vel så det, på å betale egen advokat ca. kroner 220 000,-. Med livet hengende i en tynn tråd fikk han hjelp i grevens tid, og anket etter hvert overgrepet inn for lagmannsretten.
Lagdommerne Per Racin Fosmark, Erik Chr. Stoltz, Mats Jonatan Iversen Stenmark, og de to meddommerne, delte tingrettens syn om at arbeidstakeren var en varsler som hadde varslet i aktsom god tro. Men i motsetning til tingretten anså lagmannsretten at Norwelds egen revisjon, og korrespondansen med Arbeidstilsynet og Statens strålevern, viste at det var en rekke til dels svært kritikkverdige forhold på Norwelds Oslokontor. Særlig fremhevet dommerne brudd på strålevernforskriften og flere andre alvorlige helsefarlige forhold rundt arbeid med radioaktivt materiale. Dette var forhold som tingrettsdommer Oddvar Ege bagatelliserte, eller hevdet arbeidsgiver hadde håndtert forsvarlig og etter gjeldende forskrifter.
Om gjengjeldelsene skrev lagmannsrettens dommere at de ikke kunne; «se at (Norweld AS) har sannsynliggjort at varsleren ikke har blitt utsatt for gjengjeldelse i strid med loven». I denne sammenheng skrev de; «Selv om man tar i betraktning at (varsleren) kanskje på enkelte punkter, for (den lokale leder) kan ha fremstått som unødig pirkete, endrer det ikke totalinntrykket av situasjonen, det vil si at (lederen) ved sin trakassering overfor (varsleren) har utøvet en ulovlig gjengjeldelse..() (Varsleren) har etter dette krav på erstatning og oppreisning». Videre står det; «Etter lagmannsrettens syn må det tillegges betydning den massive og gjentatte trakassering (varsleren) har vært utsatt for. () han har vært utsatt for et sterkt menneskelig press. ()..Lagmannsretten er forøvrig enig i at en slik erstatning bør ha et visst pønalt preg». Deretter kom den relativt overraskende skriften om at de syntes saksomkostningsoppgaven til varsleren på 400 084,50,- var for høy, og dermed skrelte de den ned til 325 000,-.!? Mellomlegget måtte derfor varsleren selv stå for. I tillegg måtte han også i sin helhet bære egne advokatomkostninger for tingretten på 220 000,-.
Hvor i all verden ble det av det pønale preget som skulle ramme arbeidsgiver? Til sammenligning må den tapende varsleren fra Sandviken sykehus i Bergen trekkes frem. Som ordinær arbeidstaker, i motsetning til den pengesterke arbeidsgiveren Norweld AS, måtte varsleren betale motpartens saksomkostningsoppgave på vanvittige 1 024 000,-. Den dypt uetterrettelige tingrettsdommer Vigdis Bygstad i Bergen tingrett, så ingen grunn til å skrelle av en eneste krone! For henne var det til og med helt i orden at Bergen kommune hyret inn svindyre advokatfirma Thommesen, fremfor å bruke de mindre enn halvparten så dyre kommuneadvokatene, slik de skulle ha gjort.
Lagmannsretten i Norweldsaken avsluttet med å dømme Norweld AS til å betale varsleren 87.587 –kroner for lidt inntektstap, og 34.031,- for advokatutgifter til stevning, og 100.000,- i oppreisning. Men Norweld fikk rabatt på varslerens bekostning, og slapp unna med 325 000 kroner for varslerens saksomkostninger knyttet til lagmannsrettsprosessen. De resterende 75 000,- fikk varsleren stå for selv. I tillegg syntes ikke retten at varsleren skulle få dekket sine 220 000,- i saksomkostninger for tingretten, selv om han altså vant saken fullt ut.
Disse absurde slutningene medførte at den «seirende» varsleren endte med et økonomisk tap på rundt 200 000,- kroner!? Igjen; hvordan i all verden tjener dette som pønal effekt for andre arbeidsgivere? Slik det ble, må dommerne utvilsomt ha ment at det pønale preget mest var beregnet på potensielle varslere.
Og som om ikke det var nok, måtte varsleren dessuten tilbake til en arbeidsgiver som hadde truet ham på juling. Den eneste rasjonelle forklaringen på en slik vurdering fra retten, var at fagdommerne dermed kunne holde erstatningsbeløpet til de lusne 100 000 kronene. Varsleren endte således opp med å få gjenopptatt trakasseringen fra arbeidsgiver, og ble dessuten plassert på et trangt kott uten oppgaver. Dette klarte ikke den nedbrutte og nesten ødelagte varsleren å holde ut, og sluttet i jobben.
Det følger ganske sterke føringer med varslerbestemmelsene i AML. Likevel og med eksempler som Norweldvarsleren og rettsinstansenes motsatte konklusjoner, får man tydelig demonstrert at våre lover stiller langt bak dommernes egne holdninger når det gjelder det rettslige utfallet. De få gangene varslere får lov til å vinne frem, er det dessuten nærmest en papirseier. Økonomisk, karrieremessig og personlig går det fortsatt samme vei som med de fullstendige taperne. Det er helt vanvittig at det faktisk også finnes eksempler på varslere som etter rettsprosess har sluppet billigere unna økonomisk enn Norweldvarsleren, som altså seiret fullt ut!?
Uten betydelig og aktiv støtte fra familie, venner, bekjente og media, hadde Norweldvarsleren trolig gitt opp livet etter tingrettsdommen, som da ville blitt rettskraftig. I det minste og heldigvis for varsleren og hans familie, lot lagmannsretten ham i det minste få beholde sin troverdighet. Og den betyr mye for arbeidstakere som kun har forholdt seg til hva de gjennom lover og forskrifter har trodd var forventet av dem.
Når du melder ifra slik myndighetene oppfordrer til, for deretter å bli frarøvet din troverdighet, stemplet som løgnhals og kranglefant, og sendt ut i økonomisk ruin og trygd av nettopp domstolene, en instans du helt fra barneskolen har fått innpodet ville beskytte deg mot overgrep, kan det bli aldeles for mye å ta inn og leve videre med. Som Ibsen skrev; «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme! Og nettopp det er forklaringen på hvorfor så mange fortsatt har tillit til Norges domstoler!
God søndag!