I stedet for etableringen av et ombud forteller arbeids- og sosialministeren at Arbeidstilsynet skal styrkes. Så fantastisk flott! Nå blir det nok mange skjelvende knær i arbeidsgiverkretser.
April 2019
Arbeids- og sosialdepartementet har nå tatt stilling til varslingsutvalgets utredning, og det mest positive med deres konklusjoner, sett fra mitt varslerståsted, er at utredningen ikke har støvet ned i en eller annen regjeringsskuff.
Som annengangs varsler på øverste ledelse i en virksomhet og som mottaker av utallige henvendelser fra andre som har varslet eller vurderer å varsle, gjør det noe med meg å lese Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglies påstander om at det i hovedsak er trygt å varsle i Norge. Ved å påstå noe slikt tar hun varsling om et lekk rør i samme sekk som varsling på personer i maktposisjoner. Slike uttalelser gjør at troverdighetens hennes kommer skjevt ut allerede fra start.
Varslere, og særlig de som har kjent på konsekvensene av å varsle på arbeidslivets maktpersoner, vet at et selvstendig og handlekraftig ombud er helt nødvendig for å endre retning rundt denne problematikken. Dette har regjeringen sagt nei til, med den begrunnelse at grenseoppgangene mellom arbeidsoppgavene til Arbeidstilsynet og Likestillings- og diskrimineringsombudet og et varslingsombud, vil kunne bli vanskelige. Argumentet, som opprinnelig ble fremmet av Arbeidstilsynet og Likestillings- og diskrimineringsombudet selv, fremstår kun å være motivert av disse instansenes egeninteresser. Regjeringen har i den forbindelse dessuten unnlatt å utrede potensielt mandat og rammeverk for et varslerombud, til tross for at den årlige økonomiske samfunnsgevinsten av økt varsling kan utgjøre milliarder av kroner.
I stedet for etableringen av et ombud forteller arbeids- og sosialministeren at Arbeidstilsynet skal styrkes. Så fantastisk flott! Nå blir det nok mange skjelvende knær i arbeidsgiverkretser, tenk om sjansen øker for at det skulle komme noen på døren med myndighet til å gi råd og veiledning om varsling!? For meg og mange andre varslere har erfaringen med dette tilsynet vært temmelig negativt. For min del er Arbeidstilsynet en vits og et supperåd i varslingssammenheng, og oppfatningen styrkes av at de selv ikke ønsker å ha annen rolle enn å veilede og gi råd. Det minner meg om en vitsestripe jeg engang så i en avis, som viste en villfaren ørkenvandrer som nesten død av tørst kravler på alle fire under den stekende solen. Den uttørkede vandreren blir oppdaget av en vanndrikkende parasollbeskyttet kamelrytter som straks rir bort til ham. Med et vennlig og opplagt smil viser rytteren retningen til nærmeste vannhull noen kilometer unna, før han uten å tilby verken eget vann eller kamel rir videre.
Jeg tror de fleste vet at når man varsler på arbeidsgiver eller om forhold som får betydning for arbeidsgiver, er ikke tilsynets veiledning og råd til samme arbeidsgiver det varsleren trenger. Vedkommende har derimot stort behov for et reelt støtteapparat, med muskler som kan utligne skjevheten i maktforholdet mellom arbeidsgiver og den som varsler. I stedet åpner regjeringen for å innføre enda en potensiell vits, det vil si lavterskelmegling rundt varslingsforhold i en eller annen allerede eksisterende nemd. Å foreslå varsling behandlet i tvistenemda slik regjeringen gjør, sier noe om den overordnede forståelsen av varsling. Man får jo inntrykk av at varsling bare er en krangel mellom to parter, som kan løses ved litt megling.
At arbeidsgiverorganisasjoner, KS og andre i samfunnsmakten støtter det bestående og ikke ser noe behov for et eget ombud, og særlig et ombud med omfattende mandat, er selvsagt ikke overraskende. Hvorfor gi fra seg vesentlig makt frivillig? Men tenk hvordan det ville påvirket arbeidsgivere, deres representanter og der igjennom samfunnet, dersom det ble etablert et varslingsombud hvor den allmenne oppfatningen etter hvert hadde utviklet seg til noe tilsvarende den respekten som finnes for skattemyndighetene?
I kampen for bedre kår rundt varsling er det ikke til stor hjelp med «tviste»nemd eller økte budsjetter til statlige supperåd. Varslere trenger bistand fra en instans med reell makt og innflytelse, og det lenge før deres sak eventuelt kommer i rettssystemet. En slik instans ville spart varsleren for langvarig og traumatisk usikkerhet og ofte voldsomme personlige og økonomiske belastninger. Den ville spart et allerede sterkt overbelastet rettssystem for flere saker, og den ville spart samfunnet for den ganske altomfattende kostnaden slike saker ofte utgjør. Med rett mandat kunne den også spart oss for alle disse forferdelige konsulentledede granskningene, betalt av arbeidsgivere som vil ut av et vanskelig uføre. I tillegg kunne ombudet gjort så meget mer, men det toget har tydeligvis gått for denne gang.
I et arbeidsliv hvor ytringsfriheten taper terreng i takt med økt konkurranse og usikre arbeidsplasser, er det behov for tiltak som virkelig monner. Politikernes sedvanlige feighet har i denne omgang, for varslingsinstituttets del, trolig endt opp med flisespikking rundt lovtekst, tannløse tilsyn og undergravende nemder. Slikt spill for galleriet får nok ikke landets arbeidstakere til å tro at Norge nå vil bli et bedre sted for varslere. Fremfor dette tøvet kunne man siden et ombud ikke er aktuelt, heller ha sett på andre alternativer. Det slår meg at langt høyere erstatningsutmålinger og tiltak for å bedre domstolens kunnskap om varslerparagrafene, intensjonene bak og hvordan de skal følges opp, ville hatt mye større effekt enn «pakken» vi nå får servert. Da kunne både arbeidstakere og nesten enda viktigere arbeidsgivere, hatt litt tro på lovnaden som fremgår av paragrafene, nemlig at du som forsvarlig varsler er sikret vern mot gjengjeldelser.