Arbeidsgiver godtok ikke tilbakekallelse av arbeidstakerens oppsigelse. Den ansatte gikk til sak som følge av at fastholdelsen var en gjengjeldelse etter vedkommendes varsling. Den ansattes begjæring om gjenåpning av saken, på bakgrunn av bevisanførsler om kommunens dokumentforfalskning, ble forkastet av tingretten.
Lagmannsretten hevdet at det heller ikke var sannsynliggjort at det var gitt uriktige forklaringer. Rettens slutninger bygget som vanlig på den anklagede arbeidsgivers påstander og fremstilling, i tillegg til en fullstendig feil tolkning av «Re integra» regelen.
Utgangspunktet for saken var en lege som først sa opp en 30 % stilling som smittevernlege. Det skjedde pr. epost 27. februar 2015. I resterende 70 % stilling var han sykehjemslege ved X bo- og rehabiliteringssenter.
19. mars 2015 varslet han virksomhetslederen om mobbingen han opplevde, samt andre forhold som ikke går frem av dommen.
Dagen etter sendte han e-post til kommunalsjefen (kopi til rådmannen) om at han sa opp stillingen som sykehjemslege. Her går det frem at årsaken var de forhold som var varslet til virksomhetslederen dagen før. Han ba kommunalsjefen videreformidle oppsigelsen, og samtidig at også kommunalsjefen vurderte sin egen stilling. Hvilket tydeliggjør at legen anså kommunalsjefen som en del av det kritikkverdige forholdet.
En uke etter, dvs. 27. mars 2015, skrev legen en epost til virksomhetslederen;
«Jeg trekker med denne e-post min tidligere varslede oppsigelse som sykehjemslege ved X bo- og rehabiliteringssenter. Dette da forholdene som dannet grunnlag for oppsigelsen er i ferd med å bli tatt tak i. Både ved at varslingsutvalget har kommet på banen, og en iboende tillit til at de vil behandle saken på forsvarlig og korrekt måte som gjør at jeg ikke vil bli videre trakassert og mobbet ut av kommunen. Man har samtidig allerede til dels forsøkt å rette opp i forhold varslet under varlingens punkt nummer 3.
Da ingen så langt har bekreftet å ha mottatt den tidligere varslede oppsigelsen, ser jeg ikke at min kuvending på dette punktet har ført til noe merarbeid for noen».
En kommunejurist ga tilsvar ca. tre timer senere, med kopi til virksomhetslederen. Der stod det at bekreftelse på legens oppsigelse fra 20. mars, ble sendt ham pr post dagen i forveien, altså 26 mars. På det grunnlaget ville ikke kommunen se bort fra oppsigelsen, men anså den som gyldig.
Postgangen i denne kommunen er åpenbart treg, ettersom legen først fire dager etter den påståtte postleggingen, mottok kommunens brev. Brevet var datert 26. mars, og undertegnet av virksomhetsleder og en personalkonsulent. Det første avsnittet i brevet lød slik:
«Vi viser til din oppsigelse av 30% smittevernlege datert 27. februar 2015 og bekrefter med dette fratredelse fra og med 1. juni 2015 fra denne stillingen. Vi viser også til din oppsigelse av 70% sykehjemslege datert 20. mars 2015, og bekrefter med dette fratredelse fra og med 20. juni 2015 fra denne stillingen».
Legen stevnet kommunen for retten, med påstand om at fastholdelsen av oppsigelsen var gjengjeldelse etter varsling, i strid med arbeidsmiljøloven. Han anførte at det forelå en negativ sanksjonering fordi han jamfør avtalelovens Re integra, var rettslig berettiget til å trekke oppsigelsen.
(Re integra (av latin: «mens saken ennå er urørt») er en regel som åpner for å tilbakekalle et i utgangspunktet bindende løfte. I Snarøya-dommen (Rt-2012-1904) klargjorde Høyesterett to vilkår for når tilbakekallelse kan skje etter at bindende avtale er inngått.
Det avgjørende er om løftemottakeren har innrettet seg slik at tilbakekall er avskåret. Og om løftegiveren kan vise til særlige grunner for tilbakekall. Gyldigheten av såkalt tilbakekall avhenger av om det fører til "skade" for løftemottakeren, typisk økonomisk tap. I så fall vil tilbakekallet anses som ugyldig. Tiden som går mellom avgitt løfte og tilbakekall er heller ikke avgjørende. Det avgjørende er igjen hvorvidt løftemottaker som følge av løftet, har innrettet seg slik at en omgjøring vil medføre skade eller uleilighet.
I herværende saken er det rimelig opplagt at legens åpenbart forhastede oppsigelse var skrevet i affekt, og kom som følge av opplevelser av at han ble mobbet og trakassert. Gjennom den lille uken som hadde gått fra oppsigelsen ble sendt til den igjen ble trukket, hadde kommunen umulig innrettet seg slik at en omgjørelse av oppsigelsen ville påføre dem noen skade eller uleilighet. Det at kommunen tydeligvis anså det som uleilig å ha den varslende legen som lønnsmottaker, er imidlertid ikke et lovlig argument får å kreve innfrielse av varslerens løfte om oppsigelse. Særlig ikke ettersom han allerede før oppsigelsen ble sendt, var å anse som en varsler etter arbeidsmiljølovens bestemmelser.
Det synes som klart at kommunen la mye arbeid i å fremstille det som at de hadde sendt en aksept av oppsigelsen i posten, dagen før varsleren trakk den. Slik at de kunne vise til at saken ikke var «urørt». Underforstått at «Re integra» ikke kunne gjelde.
Men Høyesteretts vurdering rundt Snarøya-saken viser at det å sende en slik bekreftelse før legens tilbakekallelse, fortsatt ikke er det avgjørende. Det som er avgjørende er hvordan kommunen hadde innrettet seg, hvilket de ikke hadde gjort på annen måte enn å sende et svar. Det i seg selv medførte for kommunen altså ingen skade eller uleilighet av betydning.
Imidlertid anførte varsleren også at han gjennom undersøkelser i ESA-loggen (digitalt arkivsystem), kunne vise at kommunens bekreftelse på hans oppsigelse, var manipulert slik at det ga inntrykk av å være skrevet 26. mars 2015, mens det var skrevet/redigert dagen etter.
Det kunne for eksempel vært gjort ved at man hentet opp fra arkivet et dokument fra 26 mars, som man deretter redigerte bort det opprinnelige innholdet fra, og erstatter det med noe nytt. Digitale spor vil likevel etterlates, og det var nok det den varslende legen mente han fant.
Legen brukte nok også dette som en mulig forklaring på hvorfor han først mandag 30. mars mottok det postlagte brevet. Det er jo å anta at det lokale postsystemet ikke trenger nærmere fire virkedager (tors – mand) på en slik forsendelse. Om det forelå noe datostempel på brevet og som legen kanskje fremviste, går ikke frem i denne dommen. Dette er en vesentlig detalj det uansett er noe underlig at retten ikke har omtalt.
I Oslo tingretts dom fra 7. april 2016 ble kommunen frifunnet og legen dømt til å betale deres sakskostnader. Fagdommeren påstod der at re-integra regelen ikke ga varsleren rett til å trekke tilbake oppsigelsen én uke etterpå, og at kommunen (tydeligvis på bakgrunn av tidsaspektet) hadde rett til å fastholde oppsigelsen som rettslig bindende. Påstanden er imidlertid klart i strid med Høyesteretts uttalelser (Snarøya-dommen).
Sett i sammenheng med at sakens overordnede ramme var en lege som angivelig var mobbet og trakassert, som varslet om dette med en etterfølgende granskning utført av kommunens varslerutvalg, står tingrettens dom og den senere konklusjonen fra lagmannsretten, som åpenbart varslerfiendtlige.
Lagmannsretten avviste legens anke 6 desember 2016, og Høyesteretts ankeutvalg nektet senere at saken ble fremmet med de nye momentene som da var lagt til grunn.
Legen ga seg ikke, og den 25. april 2017 ville han gjenåpne saken. Han viste til kommunens dokumentmanipulasjon, og at arbeidsgiver og dens vitner hadde avgitt falske forklaringer. Forklaringene hadde dessuten heller ikke blitt protokollert eller gjort lydopptak av.
Slike ankeanførsler er i utgangspunktet både gode og rettmessige anførsler, ettersom mangelen på lyd og bildedokumentasjon av rettsbehandlingene innebærer en alvorlig svekkelse av rettssikkerheten. Denne alvorlige mangelen har mange i en årrekke påpekt, men uten at noe skjer. Blant annet i 2011/2012 fremmet en rekke stortingsrepresentanter et forslag om slik innføring. Det heter blant annet;
«Det fremstår som uforståelig for de fleste at det i norske domstoler som utgangspunkt ikke foreligger noen dokumentasjon av innholdet i forklaringer som gis i retten. Dette står i klar kontrast til de krav som i mange andre sammenhenger, i og utenfor rettssystemet, stilles til dokumentasjon og gjenfinnbarhet.
Det norske systemet, med verken protokollasjon eller opptak av rettslige forklaringer, fremstår som enestående i internasjonal sammenheng. Norge står i en særstilling i forhold til andre land det er naturlig å sammenlikne med i den forstand at man i norsk rettspraksis normalt ikke foretar noen protokollering av hva vitner og parter forklarer under en hovedforhandling.
Man har med andre ord ingen dokumentasjon for innholdet av bevisførselen under hovedforhandling ut over hva som måtte fremgå av de etterfølgende domspremisser. Det er et paradoks at dagens domstoler ikke er utstyrt med lyd- og bilde-opptaksutstyr, når loven allerede forutsetter at slikt utstyr faktisk finnes».
Og det er nettopp som følge av denne uetterretteligheten, at domstolene kan ignorere og mishandle lovens varslerbestemmelser i den grad de gjør, Om mistolkning ikke holder, følges det av regelrett juks, løgn, og omskrivinger som generelt ender i usannsynlig harde avsigelser mot varsleren. Det virker ganske klart at også legen i denne saken ble utsatt for det samme.
Med tap av stilling, motpartens og egne saksomkostninger for nesten alle instanser, ble det hele meget kostbart for varsleren. Trolig påførte rettsprosessen ham rundt 1 million kroner. Det han lærte? Ta aldri en varslersak for norske domstoler igjen!
God søndag!
Comentarios