I norsk arbeidsliv har det i det siste tiåret utviklet seg en betydelig praksis med bruk av private granskere i varslingssaker. Virksomheter som Unibuss, Veidekke, Siemens, Finance Credit, Fretex og mange andre selskaper har fått sine saker gransket av advokat- og rådgivningsfirmaer som Wiersholm, Grette, Ernst & Young, PwC og andre. Man ser at varslingsarenaen fortsetter å fylles opp med aktører som gjerne vil ha sin del av markedet, som for tiden selv i lille Norge utgjør rundt en milliard kroner.
Politiet foretar som de fleste vet sin etterforskning etter fastlagte prosedyrer og rammer. Det de gjør skal kunne etterspores og deres arbeid ender med offentlig prøving i retten. For de private granskerne er situasjonen ganske annerledes. Det stilles ikke tilsvarende krav til granskerne om prosedyrer, reguleringer, rammer og annet. Denne gruppen kan operere nærmest i det skjulte fordi deres arbeid gjerne munner ut i en hemmelig rapport til oppdragsgiver, som gjerne er en virksomhetsledelse.
Med slike rammer er det ikke underlig at flere og flere firmaer ønsker å drive med granskninger etter varsling. Her kan man få godt betalte oppdrag uten nødvendigvis å måtte svare for de metoder og prosesser man hevder å etterleve i slikt arbeid. De svake reguleringene åpner for et slags «ville vesten» i miniatyr hvor granskerne bokstavelig talt kan ta loven i egne hender.
Noen granskere er ganske seriøse og ignorerer hvor i virksomhetshierarkiet de omvarslede potensielle lov -og regelbrytende personene befinner seg. Strategien til disse firmaene er muligens at troverdighet vil lønne seg i det lange løp. Andre har en helt annen tilnærming hvor det hele forankres i oppdragsgivers ønskede resultat for granskningen. Når oppdragsgiver og arbeidsgiver er identisk vil granskning av personer på lavere nivåer i virksomheten kunne gjennomføres etter boken med innhenting og sammenstilling av fakta, full kontradiksjon osv. Når oppdragsgiver, arbeidsgiver og lovbryter er identisk stiller saken seg i et ganske annet lys og andre kriterier legges til grunn.
Advokatfirmaer spesielt lever av å tjene og tale for sine betalende klienter, det ligger i virksomhetsblodet. Dersom slike firmaer av sin klient/oppdragsgiver får beskjed om å granske forhold som er av potensiell stor skade for oppdragsgiver selv, er det nærliggende å tenke seg at de endelige konklusjonene i en som regel hemmelig rapport kan være sterkt preget av dette. Det er derfor ikke overraskende om slike rapporter munner ut i bagatellisering av lovovertredernes handlinger, gjennom et virvar av tilsynelatende plausible forklaringer. Det er heller ikke overraskende om lovovertrederne faktisk frikjennes fullstendig. Det er ikke uvanlig at varslere ikke kjenner seg igjen i verken fremstillingen eller konklusjonen granskningsfirmaet ender opp med.
Det er ikke så underlig at dette skjer da det skal ganske sterk etisk ryggrad til for å bite hånden av den som gir deg mat. Advokat/rådgivningsbransjen har utallige ganger, også i granskning av varslingssaker, bevist at det ikke er hånden men rikelig tilgang til mat som er viktig. Kanskje er det på tide at våre myndigheter gransker granskerne?
Comentários