Politietatens «grums»

 Hvor og når stopper det?

Den siste måneden har Monsens Revelje rettet søkelyset mot den oppsiktsvekkende Bollerudsaken, en varslingssak som stiller alvorlige spørsmål ved transparens, ansvarlighet og habilitet, ikke bare i politidistriktene, men i hele det norske justissystemet. I dag tar vi opp tråden igjen, men setter Bollerudsaken side om side med en fersk avsløring fra TV 2: en hemmelig rabattordning på parkeringsplasser for polititjenestemenn i Oslo; https://www.tv2.no/spesialer/nyheter/garasjesaken.

Begge sakene kaster et urovekkende, og til tider fascinerende, lys over hvordan norsk politi håndterer avsløringer som rammer deres egne ansatte og utfordrer etatens etiske rammeverk. Selv om begge sakene dreier seg om påståtte brudd på politiets etiske retningslinjer, avdekker de også tydelige forskjeller i hvordan politiet responderer på kritikk og mulige lovbrudd internt.

I «garasjesaken» dreier det seg om en hemmelig rabattavtale som har gitt mange politiansatte betydelige økonomiske fordeler på parkering, i strid med etatens klare retningslinjer mot å motta "politirabatter" eller utilbørlige fordeler. Avsløringen kom via et anonymt tips til TV 2, og først etter medieeksponering grep ledelsen inn ved å beordre ansatte om å si opp avtalen. Igjen ser man et kjent reaktivt handlingsmønster; politiledelsen foretar seg først noe når saken blir offentlig kjent, til tross for at denne ordningen faktisk har eksistert i minst ti år.

Spesialenheten for politisaker åpnet etterforskning, men fem måneder senere er den fortsatt i tidlig fase, og altså uten mistenkte. Samtidig hevder Oslo politidistrikt at de ikke har kjent til avtalen offisielt, og at det ikke finnes dokumenter om den i deres systemer. Dette synes mest som et forsøk på å distansere ledelsen fra ansvaret, samtidig som mangelen på intern dokumentasjon reiser spørsmål om bevisst unnlatelse og/eller manglende kontrollrutiner.

Bollerudsaken i Sør-Øst politidistrikt er en mer kompleks sak, og involverer direkte påstander om korrupsjon, svart arbeid og maktmisbruk knyttet til et vaktselskap drevet av en tidligere politimann. Her er det Vigdis Bollerud, en nå avskjediget politiansatt som står i sentrum, og hennes varsler/anklager støttes av temmelig omfattende dokumentasjon og medieoppslag.

I motsetning til garasjesaken, hvor problemet har vært en kollektiv fordel for rundt 60 ansatte, peker Bollerudsaken på en systematisk feilbehandling av anmeldelser og manglende oppfølging av mulige alvorlige lovbrudd, inkludert svart arbeid utført av politifolk. Politimester Ole B. Sæveruds konsekvente respons har vært å avvise Bolleruds varsler som "henvendelser" og ikke kritikkverdige forhold, og å henlegge alle sakens anmeldelser uten noen form for etterforskning, og deretter å egenhendig avskjedige varsleren.

Kontrollrapporten som til slutt felte vaktselskapet, kom først etter pressedekning, noe som igjen understreker den reaktive tilnærmingen i interne saker. Men i motsetning til garasjesaken, hvor ledelsen ganske raskt fikk slutt på avtalen, så man i Bollerudsaken en mer aktiv innsats for å tie saken ned, inkludert det å feilregistrere anmeldelser. De kritikkverdige forholdene fikk dessuten fortsette i ytterligere noen år.

En klar likhet mellom sakene er politiets tendens til å handle først når offentligheten tvinger frem oppmerksomhet. I Oslo ble garasjesaken avsluttet etter TV 2s kontakt, mens i Sør-Øst ble polititjenestemenns arbeid for vaktselskapet stanset først etter NRKs og andre mediers saksdekning. Dette og den årelange eksistensen av begge forholdene, viser frem en etatsledelse uten tilstrekkelig evne/vilje til proaktive interne grep, selv når etiske retningslinjer åpenbart brytes.

Politiets etiske retningslinjer, som er sentrale i begge saker, fungerer som et felles rammeverk, men håndheves også ulikt. I Oslo ble retningslinjene brukt som begrunnelse for å avslutte avtalen raskt etter avsløringen, mens i Sør-Øst ble de heller brukt som avskjedsgrunnlag mot varsleren som sa ifra om forholdene. Det er således nærliggende å tro at de ulike tilnærmingene ikke skyldes annet enn sakenes alvorlighetsgrad.  Med umiddelbar handling kunne Oslopolitiet langt på vei gjenopprette allmenhetens tillit. Sør-Øst-ledelsen har derimot lagt energien i å beskytte seg selv mot konsekvensene av alle de alvorlige avsløringene. Begge sakene viser ellers tydelig grad av unnvikelse: Oslopolitiets ledelse hevder manglende kjennskap til garasjeavtalen, mens Sør-Øst-ledelsen i tillegg har ignorert og dekket over anmeldelser/varsler i årevis.

Spesialenhetens tilnærming i sakene har også noen likheter, men klart mest påfallende er ulikhetene. Særlig urovekkende er deres begrunnelse for henleggelsen av Bollerudsaken; at det ikke fantes "rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbare forhold", til tross for at politiets egen kontrollrapport bekreftet flere av anklagene. Denne beslutningen fremstår som en bevisst unnlatelse og beskyttelse av høytstående politiledere.

Mens garasjesaken kunne håndteres uten å true etablerte maktstrukturer, ville en grundig etterforskning av Bollerudsaken kunne avdekke et omfattende nettverk av korrupsjon og kameraderi som strekker seg helt til topps i politihierarkiet.

Der garasjesaken avslører en gjentagende reaktiv og i tidlig fase unnvikende respons, peker Bollerudsaken på et langt mer alvorlig problem med omfattende systemisk svikt knyttet til hele justissektoren. Sammen forsterker sakene uansett bildet av en i beste fall reaktiv sektorledelse, som ikke tar tilstrekkelig initiativ til å få en politietat i tråd med den etiske standarden de må ha for å få allmenhetens tillit.

God søndag.