Siden varsling, etter rundt 10 års pause, igjen er blitt et nærmest altoppslukende tema med mye dårlige «vibber», er jeg ganske våken på hvilke politiske partier som tar dette temaet på alvor. For meg er varsling like engasjerende som bompengeavgiftene er for mange byboere rundt i landet.
Som SVs Solfrid Lerbrekk sier til FriFagbevegelse ; «Det er åpenbart behov for et eget varslerombud som kan ivareta den som varsler fra et tidlig tidspunkt. Dette var også en klar melding fra varslerutvalgets innstilling. Det henger ikke på greip at regjeringen ikke vil ha dette.»
Slike uttalelser får meg til å vurdere å stemme SV, for etter mitt syn er det kun SV av samtlige partier som ser behovet for et selvstendig varslerombud. Det er forstemmende at øvrige politiske partier synes så til de grader å gi blaffen.
Det er for eksempel trist å høre på en varslingsignorant som Helge André Njåstad fra Frp. Han påstår regjeringen gjør betydelige grep for varsling, gjennom hva jeg vet ikke vil være annet enn en bortgjemt tvistenemds-løsning og bortkastet «styrking» av det ganske tannløse Arbeidstilsynet. Njåstad sier; «Det viktige nå er å få på plass et lavterskeltilbud og sikre at både varsler og arbeidsgivere blir ivaretatt i en varslingsprosess». Jeg og andre som virkelig vet hvordan det er å stå i en kritisk David mot Goliat situasjon og ofte over meget lang tid, vil helst slippe å høre slikt komplett og inkompetent tøv. Jeg vet i likhet med SV, at etablering av et ombud ville ført til at mange av fremtidens varslere ville unngått alle de sterkt negative opplevelsene mange av dagens varslere må fortsette å forholde seg til takket være Njåstad og hans likesinnede, og dessverre ofte livet ut.
Den samme Njåstad uttalte for en tid tilbake ifm de gjentakende varslingssakene hans partifeller og andre politikere fikk mot seg; «Det bildet som tegnes av en ukultur i flere partier, kjenner jeg meg ikke igjen i». Njåstad skylder langt på vei på medienes dekning for at tilliten til politikere er borte. Det er vel en ganske ansvarsfraskrivende måte å se det hele på? Videre mener han det er nødvendig å gjenopprette tilliten til politikken. Det vil de fleste si seg enig i, og den enkleste løsningen er nok at politikere, gamle som nye, forholder seg til de lover og regler de selv skriver ut. Det betyr noe å gå foran med et godt eksempel, det er slik man får tillit.
Det er altså ikke sjarmerende å forholde seg til Njåstads sutring, og spesielt ikke ettersom motivet kan være at mediedekningen som rammer flere politikere, også smitter av på ham selv. Med sine uttalelser viser ikke Njåstad noen synlig empati med «politikervarslerne» eller varslere generelt. Og kanskje er det en sammenheng? Kanskje er det dypest sett «sladrehankene» som er ansvarlig for tingenes tilstand?
Arbeidsminister Anniken Hauglie (H) uttaler at regjeringen også vil gi Arbeidstilsynet mer makt for å forhindre useriøse aktører i å utnytte innleid arbeidskraft: Hun sier «Vi gjør det vi kan for å stoppe de kyniske skurkene». «Grunnen til at vi styrker håndhevingsregelverket knyttet til innleie, er at vi ønsker et mest mulig seriøst arbeidsliv. For å komme ulovlig innleie til livs, er det viktig ikke bare å ha tydelige lover og regler, men også å sikre at reglene blir fulgt.» Videre får vi vite at regjeringen også er opptatt av å verne arbeidstakere.
Vi vet at offentlige organer som Arbeidstilsynet, Økokrim, Skatteetaten osv ikke avdekker stort på eget grunnlag og initiativ. Det er varslinger fra folk i arbeidslivet som gjør disse instansene i stand til å avdekke alvorlige kritikkverdige forhold. Likevel er det altså en forholdsvis uklar styrking av Arbeidstilsynet, som skal gjøre susen. Arbeidstakere som varsler på Hauglies "kyniske skurker", kan på sin side ende opp med å få regjeringens vern gjennom megling med de samme skurkene.
Jeg forstår godt hvorfor Njåstad, Hauglie og andre politikere som uttaler seg slik de gjør, opplever borgernes mistillit. Jeg er en av dem.