Denne sakens omtale i Lovdata, viser at den gjaldt krav om erstatning som følge av gjengjeldelse etter varsling. Lagrettsdommerne Marit Bjørånesset Frogner, Anne Ellen Fossum, og Trine Christin Riiber, kom uten dissens frem til at arbeidstakeren ikke hadde vært utsatt for noen gjengjeldelse.
Det står ellers i omtalen at disse dommerne heller ikke mente det var nødvendig å gå inn på om det var lagt frem opplysninger som gav grunn til å tro at det hadde funnet sted gjengjeldelse, idet staten ved Justis- og beredskapsdepartementet; «under enhver omstendighet hadde sannsynliggjort at det ikke har funnet sted noen gjengjeldelse».
At dommere legger frem slike meningsløse konklusjoner er det ellers faktisk mange eksempler på når det gjelder varslingsdommer. Dommerpanelet i denne saken har for øvrig vært riktig glade i bruken av ord som «under enhver omstendighet» og «klart ikke», i sine frifinnende beskrivelser av arbeidsgiver/justisdepartementet.
Med slik retorikk lyser varsellampene opp i alle regnbuens farger. Hva angår varsleres møte med Norges domstoler, er Lovdatas saksomtale som et hakk i platen.
Med bakgrunn i de få fakta som denne lagmannsretten har valgt å bruke ifm. domsavsigelsen, kan den stå frem som både rimelig og grei. Det kan jo alle dommer hvor konklusjonene bygger på smart retorikk og villedning, mens faktiske bevis glimrer med sitt fravær. Ved nærmere gjennomsyn dukker det enda en gang opp forhold som viser at heller ikke varsleren i dette tilfellet, fikk en forsvarlig rettslig prosess.
Saken; En ansatt varslet om at Politihøgskolen (PHS) gjennom flere år ulovlig skal ha innhentet persondata om søkere til skolen. Det var rettslig sett ingen tvist om at han med dette hadde varslet i tråd med varslerbestemmelsene. Det var derimot tvist om innhold og tidspunkt for varslingen (eller rettere sagt varslingene) som fant sted i oktober 2016.
Retten omtalte innledningen til oktobervarslingen, med at mannen 13. oktober 2016 tok «dette» opp «i et foredrag for skolens opptaksnemnder». At retten velger å beskrive varslingsinnholdet med ordet «dette», er for øvrig et ganske godt eksempel på domstolenes alltid arbeidsgivervennlige tilnærminger til saksanførslene. Det viktige for punktet er imidlertid at retten her selv innrømmer at varsleren tok de kritikkverdige forholdene opp med opptaksnemndene allerede 13. oktober.
Deretter står det; «Dette førte til at han etterpå fikk en muntlig tilrettevisning fra avdelingsleder N3, fordi hun mente det var i strid med forhåndsavtale mellom dem å ta dette temaet opp under foredraget».
Den ansatte mente denne tilrettevisningen (advarselen) var en gjengjeldelse etter varsling. Retten unnlot imidlertid helt å drøfte om det at den ansatte tok opp de kritikkverdige forholdene under foredraget med skolens opptaksnemnder, egentlig var å anse som et varsel.
Opptaksnemndene var med sine roller, faktisk særdeles relevante mottakere av varselet. Det vises i den forbindelse til at varslerbestemmelsene ikke har formkrav til et varsel. Dette kan formidles både muntlig og skriftlig, og det er heller ikke krav om at det må omtales som et varsel, for å være et varsel. Det avgjørende er om meldingen etter sitt innhold er å anse som et varsel. I dette tilfellet kan det ikke være særlig tvil om det.
Det at nemndene (samt den ansattes leder N3) senest ble kjent med innholdet under foredraget, så var varselet i realiteten overbragt. Den opplagte årsaken til at tingretten og lagmannsretten hoppet bukk over denne delen av hendelsen, var jo nettopp at N3 sitt «inn på teppet» møte, og hennes påfølgende advarsel til varsleren dermed var krystallklare og direkte gjengjeldelser.
Retten la i stedet uriktig til grunn at den ansatte først varslet 31. oktober, og at varsler derfor ikke kunne høres med at N3s atferd fra 14. oktober kunne være en gjengjeldelse etter varslingen.
Da han sendte det skriftlige varselet 31. oktober 2016, fremstilte retten det som et varsel om «verserende saker», men de unnlot å vise en eneste setning fra varselet. Det er mildt sagt underlig, og åpner for at varslerens anførsler om hva han egentlig varslet om, var korrekt.
Hans sak var ellers offentlig omtalt forut for rettsprosessen, og der kom det klart frem hva varselet gjaldt. Det omhandlet Politihøgskolens ulovlige søk i politiregistrene. Og at dette var føringer fra Justisdepartementet, som ledelsen ved skolen i flere år hadde latt være å rette seg etter.
Til tross for skolens påfallende og uforsvarlige oppfølgingsunnlatelser rundt varslene, la retten til grunn at behandlingen av varselet var forsvarlig. De omtalte riktignok at det «fremstår () imidlertid som om det vesentlige for A med saken her, er å få en vurdering av lovligheten av de registersøk PHS selv foretok ()». Deretter viste dommerne til en uttalelse fra tingretten om at; «Først i ettertid presiserte A at han mente at N6 ikke vurderte det A egentlig mente å ta opp, som var selve innhentingsmåten».
Men det er selvfølgelig ikke det minste rart at han først i ettertid kom med presiseringen. Det var jo først da han fikk se N6 sitt svar, som varsleren altså ikke oppfattet å gjelde varselets egentlige innhold. Lagmannsretten fortsatte å bruke slike uttalelser fra tingretten som bevis for arbeidsgivers plettfrie atferd, fremfor å vise til innholdet i selve varselet.
Deretter konkluderte de med at de ikke ville gå; «()..nærmere inn på i hvilken grad det fremkommer av varselet at det også omfattet innhentingsmåten – registersøket. Ut fra bevisførselen fremstår det som klart at PHS oppfattet det som et varsel om «verserende saker» – ikke om registersøk og hvordan dette ble organisert».
I følge dette dommerpanelet er det altså en forsvarlig varslingsbehandling om arbeidsgiver velger ut sin egen forståelse av hva et varsel inneholder, og uten at de engang skal behøve å verifisere sin oppfatning med noen andre, og aller minst den som har skrevet varselet. Konklusjonen er absurd, og kan nesten ikke være mer i strid med varslerbestemmelsene.
Med denne rettsbehandlingen er det for så vidt unødvendig å gå inn på rettens øvrige behandling av varsleren, og hans ulike gjengjeldelsesanførsler. Han ble ganske totalt avvist, og det ble sågar skrevet; «Lagmannsretten kan fullt ut slutte seg tingrettens vurdering. Overordnet er det lagmannsrettens syn at arbeidsgiver har utvist stor omsorg for A».
5. mars 2021 frifant Oslo tingrett Justis- og beredskapsdepartementet, og varsleren ble den gang idømt motpartens saksomkostninger på kr 145 000,-. Vedrørende saksomkostningene skrev lagmannsretten det domstolene vanligvis gjør. Eksempelvis var de «ikke i tvil om resultatet. Tingrettens dom var grundig og klar. Lagmannsretten er av den oppfatning at saken ikke burde vært anket..».
Dommerne fant som vanlig heller ingen grunn til å la tvistelovens unntak gjelde, og la arbeidsgivers fulle saksomkostninger både for tingrett og lagmannsrett på varsleren.
Med varsleren egne advokat og saksomkostninger på hele kr 868 437,50, endte han opp med over 1,1 million kroner i gjeld for å ha sagt ifra om Politihøgskolens mangeårige ulovlige søk i politiregistrene.
God søndag!