«Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.» - Kardemommeloven
Transparency Internationals korrupsjonsindeks viser at nesten halvparten av norske innbyggere vil kvie seg for å varsle om korrupsjon. Generalsekretær i Transparency International Norge, Guro Slettemark synes dette er et urovekkende høyt antall. Uttalelsen indikerer at Slettemark kunne satt seg enda mer inn i hva varsling om slike forhold innebærer, på det menneskelige plan. I virkeligheten er nok antallet dessuten svært mye høyere. Mange arbeidstakere er ganske sikkert «tøffe i trynet» før de faktisk selv havner i situasjonen. Om en ikke i forkant har innsett den overveldende motstanden varsling ofte resulterer i, så gjør man det i alle fall i etterkant. På et blunk er man i jobbsammenheng totalt overlatt til seg selv. Kolleger og tillitsvalgte kan som oftest ikke få nok avstand mellom seg selv og varsleren. I beste fall får du et klapp på skuldrene av de modigste, gjerne fulgt opp med forsiktig hvisking; «helst ikke si til noen at jeg egentlig støtter deg». Det er nok en del varslere foruten meg selv, som har hørt dette og tilsvarende mange ganger.
Det burde altså ikke være særlig overraskende for noen, at ytterst få våger å sette seg selv i en som oftest selvutslettende varslerposisjon. Og det er det neppe heller, men mange med makt later som. Det er kjent for de fleste arbeidstakere at varsling ikke bringer karrieren fremover. Varsleren får som oftest unngjelde, med en endelig og ganske total utslettelse i domstolene. Videre vet arbeidstakere gjennom nyheter og annet, at økonomisk kriminalitet ikke medfører særlig konsekvenser for bakmennene. Det florerer med saker gjennom tiårene hvor skurkene slipper unna, mens påtalemyndighetene fremstår som tannløse teddybjørner, slått i bakken av bevisenes manglende holdbarhet, advokaters retoriske evner som tåkelegger saksforholdene i en slik grad at selv konturene forsvinner, og til slutt en overanstrengt, overlesset og til dels inkompetent domstol som ikke får med seg sentrale argumenter og bevis.
For varsleren er dessuten den maksimale gevinsten at saksomkostninger etter en mangeårig rettsprosess dekkes, og man får en erstatning etter gjengjeldelser på som regel hundretusen kroner. For å nå frem til denne «fristende» premiepotten, må først domstolene overbevises. Og det er ingen lett sak, ettersom mindre enn to av ti varslere blir hørt, mens resten ender opp med milliontap og total ruin. Det er absolutt ingen som styres av penger og karriere, som vil stå frem som varslere med slike premier i potten! Guro Slettemark i Transparency har ellers gitt uttrykk for noe som NHO og resten av «øvrigheten» overhodet ikke tar opp, nemlig at også domstolene utgjør en alvorlig hindring for økt varsling.
Det er som sagt lett å være «tøff i trynet», slik som seniorrådgiver Erik Lundeby i NHO med sine uttalelser om at alle skal varsle ved mistanke om korrupsjon. Men jeg tviler sterkt på at han selv ville stått fremst i rekken, da burde han i så fall i det minste protestert på NHOs lovstridige og innsnevrende tolkning av varslervernet. Det har han ikke ytret et eneste pip om. Vi får i stedet høre den evinnelige påstanden om at Norge tross alt er ett av landene med minst korrupsjon. Hva i all verden vet han egentlig om det? Vårt land består av svært mange bygder og småbyer, hvor tette relasjoner og mange hatter har avgjørende betydning for hvordan korrupsjon får utspille seg.
Det som nylig er avdekket i Tana kommune er i så måte illustrerende, og et fortreffelig eksempel på hvordan fravær av varsling gjør at korrupsjon lever i beste velgående, og over lang tid i Norge. Ledere i kommunen er siktet for grov økonomisk utroskap, og flere andre er pågrepet i en sak som skal gjelde falske fakturaer til kommunen på mange millioner kroner. Flere ansatte visste at noe var galt, men ingen sa ifra. De turte rett og slett ikke, fordi de opplevde tette bånd mellom lederne i kommunen. Da syntes de det var bedre å holde seg inne med ledelsen, på samme måte som man gjorde rundt vannverksskandalen for mer enn ti år siden. Intet er nytt eller bedre enn før. At NHO og andre hoderystende nå snakker om arbeidstakeres plikt til å varsle, er for meg provoserende all den tid varslere i Norge har et vern i arbeidsmiljøloven som ikke er verd papiret det er skrevet på.
Advokat Jan Fougner har en stund uttalt at skal man få varsling rundt annet enn arbeidsmiljørelaterte saker, så må det inn helt andre insentiver. Ansatte må vite at dersom de tar et slikt skritt, så sørger myndighetene for at varslerens økonomiske kompensasjon vil være høy nok til å sikre en forsvarlig og anstendig levestandard i etterkant av varslingen. Dette er åpenbart ikke urimelig å innfri, særlig ikke ettersom den årlige samfunnsøkonomiske gevinsten av varsling, ifølge Oslo Economics er på mellom 0,5 og 12 milliarder kroner. Men det er åpenbart for mye motstand fra mennesker som har for mye å tape med et bedre varslervern.
Og til dere som fortsatt er overrasket over alle som ikke tør å varsle; få bena ut av Kardemomme by!