Av sine illusjoner kjenner man bare de brustne.
~ Frithiof Brandt ~
Etter året 2020 er det min absolutte mening at maktbalansen i arbeidslivet har gått enda mer i favør av arbeidsgiver, godt hjulpet av bulldoserorganisasjoner som NHO og ikke minst fraværet av arbeidstakerorganisasjoner. Organisasjoner som gjennom «produktet» medlemsverving, er mest opptatt av egen bunnlinje, makt og karrierer. Men først og fremst skyldes det stadig mer ujevne maktforholdet utvilsomt domstolenes tydelige favorisering av arbeidsgiversiden. Det må man konstatere etter de avsagte dommene i de relativt sjeldne rettslige oppgjørene mellom allerede godt støttede arbeidsgivere, og de langt svakere og som regel enslige arbeidstakerne. Domsavsigelsene fremstår ofte i tillegg uten klar og tydelig begrunnelse, og desto mer med overfladisk ordlyd og retoriske knep som man gjerne finner i den politiske arena.
Jeg antar mye av grunnen til denne utviklingen er at landets arbeidsstokk i det store og hele har liten erfaring med rettsapparatet, og derfor heller ikke engasjerer seg i særlig grad i problemstillingen. Manglende engasjement og/eller uvitenhet i befolkningen gjør det lett for politikere og andre å opprettholde illusjonen om rettsikkerhet som noe virkelig. Ingen av disse menneskene vil noen gang varsle om noe som helst, fordi de vet hva det innebærer av konsekvenser. Likevel og uten blygsel roper de høyt om hvor fint og flott og viktig det er for samfunnet, at det varsles om kritikkverdige forhold. De ytterst få av landets arbeidstakere som tar dem på ordet, og i tillegg våger å stå rettslig opp mot arbeidsgiveres overgrep, innser raskt at rettssikkerhet i alle fall ikke gjelder for dem.
Flere, og særlig mennesker i den juridiske sfæren, vil hevde at uten allmenhetens tro på dagens rettssystem kan viktige samfunnstukturer destabiliseres, og det i en slik grad at det kan utgjøre en fare for det norske demokratiet. Dette er imidlertid overdrevet. Det er mye man kan gjøre for å øke domstolenes troverdighet uten å true annet enn maktens overgrep mot befolkningens enkeltindivider. For eksempel vil obligatorisk lyd og bilde fra rettsprosessene være et viktig bidrag, men det etableres ikke til tross for at det har vært etterspurt i mange år. Med lyd og bilde får man også dokumentasjon som åpner for at dommere (utover anke til høyere rettsinstanser), skal kunne stilles til ansvar for klart inkompetente domsavsigelser, og særlig bevisst tilslørte og falske domsavsigelser. I dag har dommere noe i nærheten av gudestatus, og i saker uten mediafokus kan de i realiteten gjøre hva de vil uten frykt for konsekvenser.
De eneste som i praksis kan straffe en dommer er deres «arbeidsgiver», dvs. domstolsadministrasjonen. Selv om administrasjonen ikke kan si opp dommere, kan de som enhver arbeidsgiver skape betydelige vanskeligheter for sine embetskvinner- og menn. For eksempel kan tildeling av saker være ett av mange forhold administrasjonen har mulighet til å påvirke. For meg er derfor de gjentakende varslerfiendtlige domstolsavgjørelsene også et bevis for at domstolsadministrasjonene stiller seg bak sine dommere.
Flere ganger tidligere, ikke minst i egen sak, har jeg omtalt hvordan varsleren må forholde seg til en lang rekke gjengjeldelser fra arbeidsgiver, og altså med domstolenes ofte hårreisende velsignelse. Tromsø-saken med varsleren Rita Hansen, skal på nåværende tidspunkt foreligge med en tingrettsdom. Jeg har ikke lest den, men den endte ikke med seier for hennes del. Den saken kommer jeg ellers tilbake til. Varsleren i Eidsberg kommune, samt mange andre varslere i andre saker inkludert min egen, har så til de grader blitt knust i møte med domstolene og samfunnsmakten forøvrig. Politiske lovnader, varslerparagrafer og forarbeidene til disse er faktisk helt uten verdi, og slik vil det fortsette å være så lenge domstolenes embetsfolk utferdiger domsavsigelser som synes åpenbart motivert av helt andre forhold enn Norges lover.
Godt nyttår!