"Den farligste løgn er sannheten som er blitt gitt en liten vri "
~ ukjent ~
Alt for ofte ender arbeidsgiverbetalte granskninger av varsler rundt ledelsesatferd med full frifinnelse av de omvarslede. Varslerne derimot må i stedet og nesten like ofte, forholde seg til anklager og kritikk rundt egen varsling. Etter å ha gått gjennom noen såkalte granskningsrapporter, ikke minst fra advokatfirmaet Grette og fra revisjonsfirmaet KPMG, kommer det frem noen lite attraktive mønstre. På grovt harelabbnivå tar jeg kjapt for meg noen påfallende gjentakende forhold det kan være grunn til å spørre om, og som myndighetene burde granske granskerne for;
Manipulerer granskere informasjon? - Skriftlig vesentlig informasjon ligger påfallende ofte ikke ved granskningsgrunnlaget. Dersom vesentlig og mulig lite ønskelig informasjon likevel ligger ved, kan det synes som om dette enten utelates omtalt i rapporten, eller feilsiteres, og/eller tas helt ut av sin kontekst. - Referater etter intervjuer av personer, synes å fremstå som tilpasset i tråd med den øvrige informasjon som granskerne har bygget sine endelige konklusjoner på. Foreligger det ønskelige sammenfallende uttalelser fra flere intervjuobjekter, hentes disse frem og utheves i rapporten, mens motstridende uttalelser fra andre intervjuobjekter ikke tas med.
Diskrediteres varsleren? - Varslingens opprinnelige innhold og intensjon synes å endres og fordreies med ord og setninger, hvor formålet synes å være at det hele dras i en retning som gjør det lettere å angripe innholdet og dermed også varsleren. For eksempel har varsleren blitt tillagt alvorligere påstander og anklager enn hva vedkommende faktisk meldte ifra om. En annen mulighet, som gjerne brukes samtidig, er at gransker sammenfatter en rekke av varslerens anklager til én oppsummerende og konkluderende hovedanklage. En konkluderende hovedanklage som etter dette befinner seg i en annen kontekst, og som varsleren ikke lenger kjenner seg igjen i. Varsleren har på sin side ikke fått mulighet til kontradiksjon eller å komme med rettelser, enten fordi vedkommende ikke ble spurt eller ikke fikk vite om innholdet før konklusjonene allerede forelå.
Konklusjonene begrunnes i egne «funn» og «undersøkelser»; - På samme måte som politikere og andre spekulerer i forskning og statistikk til støtte for sine påstander, synes granskere å bruke sine egne «funn» og «undersøkelser» som bevisgrunnlag for å kunne uttale seg. Enten totalt frigjørende for den omvarslede arbeidsgiverrepresentanten, eller til dels sterkt fordømmende om varslerens anklager og fremgangsmåte. Som regel vises det til begge deler.
Et strålende eksempel som egentlig omfatter alle de tre ovenstående punktene hentes fra en enkel og kort, men sterkt fordømmende tekst i en KPMG-rapport. En rapport som ellers mer enn hinter om at det ikke akkurat var arbeidstakersiden som var oppdragsgiver. KPMG skrev følgende konklusjon om varslerens anklager; «Undersøkelsen viser at disse alvorlige påstandene er udokumenterte, usaklige og urimelige.»Denne spesifikke KPMG-rapporten brukte feil opplysninger i sin «undersøkelse», den endret i alvorlig grad på varslingens faktiske innhold, og til slutt konkluderte den altså mot varsleren i en sterkt fordømmende retning. Varsleren ble med disse få ordene stemplet som en uforsvarlig og illojal ansatt, som neppe fortjener retten til varslervern eller annet.
Det er forstemmende at våre politikere tillater denne faktisk lovløse utviklingen, hvor useriøse granskningsaktører får fremstå som et fullt ut akseptert alternativ til domstolen. Hvordan er det egentlig mulig at noen innleide overbetalte konsulenter kan tillegges en slik vekt og gjennomslagskraft? Og igjen, hvordan kan landets arbeidstakerorganisasjoner stå tause og observere at slike falske domstoler får utvikle seg til en milliardvirksomhet, på bekostning av sine egne medlemmer?
Comentários