I avisen Dagens Næringsliv fra sist torsdag, står det å lese om regnskapsmedarbeideren som ble fullstendig pulverisert av Norges domstoler. Sophia Rønaas saksøkte arbeidsgiver for at hun på dagen fikk sparken fra firmaet hun hadde tjent i nesten 20 år. Arbeidsgiver Frontline Management, anklaget henne for grovt mangelfullt arbeid, brudd på lojalitets- og taushetsplikt og innsidereglene.
Arbeidsgiver hevdet at Rønaas var ansvarlig for at 100 millioner kroner i såkalt returprovisjoner ikke ble registrert, og således forsvant på veien til Frontline fra et annet selskap. Rønaas var ifølge arbeidsgiver ansvarlig for håndteringen av denne provisjonen. Sophia Rønaas benekter dette og legger selskapets manglende rutiner til grunn for det som skjedde, og at de mangelfulle rutinene kunne være årsaken til at det tok så lang tid før misforholdet ble oppdaget.
Det underlige angivelige underslaget, ble aldri politianmeldt. I stedet ble saken gjort opp på kammerset mellom selskapene. Beløpet skal dessuten ha blitt nedjustert fra 100 millioner kroner som Rønaas ble anklaget for å ha rotet bort, til rundt 20 millioner kroner!?
Frontline skal videre angivelig ha «fattet mistanke» til en av Rønaas kolleger, og således hos vedkommende gjennomført det samme innsynssøket som de gjorde i Rønaas sin epostkonto. Det er uklart hva som skjedde med denne personen etter søket, men antakelig betyr det at vedkommende fortsatt er ansatt. Også mange år tidligere hadde ledelsen gjort et tilsvarende søk i Rønaas sin epostkonto, men det ble imidlertid holdt skjult for henne.
Samme dag som ledelsen var ferdig med gjennomgangen ble Rønaas kalt inn til drøftingsmøte med sjefen. Det var under dette møtet at Rønaas ble anklaget for grovt mangelfullt arbeid, knyttet til returprovisjonen. Videre ble hun anklaget for brudd på lojalitets- og taushetsplikt, angivelig etter at arbeidsgiver ifm. søket hadde funnet eposter som viste at hun og hennes kollega hadde skrevet til hverandre om andre ansattes rus- og helseproblemer, om mulig korrupsjon og kriminelle handlinger, samt andre ansattes bonuser og lønnsøkninger. Det siste forholdet Rønaas ble anklaget for, var at hun skulle ha brutt mot innsidereglene. Ledelsen hadde funnet eposter mellom henne og kollegaen, hvor de etter ledelsens syn hadde delt innsideinformasjon. Blant annet opplysninger om en fusjon, om en avtroppende leder, kjøp av skip og avslutning av et forretningssamarbeid. På dette grunnlaget fikk Sophia Rønaas sparken, etter nærmere 20 år som fortrolig ansatt i Frontline Management.
Utgangspunktet for saken er angivelig at returprovisjonen av først påstått 100 millioner kroner, ble borte mellom de to selskapene Frontline Management og samarbeidspartneren Treade. Det er i den forbindelse på det rene at Rønaas ikke hadde noen form for vinning rundt den forsvunne returprovisjonen. Hun hadde intet med forholdet å gjøre, annet enn ledelsens anklager om at hun var den som skulle hatt oversikten. Hvordan midlene bare kunne forsvinne, kommer ellers ikke frem av DNs artikkel.
Noe av det underlige er imidlertid at returprovisjonene neppe var en nyetablert ordning, men noe som må ha pågått mellom disse selskapene gjennom mange år. Det er blant annet derfor usannsynlig at ledelsen ikke selv på et tidlig tidspunkt, må ha vært godt involvert i de rutinene som skulle gjelde for håndteringen av returprovisjonen. Det er tross alt snakk om hundrevis av millioner kroner i året, hvilket ville være svært uansvarlig å overlate til en underordnet regnskapsmedarbeider. Hvor var for eksempel selskapets økonomisjef (CFO), og hennes overordnete ansvar for at selskapets økonomi og regnskap fungerer slik det skal? Om noen skulle stilles til ansvar for mangelfulle rutiner og kontroll rundt så store transaksjoner, så burde det selvfølgelig være selskapets økonomisjef.
I tillegg må det være opplagt at også Treade, selskapet som skulle motta provisjonene, etter relativt kort tid selv var nødt til å oppdage så store avvik. Dette fordi returprovisjonene er nødt til å bygge på andre tallstørrelser, noe som begge parter er kjent med og kan kontrollere.
Det hele er så tvilsomt at det er lettere å se for seg at Frontline kan ha brukt hendelsene med returprovisjonene som påskudd for å legalisere omfattende søk i ansattes epost. I den forbindelse kan det meget vel tenkes at saken med returprovisjonene var et beleilig alibi, som kunne forsvare ellers grovt ulovlig epostsøk, som kanskje dessuten var gjort lenge før.
Kan hende har ledelsen gjennom de uansett ulovlige søkene, oppdaget ubehagelig og farlig informasjonsutveksling mellom de to kollegene. Noe som gjorde at de mente det var nødvendig med drastiske tiltak? DN omtaler i den forbindelse eposter hvor de to kollegaene skrev til hverandre om forhold de lurte på var knyttet til korrupsjon og kriminalitet. Det hører også med at Rønaas blant annet førte personlige regnskaper for Frontlines direktør og eier.
Det er ellers på det rene at ledelsen i Frontline Management hadde foretatt ulovlige epostsøk tidligere, hvilket beviser at de ikke på noen måte har brydd seg om de strenge forskriftene om epostinnsyn. Men for å kunne agere på ting de har oppdaget gjennom sine ulovlige søk, må de ha en lovlig grunn. Forskriftene sier nemlig at arbeidsgiver bare kan gjøre innsyn i ansattes e-post i to tilfeller; enten når det er nødvendig for å ivareta driften/berettigede interesser ved virksomheten, eller ved mistanke om grove brudd på arbeidstakerens plikter. Det er derfor ikke usannsynlig at nettopp dette siste punktet likegodt kan ha vært årsaken til at Sophia Rønaas ble anklaget for den forsvunne returprovisjonen. Med denne innfallsvinkelen kunne ledelsen dessuten «fatte mistanke» til Rønaas sin kollega, for dermed å legalisere også dette epostsøket, som altså kan ha blitt foretatt på et tidligere tidspunkt.
Videre foreligger det en særskilt forskrift med spesialregler for når innsyn er tillatt og hvordan arbeidsgiveren i så fall skal gå frem. Og det er utvilsomt at Frontline grovt syndet mot disse reglene, da de må ha sømfart det meste som fantes på disse arbeidstakernes epostkontoer.
Anklagene om brudd på lojalitets- og taushetsplikt angjeldende de to kollegaenes informasjonsutveksling om andre medarbeideres rus- og helseproblemer, korrupsjon, bonuser osv., er også tvilsomme. Flere vitner forklarte at slik prat og kommunikasjon ikke var uvanlig, fordi i Frontline hadde de ansatte en sladrekultur i den retning. De satt i et åpent kontorlandskap, noe som bidro til denne ukulturen.
Men alle ansatte hadde signert lojalitets- og taushetserklæringer, og hensikten med slike erklæringer er at utenforstående ikke skal få tilgang til virksomhetssensitive forhold. At ansatte prater seg imellom er imidlertid temmelig vanlig, og i utgangspunktet ikke i strid med noe som helst. Det vil likevel være kritikkverdig om en regnskapsmedarbeider deler informasjon om andre ansattes lønn og bonuser, til kollegaer som ikke har samme tilgang i lønnssystemet som dem selv. Likevel danner ikke slike overtramp grunnlag for oppsigelse, langt mindre avskjedigelse. Det naturlige ville i verste fall være å gi vedkommende en advarsel. Om det er slik at kollegaen har samme tilgang, er det ikke alvorlig i det hele tatt.
Ellers er det åpenbart ikke så klokt av de to kollegaene å benytte jobbens epostsystem, for å lufte sine mistanker om korrupsjon og kriminelle handlinger. Særlig ikke om forholdene gjelder ens egen arbeidsgiver. Men det å konfidensielt diskutere mulige ulovligheter seg imellom, er verken illojalt, eller i strid med taushetsplikten. Mulige kriminelle handlinger skal faktisk ikke beskyttes!
Til slutt var det påstanden om brudd på innsidereglene. At kolleger seg imellom snakker om innsideforhold som fusjoner, at noen skal fratre, at skip skal kjøpes osv. er ikke brudd på innsidereglene. Det er først når de ansatte deler slike opplysninger med utenforstående, eller selv bruker dem for å tjene penger ved for eksempel kjøp og salg av aksjer, at innsidereglene brytes.
Alt i alt virker hele saken ytterst konstruert, og med det formål å kvitte seg med en regnskapsmedarbeider, som på en eller annen måte ble brysom for ledelsen. Ingen av forholdene Rønaas ble anklaget for, kan på noen måte tilskrives henne alene. Spesielt ikke de voldsomme returprovisjonene, som rett og slett virker som en fiktiv sak. Og blant annet med det til grunn, foreligger det heller intet grunnlag for avskjed. Det eneste alvorlige forholdet som virkelig ble bevist, er at Frontline Management grovt brøt med lover og regler, da de foretok gjennomgående og grundige søk i ansattes epostkontoer.
Men tingretten påstod i sin dom at Sophia Rønaas brøt med lojalitetsplikten, da hun var med på sladder om kollegers rusproblemer osv. Lagmannsretten var enig. Og lagmannsretten syntes delingen av innsideinformasjon var så alvorlig at Frontline Management hadde saklig grunn til å si Rønaas opp. Men som DN skriver; «Retten går imidlertid ikke inn på hvordan opplysningene hun delte med sin kollega, var egnet til å påvirke aksjekursen, som er et av kravene til brudd på innsideinformasjon».
Begge rettsinstansene syntes det var ugreit at Frontline Management hadde snoket i eposten til sine ansatte, men ikke mer ugreit enn at tingretten dømte arbeidsgiver til å betale Rønaas 100 000 kroner. For lagmannsretten var lovbruddet så bagatellmessig at beløpet ble satt ned til 20 000 kroner!? For lagmannsretten var det mye mer alvorlig at en regnskapsmedarbeider deler innsideinformasjon med en annen innsideansatt. En slik vurdering henger bare ikke sammen!
Ut fra lagmannsrettens totalt urimelige rimelighetsbetraktninger, var det dessuten helt naturlig for dem at regnskapsmedarbeideren skulle betale styrtrike Frontline 600 000 kroner for deres saksomkostninger i tingretten, og ytterligere 600 000 for omkostningene deres i lagmannsretten!??
Kan Norges domstoler understreke tydeligere hvor urettferdige, skammelige og umenneskelige de kan være? Med så elendige, uetterrettelige og uriktige begrunnelser for avskjed, og med så sterk straffereaksjon mot den stakkars regnskapsmedarbeideren, er det utvilsomt at dommernes prosess har sammenheng med at en av verdens rikeste mennesker er eier av Frontline Management, nemlig skipsreder John Fredriksen.
Og hva slags signaler gir de mange tilsvarende håpløse og svært ofte lovstridige dommene til arbeidslivet, i vårt utad så demokratiske og redelige land?
God søndag!