I Norge er rundt 70 prosent av landets kvinner og menn i arbeid. Med andre ord vil arbeidslivets grad av ytringsfrihet, sterkt påvirke befolkningens oppfatning av landets reelle ytringsfrihet. Arbeidslivets ytringsfrihetsrom er imidlertid under press, og har vært det lenge. Det er mange årsaker til det, og vanligvis begrunnes det blant annet med konkurransesituasjonen. Virksomheter har det tøffere nå enn tidligere, med færre konkurranserelaterte reguleringer og grenser i de fleste markeder. Stort sett det samme sies også om arbeidskraft. I Norge må man dessuten snart ha en bachelorgrad for å sortere hyllevarer i dagligvaren.
For øvrig handler næringslivet i stor grad om tempo, og evnen til å fange opp nye viktige konkurranseforhold og dermed fortrinn. Alle elementer som i så måte og særlig på kort sikt forstyrrer dette, er for mange virksomhetsledere en negativ opplevelse. Stort sett alt rundt helse, miljø og sikkerhet, som i all hovedsak springer ut fra arbeidstakeres opparbeidede rett til en forsvarlig og utviklende arbeidsplass, er slike forstyrrelser.
Nettopp fordi virksomhetsledere i utgangspunktet har all makt over sine ansatte, må arbeidstakeres rettigheter vernes gjennom en enda større makt, altså arbeidslivets lover og regler. Men uten domstolene til å håndheve dem, vil de være totalt uten verdi. Og på alle områder hvor domstolene ikke forholder seg til loven, er inkonsekvente eller lite samstemte, vil arbeidsgivermakten straks sive inn over arbeidstakere som vann i sprekker og hull. Når domstolene ikke setter grenser, vil arbeidsgivere gjøre det for dem, men på sine premisser.
Domstolene og deres håndhevelse av lover og regler, er med andre ord det mest avgjørende for utviklingen av et sunt og samfunnsøkonomisk arbeidsliv. Innbakt i dette ligger selvsagt også ytringsfrihetsrommet til landets arbeidstakere.
15. august la ytringsfrihetskommisjonen frem sin utredning om ytringsfrihetens status i Norge. Om ytringsfrihet i arbeidslivet skriver de innledningsvis at dette ikke var et tema som eksplisitt ble nevnt i deres mandat. Men fordi de hadde fått innspill «som tyder på at dette er et felt med store variasjoner og utfordringer», valgte de å vie dette et kapittel i rapporten.
Kommisjonen fremhever at arbeidstakere er beskyttet av den samme ytringsfriheten som gjelder utenfor arbeidslivet. Deretter refererer de til forskning, undersøkelser og innspill de har fått, som viser at mange arbeidstakere og fagpersoner er redd for konsekvensene av å delta i den offentlige debatt. De forholder seg heller tause eller er svært forsiktige når de uttaler seg. Kommisjonen skriver at «denne utviklingen går i en feil retning der enda flere arbeidstakere vurderer ytringsbetingelsene som dårlige.» Kommisjonen mener virksomheters kommunikasjonsstrategier, pressereglement og etiske retningslinjer er sentrale bidrag til denne negative utviklingen.
De viser i den forbindelse blant annet til en ungdomsskole i Oslo, som i 2015 utarbeidet «standarder for den profesjonelle lærer». Der stod det: «Du kan være uenig innad, men utad står du fjellstøtt på det vi er enige om.» Dersom enighet bygger på galt grunnlag vil de som innser det, kunne føle seg kneblet. Kommisjonen trekker også frem Oslo universitetssykehus og deres retningslinjer for bruk av sosiale medier for ansatte. Der kan man lese at «Det er lov å være saklig kritisk jf. ytringsfriheten, men husk at taushetsplikten, arbeidsavtalen, arbeidsgivers styringsrett og lojalitetsplikten kan legge begrensninger i ytringsfriheten din». Med slike formuleringer vil de fleste kvie seg for å ytre seg offentlig.
Varslerinstituttets vilkår i arbeidslivet er et godt barometer for arbeidstakeres reelle ytringsfrihet, og burde således fått en ganske grundig behandling i arbeidslivskapittelet i kommisjonens rapport. Men stort sett skriver de at varsling gjentatte ganger de siste årene, og senest gjennom Varslingsutvalgets innstilling i 2018, har vært debattert og grundig utredet. Etter Varslingsutvalgets innstilling ble det ifølge kommisjonen gjennomført flere tiltak for å styrke varslervernet, både faktisk og rettslig. Videre hevder de at varsling etter loven har en særlig sterk beskyttelse. Vi får vite at årsaken til at varslere beskyttes så sterkt rettslig, er samfunnets behov for at viktig informasjon kommer fram. De skriver videre; «Sterk lovbeskyttelse skal tilrettelegge for at arbeidstakere tør varsle.»
Kommisjonen viser så til sammenstillinger av Fafo-studier fra 2019 om utvikling fra 2006 til 2018, som avdekker at det har blitt mindre virkningsfullt og mer risikabelt å varsle i løpet av disse årene. Det går klart frem av dette materialet at varslere ofte ikke blir hørt, og først når det varsles eksternt skjer det noe, spesielt om det havner i media. I mellomtiden betaler varslerne ikke sjeldent en høy pris med utfrysing og trakassering på arbeidsplassen. Selv om kommisjonen med tilsvarende ordlyd til en viss grad oppfatter kostnadene knyttet til det å varsle, foreslår de ingen ytterlige tiltak på området. De hevder jo at varslere er så sterkt beskyttet gjennom loven.
Kommisjonens avsluttende anbefalinger til arbeidslivskapittelet er delt i to. Først noen anbefalinger til offentlige myndigheter. De anbefaler at det inntas et nytt pkt. i AML, om at arbeidsgiver skal legge til rette for et godt ytringsklima. De vil videre supplere forvaltningsloven med en egen bestemmelse som samsvarer med arbeidsmiljøloven § 2 A-2 (3), og retten til å varsle eksternt. De mener også at de etiske retningslinjene i staten bør endres, slik at de legges mer til rette for ytringsfrihet for arbeidstakere. Og de vil som en del av ulike utdanningsløp, ha opplæring i rettigheter og plikter som berører ytringsfriheten i arbeidslivet.
Kommisjonens anbefalinger til arbeidslivets aktører, hvilket i hovedsak må bety arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner som NHO og LO, utgjør den andre delen av de totale anbefalingene for kapittelet. De mener arbeidsgivere og ledere bør legge til rette for mer kunnskap, opplæring og trening i ytringsfrihet, og bedre avklaringer mot for eksempel den ulovfestede lojalitetsplikten. Kommisjonen vil også at aktørene skal jobbe sammen for å øke kunnskapen om ytringsfrihetens verdi i arbeidslivet, og oppmuntre til mer bruk av den. De mener ulike andre instanser må være med å spre kunnskap og informasjonsmateriell, gjennom kampanjer og lignende. Som i dag ønsker de videreføring av jevnlige, systematiske undersøkelser, som måler utviklingen for ytringsfrihet i arbeidslivet.
I sammenligningen med andre land, er det utvilsomt at vi i Norge har høy grad av ytringsfrihet, slik Ytringsfrihetskommisjonen legger til grunn. Men fortsatt kan mange ting bli bedre, og kommisjonens rapport omtaler slikt sett flere sentrale forhold. De er med rette opptatt av minoritetsgruppers ytringsfrihet, og ikke minst at alle med nedsatt funksjonsevne skal ha samme tilgang og ytringsmulighet som resten av befolkningen. Videre adresserer kommisjonen truslene som ligger i internett og på sosiale medier. Her fosser «ytringsfriheten» over oss på en måte som i altfor mange tilfelle kan være direkte skadelig. I den andre enden av denne frihetsskalaen finner vi Norges offentlige instansers økende undergraving av offentlighetsprinsippet.
Alt dette er viktig, men det er noe helt sentralt for ytringsfrihetens vilkår som kommisjonen aldri går inn på, ikke engang i relasjon til arbeidslivskapittelet. Men som en dommer på fotballbanen er Norges domstoler premissgiveren, og dermed den viktigste spilleren på arbeidslivsbanen. I den forbindelse er det et utvilsomt faktum at varslere sjeldent vinner frem, til tross for kommisjonens påstand om eksistensen av et sterkt rettslig vern. Statistikken gjennom de siste tyve årene viser at verken innføring av varslerparagrafene i 2007, etterfølgende justeringer av disse, eller Diskrimineringsnemndas «lavterskeltilbud» til varslere, har medført positive endringer. Tvert imot, for i dag er frykten for å si ifra større enn på mange år, noe kommisjonen selv viser til.
Ettersom lovgiverne mente det var nødvendig med varslerregler, og like nødvendig med nye formuleringer og presiseringer, er det i stor grad en konsekvens av de stadig varslerfiendtlige rettslige utfallene. Men disse utfallene har bare blitt verre og verre med årene, med dommere som helt bevisst fortier, omskriver tolker og lyver om redegjørelser, dokumenter, vitneforklaringer og lovtekst. Det er også en økende tendens til at varsleren får hele regningen, inklusive arbeidsgivers saksomkostninger. Nå er det faktisk slik at varslere som vil ta gjengjeldelser for retten, må regne med å betale mellom to og tre millioner kroner, etter et svært sannsynlig tap. I tillegg til at de mister jobben. Så ille har det aldri vært tidligere! Det vil si at den verste gjengjeldelsen mot varsleren, kommer fra de som skulle beskyttet dem. Og når dommere tillater rått spill fra en part, i disse tilfellene arbeidsgivere, vil naturligvis arbeidsgivere fortsette å skyve grensene. Til slutt er det etablert et regime hvor arbeidstakere ikke lenger tør å si imot eller i fra.
Ytringsfrihetskommisjonen har bevisst valgt å innta i sitt mandat utfordringer med ytringsfrihet for funksjonshemmede og for arbeidslivet generelt. Men antakelig og temmelig ironisk, kan de i ren frykt ha unnlatt å ta med domstolene. Uten å adressere noe så fundamentalt for utviklingen av arbeidslivets ytringsfrihet, står dermed mange av rapportens anbefalinger frem som urealistiske luftslott.
God søndag.