Lørdag 7. april kan man i Aftenposten lese om NHO-direktøren som tjener 3,6 millioner kroner i året, en del ganger mer enn den vanlige arbeidstaker. Som de fleste av oss har hun ingen stor lyst til i all offentlighet å uttale seg om egne lønns- og arbeidsvilkår, men motivet hennes kan muligens avvike noe fra hva vi andre legger til grunn. Men hvor det moralsk forsvarlige krysspunktet for mottatt lønn og arbeid utført befinner seg, er ikke alltid lett å se.
NHOs styreleder Arvid Moss som selv er en næringslivstopp, er neppe den som enklest finner dette krysspunktet. Han uttaler at NHO-sjefen har betingelser som er i samsvar med en krevende jobb og et tungt ansvar, men det er det jo mange som har. Hvem har for eksempel mer ansvar enn mennesker som i sitt arbeid skal redde andre menneskeliv? I tillegg er det ikke slik at andre jobber står i kø dersom disse menneskene skulle miste stillingen sin, i motsetning til næringslivsledere som straks fanges opp av andre næringslivsledere. Likevel skal det altså være denne gruppen lønnede personer som skal ha med seg overdimensjonerte pensjonsavtaler og andre paraplyer. Uttalelsene til Moss veier ikke tyngre av at NHO-direktørens motpart i LO, og som ganske sikkert har en tilsvarende krevende og ansvarsfull jobb, mottar tredjedelen så mye for sitt arbeid.
Det kan godt hende at lederlønningen i NHO er på sin plass og at det bare er LO som har lagt sitt lønnsmoralske krysspunkt altfor lavt, men jeg tror ikke helt på det. Jeg er mistroisk nok til å tenke at næringslivstopper som fastsetter hverandres lønnsnivå, ikke er noen god garanti for moderasjon. For meg kan ikke det stadig økende lønnsgapet mellom arbeidere og leder forklares på annen måte enn grådighet og bukken som passer havresekken. Vi trenger åpenbart noen mekanismer som fremmer ønske og vilje til moderasjon, men veggen av overbetalte og rolleblandende lønnsmottakere på øverste samfunnsnivå fremstår som umulig å forsere. #varsling #whistleblowing #ytringsfrihet #varslerombud #hms