
Tidligere denne uken ble det klart at varsleren Rita Kral ble hørt av Hålogaland lagmannsrett. Det kan virke som retten syntes det var for ille å ekspedere Kral slik varslere ellers blir ekspedert, men stort nærmere et diametralt motsatt resultat er det vanskelig å komme.
Kral gikk til sak mot sin tidligere arbeidsgiver Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), med hovedanførsel om erstatning for økonomisk tap som følge av ekstra reisekostnader til og fra arbeid i Hammerfest, langt fra bosted. Til anførselen hevdet Kral at hennes tidligere overordnede ved UNN, hindret henne i å få arbeid nærmere bosted, gjennom negativ omtale til mulige arbeidsgivere. I tingretten kom det frem at avdelingsleder Ingard Nilsen og klinikksjef Lindsetmo, også sørget for at Kral ble plassert langt nede i søkerbunken til stillinger ved UNN. For eksterne omtalte de henne blant annet som en det var vanskelig å samarbeide med. Klinikksjef Lindsetmo som ikke hadde noen selvstendig kjennskap til Krals evner og arbeidsutførelse, så det likevel som sitt kall å omtale Rita kral slik.
Avdelingsleder Nilsens forsvar til sin deltakelse i karakterdrapet var; «Det verste jeg kunne ha sagt var «hun vil jeg ikke si noe om», da ville i hvert fall jeg som arbeidsgiver ha blitt bekymret». For noen er en slik uttalelse kanskje enda et hakk verre, men egentlig ikke. Utfallet er nødt til å bli det samme. Det var heller ikke slik at Nilsens valg bestod av disse to alternativene. Enhver arbeidsgiver som ikke ønsker å hevne seg, ville overlatt til Krals oppførte referanser å uttale seg om henne. Ingard Nilsen virker derimot å ha bedrevet oppsøkende virksomhet, etter hvert som han fikk kunnskap om hvor Kral søkte arbeid.
Som nevnt håndterte Nilsen og Lindsetmo Krals søknader på stillinger ved UNN. Nilsen og Lindsetmo så over hverandres kompetanseprofiler rundt søkerne, og selv om Kral var best kvalifisert endte hun likevel bak i bunken hos begge. Ved en stillingsutlysning gikk det så langt at det lå som krav at søkers praksis utover ett år, ville telle negativt. Den eneste forklaringen som kan tenkes å ligge til grunn for et slikt meningsløst krav, må i dette tilfellet ha vært å eliminere Kral som aktuell.
Krals andre hovedanførsel gjaldt UNNs gjengjeldelser, etter hennes varsling på UNN og deres handlinger som blant annet ledet til ektemannens død. Tingrettsprosessens dokumentasjon og vitneforklaringer viste klart at Rita Kral skulle blitt hørt på de ulike påstandene om gjengjeldelser, men slik gikk det ikke. I stedet mente retten at de ulike hendelsene tjente som bevis for at UNN-lederne brydde seg om Rita Kral. Saken kan leses mer detaljert her; En varslers møte i Nord-Troms Tingrett
Antakelig som følge av det totale nederlaget i tingretten, droppet Krals advokat erstatningsanførselen i anken til Hålogaland lagmannsrett. Det som stod igjen, var dermed påstanden om at UNN hadde gjengjeldt Kral etter varslingen.
Gjengjeldelsene som lagmannsretten forholdt seg til, var at avdelingsleder Ingard Nilsen i 2014 og med varselet i hånda, skal ha truet Rita Kral som følge av innholdet. Til tross for at tingretten ikke festet lit til UNNs og Ingard Nilsens påstand om at han første gang så varselet under saksforberedelsene for tingretten, festet de likevel lit til at han ikke hadde truet Kral. Det var ifølge tingrettsdommeren bare Krals subjektive oppfatning. Det ble dermed sett bort i fra konteksten rundt hendelsesforløpet, for det kan virkelig ikke være tvil om at når en omvarslet sjef straks krever en prat med varsleren, i enerom og på tomannshånd og med varselet i hånden, så vil konteksten for de aller fleste oppleves som meget truende. Dette ble understreket, trolig ufrivillig, gjennom vitneforklaringen til viseadministrerende direktør Marit Lind. Selv om hun angivelig ikke husket noe av at Kral hadde snakket om trusler under møtet, fremgikk det likevel av hennes møtenotater. Der stod det helt enkelt; «Ingard truet Rita».
Lagmannsretten unnlot for dette punktet, å fullt og helt gjenta den lovstridige og skammelige behandlingen fra tingretten. I korte trekk mente lagmannsretten at Krals vitnestøttende forklaring om at hun følte seg truet, var troverdig. Ingard Nilsens og UNNs påstand om at han først langt senere så varselet, ble derimot ikke trodd. Men så står det noe rart: Dommerne var enig med UNN i at Ingard Nilsen ikke hadde noe rasjonelt motiv for å true Kral, da varslingsforholdet ikke omhandlet ham.
I varselet til Fylkeslegen anklaget Rita Kral sin egen avdelingsledelse for å ha motarbeidet hennes ektemann, og i en slik grad at det etter Rita Krals oppfatning var en medvirkende årsak til at ektemannen utviklet sykdom. En sykdom som endte ut i feilbehandlingen på UNN, som Gabriel Kral deretter døde av. Dette er en alvorlig anklage, og den må sannsynligvis ha vært ubehagelig for Nilsen som altså utgjorde avdelingsledelsen. UNN hevdet at forholdene rundt Gabriel Krals mulige sykdomsutvikling, var en personalsak. Med andre ord noe som ikke granskes etter varsling, og derfor ikke noe Nilsen behøvde å frykte. Naturligvis vet arbeidsrettsdommerne at et uforsvarlig arbeidsmiljø er i strid med loven. Og at en påstand om «personalsak» ikke skal kunne forhindre granskning. Selv om en slik påstand er tøvete, synes det likevel som lagmannsretten la dette til grunn.
Nilsen hadde ingenting med feilbehandlingen av Gabriel Kral å gjøre. Men kanskje ville videre undersøkelser rundt varslingssaken Gabriel Kral arbeidet med, og som han angivelig ble syk av, ha avdekket at også Nilsen hadde en rolle? Og hvilken rolle hadde han for eksempel i UNNs forsøk på å skjule den senere feilbehandlingen av Gabriel Kral? I tingrettsprosessen kom det tydelig frem at Rita Kral ikke anså Nilsen som ektemannens venn, slik Nilsen selv (og UNN) hevdet. Tvert imot var det tydelig at hun oppfattet Ingard Nilsen som en mann som motarbeidet Gabriel Kral. Og bare uker etter Krals død, skal Nilsen ifølge enken også ha gjort tilnærmelser til henne, og blandet seg i hennes privatliv. Med andre ord kan hevn fremstå som et klart motiv for Nilsen, både på profesjonelt og privat plan. Da saken en stund senere også havnet i media, kan det neppe ha dempet en slik mulig motivasjon.
I stedet la lagmannsretten opp til at Nilsen muligens hadde et irrasjonelt motiv; dvs. at Rita Krals anklager om medvirkningen til ektemannens sykdom nok kan ha vært så sinnsbevegende for Nilsen, at han kan ha oppført seg ubehersket og truende. Det vil si irrasjonelt. Foruten den nærmest unnskyldende beskrivelsen av Nilsens handling, er det også i denne dommen grunn til å trekke frem rettens valg av ord. De omtaler for eksempel Krals anklager som «beskyldninger», hvilket er et betydelig mer negativt ladet ord enn «anklager», og bidrar til at leseren av dommen kan føle tvil om Krals troverdighet. At domstolene velger slike negativt betegnende ord rundt ansatte som sier ifra om noe de mener er galt, svekker dessuten hele varslingsinstituttet. Denne type nærmest usynlige retoriske knep, er utrolig effektive i sin tilsynelatende form av å være en bagatell. De kan radikalt endre en lesers, eller tilhørers oppfatning av et saksbilde.
Ettersom UNN ifølge lagmannsretten ikke hadde sannsynliggjort annet, mente de at hendelsen måtte anses som en gjengjeldelse slik varslerlovverket krever. Likevel var det tydeligvis prekært for retten å vise til mindretallets syn, om at Rita Kral kan ha misforstått eller feiltolket hendelsen. Og med det kunne de fortsatt opprettholde illusjonen om en arbeidsgiver som ikke med viten og vilje agerte gjengjeldende. Det var bare avdelingsleder Nilsen som med god grunn, etter Krals «beskyldninger», nok ble sint og opprørt over denne uretten. Dette arbeidsgiverbildet er av Hålogaland lagmannsrett tegnet opp gjennom hele dommen.
Videre i dommen kom det frem at Rita Kral ikke ble hørt på den andre av de to gjengjeldelsene lagmannsretten hevdet var anført. Det vil si det forhold at Ingard Nilsen høsten 2016 ga Rita Kral et «enten/eller»-ultimatum. Det innebar at dersom Kral ville fortsette i jobben, måtte hun avbryte hele doktorgradsarbeidet. Til forskjell fra tingretten sa lagmannsretten seg enig i at noe slikt kunne gi varsleren «grunn til å tro» at det var en gjengjeldelse, slik loven viser til. Men det var også den eneste reelle forskjellen mellom rettsinstansenes vurderinger. Med omveier og mye tøvete argumentasjon fikk dommerne druknet det usannsynlige i at Kral kunne velge bort år med studier, for en usikker 100 % vikarstilling. Retten unnlot dessuten nærmest konsekvent å omtale stillingen som vikarstilling. De skrev heller ingenting om at selv en fast stilling ville hatt liten betydning, ettersom de udokumenterte anklagene mot henne fortsatt ikke var skrinlagt. Hadde Kral takket ja til vikariat eller fast stilling, kunne arbeidsgiver enkelt presse henne ut med fortsatte bekymringsmeldinger og annet.
Et referat viser at Nilsens uttalte hovedmotivasjon for det hele, var at Krals vikarstilling måtte økes fra 50 % til 100 %, for at planleggingen av LIS-ressurser (leger i spesialisering) i avdelingen skulle kunne gjennomføres. Påstanden er lite troverdig av flere grunner. Det var Nilsen som initielt tilbød Kral denne ordningen, den gang det ikke var noen konflikt. Da var det heller ingen problem med ressursplanleggingen. I tillegg er ikke slike utfordringer større enn at Nilsen ville måttet hente inn ytterligere en ressurs til å dekke inn en 50 % vikarstilling. Videre er det klart at også UNN ville være tjent med kompetanseøkningen som lå i Krals endelige doktorgrad. Til slutt var det også slik at Kral hadde arbeidet med sin doktorgrad siden 2013, og således langt på vei var ferdig. Hun fullførte arbeidet i februar/mars 2018, dvs. litt over ett år etter ultimatumet til Nilsen. Argumentene fra UNN er med andre ord så svake at det er svært god grunn til å anta at Nilsens beslutning kom som følge av varslingen, og den påfølgende negative utviklingen mellom ham og Rita Kral.
Lagmannsretten så tydeligvis at dette ikke var veien å gå, for å frikjenne UNN for en klart bevisst gjengjeldelse. En slik handling kan nemlig ikke fremlegges som noe som skjedde i affekt. I stedet gikk dommerne veien om Krals påståtte manglende progresjon. Den startet først med at Nilsen i sitt referat hevdet det å dele tiden mellom forskning og klinikk, ga Kral langsom klinisk progresjon. Underforstått at det ikke var Kral i seg selv, men stillingsprosenten som var problemet. Denne formuleringen var selvsagt en utfordring for retten, og dermed ble den heller fortiet.
Retten hentet videre frem to hendelser hvor også Kral angivelig var involvert. I begge tilfelle gjaldt det foster som døde. Det ble en granskning som konkluderte med kritikk av sykehuset, men verken Kral eller andre ble ansvarliggjort. Likevel ga retten seg inn på å spekulere rundt Krals ansvar for tilfellene. De mente at ettersom hun hadde vært på vakt, så var det nærliggende å tro at hendelsene bidro til å skape en viss usikkerhet om hennes faglige vurderinger blant kollegene. Disse spekulasjonene er meget tydelige eksempler på hvordan retten selv bryter ned varslervernet. Det er slik arbeidsgivers advokater ville gått frem.
Deretter trakk dommerne frem et overlegemøte i februar 2016, som angivelig gjaldt bekymring om Krals faglige utvikling. Det fantes ingen dokumentasjon fra møtet om hva det faktisk var snakket om, men dommerne skriver; «() av vitneførselen () gikk det fram at to av overlegene her hadde uttalt seg relativt kritisk om Rita Krals faglige progresjon». Som følge av to overlegers «bekymringer» om Krals manglende progresjon, påstander som de andre overlegene i møtet var uenig i, la retten uten videre til grunn at Ingard Nilsens motiv for beslutningen gjaldt Krals manglende progresjon, og ikke hevn for varslingen. Denne rettsvurderingen er enda en god illustrasjon på hvor håpløst vanskelig det er for varslere å få det vernet domstolene er forpliktet til å gi dem.
Ingard Nilsen og klinikksjef Lindsetmos negative uttalelser til mulige arbeidsgivere og deres samarbeid om å fremstille Kral som svakere kvalifisert enn andre jobbsøkere, er i seg selv klare gjengjeldelser. Men retten hopper bukk over forholdet, og dermed var saken mye enklere å håndtere. Atskillig tydeligere enn at varsleren Kral fikk «litt rett» i påstandene om gjengjeldelser, var det at det hele var et uhell. Ingenting var gjort med viten og vilje fra ledelsen ved UNN. For å få til dette bildet måtte det meste renses bort, ikke minst UNNs meget omtalte fryktbaserte ledelse, deres uredelige underrapporteringer av alvorlige feil og mangler, og til slutt Ingard Nilsens og klinikksjef Lindsetmos særdeles ufine karakterdrap av en tidligere arbeidstaker og varsler.
Hålogaland lagmannsrett avsluttet med å skrive at ettersom en vesentlig anførsel for tingretten gjaldt erstatningsspørsmålet, som Kral hadde tatt bort i anken til lagmannsretten, så måtte hun selv stå for en del av tingrettsomkostningene. Tingrettsrunden kostet henne 864 147,-. Lagmannsretten skrelte av drøye 114 000 til gunst for UNN. Samtidig «ga» de Kral 100 000 i oppreisningserstatning samt at UNN måtte dekke hennes saksomkostninger for lagmannsretten.
For en regning på 14.000 kroner har Kral altså fått flere år med slit og motgang, uendelig antall arbeidstimer og bekymringer, knusende nederlag, sviende dyre advokatsalærer m.m. I tillegg har hun fått synliggjort avdelingsleder Ingard Nilsen som en person som ikke med viten og vilje utsatte henne for gjengjeldelser. Han var jo ektemannens venn og handlet bare i affekt etter grove beskyldninger.
Det er forståelig at Rita Kral ønsker å se på dette som en seier, og kanskje er det tilfelle etter det totale nederlaget i tingretten? Men dommen er ellers ingen seier for varslere, varslerinstituttet eller arbeidslivet. For hvem ønsker vel å varsle med utsikten til en årelang kamp og en endelig «seier» med kun et tap på 14 000,-?
God søndag!
Comments