Av de ca. 80 høringssvarene Arbeids- og Sosialdepartementet har mottatt i forbindelse med varslingsutvalgets innstilling for et styrket varslervern, er det ca. 67 % som stemmer for et varslingsombud. Mange av disse mener at ombudet bør ha en form for holdnings- og veiledningsfunksjon fremfor myndighet til inngripen i enkeltsaker. Ca. 17 % stemmer helt i mot et eget ombud og noen av dem gjør dette fordi de mener Arbeidstilsynet fint kan innta rollen som veileder. Altså langt på vei slik de gjør i dag. Både blant de som stemmer for og de som stemmer imot, fremgår det tydelige meninger om at det må være domstolen og ikke et ombud som avgjør i varslingssaker.
Varslingsutvalget konkluderer med at på grunn av varsling har vi bedre arbeidsmiljø, bedre ivaretakelse av helse, miljø og sikkerhet, bedre kunde/bruker-behandling og en mer velfungerende økonomi og høyere skatteinntekter enn vi ville hatt uten varsling. I tillegg til direkte å avdekke og forbedre kritikkverdige forhold gir varsling indirekte nytte ved å forebygge andre kritikkverdige forhold. Men mye av dette virker å omhandle utilsiktede hendelser som arbeidsgiver etter varsling oppriktig søker å rette opp, med ulike mer eller mindre vellykkede tiltak. Det gjelder også i stor grad varsling om dårlig ledelse på lavere nivåer osv.. Felles for varsling om slike forhold er at de kan løses på en relativt god måte for alle parter, under forutsetning av at arbeidsgiver har nødvendig kompetanse. Mange av høringssvarene innehar gode tilbakemeldinger på hvordan dette kompetansenivået best kan nås. Og under slike omstendigheter vil det trolig være tilstrekkelig med et Arbeidstilsyn/Ombud som begrenser seg til å opplyse arbeidslivets ulike aktører, i tillegg til at det foreligger noen skjerpede myndighetskrav tilsvarende pålegg som arbeidsgiver må forholde seg til, jamfør f.eks. innen HMS.
Men varsling som omhandler øverste del i samfunnshierarkiet eksisterer nærmest ikke. Varsling om korrupsjon, skatteunndragelser og miljøskader står i FAFO rapportens undersøkelser for knappe 2 % og åpenbart er det en enda mindre andel som involverer store og mektige virksomheter og deres ledere. Ledere som dessuten gjerne besitter mange og viktige verv på mange sider av «samfunns»-bordet. De færreste tror nok at den lave graden av varsling i næringslivets øverste sfærer, skyldes høy etikk og moral hos disse lederne. De fleste antar nok heller, og med rette, at årsaken er den voldsomme risikoen en eventuell varsling medfører for den som vurderer å varsle mot næringslivstopper. Amerikanske myndigheter har tatt dette problemet innover seg og gjennom vesentlig økonomiske insentiver sørget for at slik varsling likevel forekommer i økende grad. Det har medført at den amerikanske stat har kunnet inndrive enorme summer som ellers i stor grad ville havnet i lommene på lovbryterne, på bekostning av samfunn og miljø. Av de som har varslet mot slik opposisjon, er det ytterst få om noen, som i etterkant fortsatt arbeider i virksomheten de har varslet på.
Det finnes slike saker i Norge også, og da er det for meg nærliggende å trekke frem min egen varslingssak i Siemens. Siemens er et av verdens største selskaper, som også i Norge er en betydelig aktør med milliarder i omsetning. De har sine andeler innen mange områder, og kanskje særlig innen tungindustri, olje, medisin, kraft og forsvar. Deres engasjement innen den norske offentlig sektor er som følge meget stor. Etter at jeg varslet om selskapets overfakturering av blant andre Forsvaret, opplevde jeg at politikere, ministere, departementer, kunder og andre, langt på vei slo seg sammen med Siemens i deres forsøk på å uskadeliggjøre meg som varsler. Den etter hvert fremste årsaken til dette var at dersom Siemens skulle bli dømt for korrupsjon og svindel, ville myndighetene gjennom den gangens nylige skjerpelser av korrupsjonslovgivningen, måttet utestenge selskapet fra offentlig sektor for en vesentlig periode. Det ville i så fall også skape en ytterst vanskelig situasjon for staten, siden Siemens var og fortsatt er så omfattende involvert i sektoren. Med andre ord virker Siemens rett og slett å være hevet over rettslige konsekvenser i Norge, selv om de fikk en solid omdømmebelastning gjennom omfattende avsløringer i media.
I USA er myndighetene mer pragmatiske i utformingen av konsekvenser for lovbrytende virksomheter. Lovbryterne unngår utestengelser fra det offentlige eller andre marked som en pålagt konsekvens, men blir i stedet ilagt enorme bøter. Siemens fikk for eksempel 1 milliard dollar i bot for omfattende korrupsjon og bedrageri på den tiden jeg varslet om tilsvarende forhold i Norge. Noe lignende ble for eksempel et annet tysk selskap, Volkswagen, til del noen år senere for deres svindel med utslippsnivåer på bilene de produserte. Det ble imidlertid også her få andre konsekvenser da bilfabrikanten har rundt 60 000 arbeidsplasser i USA.
Varsling på slike nivåer vil imidlertid kunne ha meget stor betydning for samfunnsutviklingen og de generelle holdningene som preger oss. Eksempelets makt er stor, også når eksempelet preges av dårlig etikk og moral. Samfunnet er som en bedrift og ledelsens atferd kan enten spre seg nedover som næringsrik honning eller som bitter og ødeleggende malurt. Det er ikke mitt inntrykk at det er honning som kommer rennende fra oven og det har det ikke vært på en stund. Det er derfor fryktelig trist å konstatere at mange av høringssvarene (også fra fagforeningssiden!?) mer eller mindre ønsker seg «Status Quo». For de få som vurderer å varsle på virksomhetsledelse og spesielt de store lokomotivene, er litt spikking på lovtekster og et tannløst opplysningsombud som eventuelt spisses noe med en mulig varslingsnemd, nærmest som å legge litt parfyme på gammel svette. Odøren er på sitt mest uutholdelig når en slik varsler i retten innser at han er på full fart mot stupet, med ulveflokken glefsende i baken!
Comments