Rettsaken mellom meg og Fretex er nå bare et par måneder unna og tiden går veldig fort. Jeg ønsker i den forbindelse å drodle litt over varslersaken og ulike aspekter ved den. Som varslersak har den selvfølgelig ikke bare betydning for meg, Fretex og Frelsesarmeen, men som alle slike saker som prøves for retten får den også sin lille betydning for arbeidslivets spilleregler og grenseoppganger. Fretexsakens uvanlige karakter med at det brukes blogg i forkant av rettssaken, hvor en vesentlig andel av hva jeg har å fare med av avsløringer, argumenter, meninger og konklusjoner avdekkes, vil med alle sine konsekvenser også ha juridisk interesse.
Siden jeg har varslet på virksomhetsledelse før, har jeg en erfaring svært få har. Jeg vet hva som minst må til for at jeg i det hele tatt skal kunne vinne frem. Det viktigste er naturligvis dokumentasjon og atter dokumentasjon som underbygger det jeg formidler. Gjennom prosessen har jeg opparbeidet meg svært mye av dette, både i forhold til det som er avdekket gjennom bloggen og selvfølgelig en god del annet. Dokumentasjonen inklusive bevisgrunnlag, vil jeg for en stor del forsøke å offentliggjøre på ett eller annet tidspunkt etter at en rettskraftig dom foreligger. Hensikten er flerdelt, men det viktigste er selvfølgelig at jeg vil saken og mitt endelikt skal være med å tegne opp for meningmann og andre, hvilket samfunn vi faktisk lever i. Kanskje blir saken også aktuell for ulike institusjoner i landet, slik Siemenssaken allerede har vært i en årrekke for blant andre universiteter, høyskoler og forskningsmiljøer.
Det er ganske kjent at eksterne granskningsrapporter i større og større grad er blitt et problem for rettsikkerheten i arbeidslivet. Gjennom sin tilsynelatende rolle som lovens håndhevere, veier granskningsleverandørers konklusjoner for de fleste i arbeidslivet, nærmest like tungt som om de skulle komme fra domstolen. Slike granskningstilbydere har gjennom de siste tiårene vokst frem som paddehatter, fordi det er mye penger å tjene på dette. Utviklingen har blitt et samfunnsproblem som må ryddes opp i. I dag er det nærmest uregulert og det er noe arbeidsgivere i økende grad benytter seg av. Noen med gode hensikter og andre med mindre gode hensikter. Foreløpig finnes det i det minste oppskrifter på hvordan granskninger skal gjennomføres. Granskeres oppgave for arbeidsgivere består i å finne ut av hvorvidt lover og regler kan være brutt relatert til et eller annet forhold, for deretter ved behov å komme med en anbefaling til oppdragsgiver. Slike granskere har ingen annen myndighet enn den en arbeidsgiver innenfor lovens rammer kan gi hvilken som helst ansatt. Det innebærer blant annet at innsamling av informasjon skjer ved frivillighet hos den enkelte arbeidstaker og øvrige relevante parter. Dette i kontrast til for eksempel politiet som kan kreve nødvendig innsyn og tilgang til relevant informasjon i sin etterforskning. Siden granskere ikke har større mandat kan de heller ikke fremføre bombastiske uttalelser eller konklusjoner, nettopp fordi grunnlaget de arbeider ut ifra kan være totalt misvisende.
Fremfor å konkludere slik advokatfirmaet Grette gjør, som i følgende eksempel; «Per-Yngve Monsen har ikke vært utsatt for gjengjeldelse i form av andre negative handlinger», skulle formuleringene vært mer i denne retning; «Granskningen har ikke avdekket funn som viser at Per-Yngve Monsen har vært utsatt for gjengjeldelse i form av andre negative handlinger». Men advokatfirmaet Grette buser frem som både gransker, jury og dommer og baserer det på et ytterst tilpasset grunnlag. De holder seg heller ikke for gode til å spekulere, slik bare en dommer har anledning til i sin vurdering av for eksempel indisierelatert bevisgrunnlag. Grette på sin side avslører ingen interesse for bevismessig grunnlag i sine spekulasjoner. De skriver i følgende eksempel; «Referatet fra møtet 19 mai 2015 er ikke kalt en advarsel og begrepet er heller ikke brukt i referatet. Heller ikke i innkallingen er begrepet advarsel brukt. Spørsmålet er om referatet/møtet likevel må forstås som en advarsel.» Deretter spekulerer Gretteadvokatene opp og ned i mente for til slutt å ende opp med at; joda, referatet var etter Grettes vurdering en advarsel. Samtidig ignorerer de blant annet at konsernleder TIV i sitt eget intervju med Grette ikke kan huske å ha gitt noen advarsler. Han har også i annen dokumentasjon beskrevet at advarsler til ledere på dette nivået er noe han i kun få tilfeller har gitt. Heller ikke BU oppfattet referatet til å være en advarsel, ikke engang et referat men et skriftlig ultimatum mellom to valg, som begge truet hans ansettelsesforhold. Hvordan kan Gretteadvokatene konkludere med at referatet egentlig var en advarsel når verken arbeidsgiver eller arbeidstaker oppfattet det slik? Under et annet punkt i deres rapport, som Fretex som kjent har betalt millioner av kroner for, fremstiller Grette dette referatet som et tilbud BU fikk seg forelagt av konsernsjef TIV. De skriver om referatet i sitt punkt om BU ble utsatt for gjengjeldelse etter å ha gått til styret; «Alternativ 1 er et tilbud til BU..» videre; «At konsekvensen av dette ble at TIV trakk alternativ 1 i tilbudet..»
Det er mye tøv som skal til for å først konkludere med at et «referat» i virkeligheten var en advarsel for deretter å konkludere med at referatet egentlig måtte forstås som et tilbudsskriv med to alternativer. Fretex har selv lagt ved rapporten og underlaget den skal bygge på, i sin bevisførsel for at omorganiseringen ikke har noe med varslingen å gjøre. Vurderingen er etter min mening ikke særlig god da Fretexledelsen med dette åpner for min mulighet til å grundig avsløre hvor tilpasset rapporten er. Klarer jeg det vil det være en katastrofe både for Fretex og Frelsesarmeens ledelse og ikke minst for advokatfirmaet Grette.
Andre ting jeg tenker på er selvfølgelig den økonomiske belastningen jeg risikerer å stå ovenfor. Med mye uflaks kan regningen ende opp i både en og to millioner kroner i saksomkostninger, dersom jeg ikke kan sannsynliggjøre at termineringen av mitt arbeidsforhold har med varslingen å gjøre. Likevel er risikoen for alvorlige konsekvenser for Frelsesarmeen og Fretex trolig atskillig større. Næringslivsledere generelt velger i de fleste tilfelle å forlike seg ut av slike situasjoner fordi de ikke ønsker en potensiell negativ medieomtale. Slike tanker er det ikke lett å spore hos Frelsesarmeens leder William Cochrane og hans stab. At virksomhetens eksistens er bygget på givermidler både fra offentlige og private aktører virker heller ikke å ligge særlig tungt på vektskålen.
Medieoppslag og over 30 omdømmebelastende og ekspanderende blogginnlegg på Monsens Revelje fra mars i år og fremover, har heller ikke ført til kursendring. Fortsatt lar territoriallederen de jeg har anklaget for å stå bak de lovstridige forholdene styre saken og den eneste virkelighetsbeskrivelsen han tilsynelatende forholder seg til, er deres. Det synes ikke som Cochrane åpner for muligheten av at konsernledelsen og styrerepresentantene, som er ansvarlig for denne elendigheten, kanskje har en rettssak som sitt eneste halmstrå. Disse menneskene ønsker neppe at Frelsesarmeen forliker med meg, for det vil innebære slutten for deres styre og stell. Med en rettssak er det imidlertid to utfall, og trolig er halmstrået deres at de faktisk vinner frem. Da vil de fortsette å sitte på tronen, i alle fall for en stund, og de beholder sin tilsynelatende «ære og troverdighet». Skulle de derimot tape i retten vil konsekvensene for dem personlig være marginalt forskjellig fra et forlik, altså at de må fratre rollene sine og da kanskje med noe større skam. Men for Frelsesarmeen og Fretex som må betale for hele kalaset, er det en enormt stor forskjell på et forlik og et rettslig tap. En rettskraftig dom som konkluderer med at Frelsesarmeens ledelse har brukt mange millioner kroner av givermidler for både å skjule sine egne lovstridige handlinger og for å gå etter den som har varslet om disse, vil sannsynligvis påføre Frelsesarmeen et svært alvorlig omdømmetap, også utenfor Norges grenser. William Cochrane burde som øverste leder innse hva som ligger av risiko i skuta som han tilsynelatende fullstendig har overlatt til et inhabilt Fretexstyre, som av personlige grunner ønsker å føre Fretex mot en rettssak.
God mørketid!
Comments