Jeg skal i dag bruke Sjøvoldsaken som illustrasjon på hvordan og hvor omfattende systemkorrupsjon virker i vårt land. Bakgrunnen for Sjøvoldsaken kan du lese mer om her: Etterforsknings- og varslingsrøre i politiet
VGs dekning av saken viser at Sjøvold vinteren 2019 ble intervjuet for stillingen som PST-Sjef. Det er etterhvert klart at han under dette intervjuet og autorisasjonssamtalen ikke hadde snakket om sin tidligere ulovlige våpenbesittelse. 29. mars 2019 fikk Sjøvold jobben. Nøyaktig syv måneder senere samtalte han igjen med ekspedisjonssjef Unni Gunnes i Justisdepartementet. Det var nemlig hun som gjennomførte autorisasjonssamtalen med Sjøvold, og som dermed sørget for at han ble godkjent og fikk stillingen som PST-Sjef. Sjøvolds nye samtale med ekspedisjonssjef Gunnes fant mest sannsynlig sted som følge av at VG dagen etter skulle publisere våpensaken.
Det hører ellers med til historien at Sjøvold var ekspedisjonssjef sammen med Gunnes, da også Sjøvold arbeidet i Justisdepartementet. Det alene fremstår som diskvalifikasjonsgrunn for Gunnes som departementets klareringsperson i autorisasjonssamtalen med Sjøvold.
I tiden etter publiseringen hevdet Sjøvold sin uskyld og løy både om måten våpnene ble oppbevart på, og på hvilken måte de ble avhendet til våpenkontoret. Den sannsynlige årsaken til at saken senere ble kjent, skyldtes lederen av våpenkontoret i Oslo Politidistrikt. Han nektet å godkjenne den lovstridige våpeninnleveringen og varslet om saken. Det tok deretter ikke lang tid før varsleren fikk en gjengjeldende behandling av ledelsen, som til slutt sendte ham ut i 100 % arbeidsuførhet.
Sjøvold derimot ble beskyttet. Etter VG oppslaget startet Spesialenheten for politisaker noe som omtales som en «etterforskning» av Sjøvolds våpenbesittelse og avlevering. Sommeren 2020 fikk Sjøvold en bot på 50.000 kroner for ulovlig besittelse og oppbevaring av våpen, hvilket antakelig var det mildeste både Spesialenheten og Sjøvold kunne slippe unna med. Etter denne straffereaksjonen uttrykte den gangens nye justisminister Monica Mæland, at hun hadde full tillit til Sjøvold. Deretter gjemte hun seg for VG, og overlot til Justisdepartementet å svare på hennes vegne. Spesialenheten som ledes av enda en tidligere kollega av Sjøvold, droppet deretter enhver videre etterforskning av saken.
Verken etter VG oppslaget i 2019 eller etter straffeboten i 2020, så Justisdepartementet ved spesielt ekspedisjonssjef Unni Gunnes, noen grunn til å endre sikkerhetsklareringen til Sjøvold. Til tross for at flere hundre andre personer møtte slike sanksjoner etter langt mildere forseelser. Allerede i 2019 hadde VG spurt Justisministeren hvorvidt boten til Sjøvold ville påvirke hans sikkerhetsklarering. Justisdepartementet svarte den gang på justisministerens vegne at; «autoriseringen ble vurdert da saksforholdet ble kjent, og det har ikke fremkommet informasjon som tilsier at autoriseringen endres». Selv om boten fra Spesialenheten året etter forteller noe annet, medførte ikke det noen holdningsendring fra Justisdepartementet.
Inntil denne uken har dessuten ekspedisjonssjef Gunnes opprettholdt påstanden om at departementet var orientert om våpensaken av Sjøvold, før han ble tilsatt som PST-Sjef. Blant annet etter at to tidligere justisministre kategorisk avviste at Sjøvold hadde snakket om noen våpen før tilsettingen, endret Gunnes sist torsdag på denne påstanden. Plutselig var hun i stedet skråsikker på at Sjøvold ikke hadde snakket om våpnene under autorisasjonssamtalen. Dermed var alt Justisdepartementet tidligere hadde hevdet i saken, usant.
Etter massivt trykk fra VG ringte tidligere justisminister Jøran Kallmyr til Heidi Heggenes. Hun er øverste administrative leder i Justisdepartementet, og justisminister Emilie Enger Mehls nærmeste administrative rådgiver. Hun og ekspedisjonssjef Unni Gunnes fortalte også Kallmyr at Sjøvold hadde informert om våpensaken, før tiltredelsen som PST-Sjef. Kallmyr formidlet denne usannheten videre til VG. Rådgiver Andreas Skjøld-Lorange i Justisdepartementet la på noen hundre kilo med troverdighet, med sin forsikring til VG; «Informasjonen er kvalitetssikret til topps i departementet».
VG stilte deretter spørsmålene; «Hva gjorde departementet med informasjonen om at PST-sjefen hadde begått et potensielt straffbart forhold? Kontaktet de Spesialenheten for politisaker?» Dagen etter endret altså departementet fullstendig forklaring, med uttalelsen om at den ikke lenger var «verifiserbar». Med en sterkt redusert evne til å garantere for departementets troverdighet, sa en noe avglanset Skjøld-Lorange til VG; «Det er sånn vi ser det nå.»
Den flaue forestillingen skyldtes trolig at departementet, med VGs vanskelige spørsmål, måtte velge mellom pest og kolera. De må ha kommet til at det trolig er bedre å innrømme at Sjøvold likevel ikke informerte om våpensaken før tiltredelsen som PST-Sjef, og at departementet ikke visste om den før VG-oppslaget høsten 2019, enn å bli vist frem som at de ga blaffen i hvorvidt Sjøvold hadde begått et mulig straffbart forhold før han fikk stillingen. Det ville jo så til de grader bevise den lovstridige forskjellsbehandlingen Sjøvold ble begunstiget med.
Ekspedisjonssjef Unni Gunnes ble av VG spurt hva hun tenkte om at Sjøvold ikke informerte om våpensaken under samtalen. Hun svarte at det var et hypotetisk spørsmål som hun ikke har synspunkter på. Sentrale forhold som ikke legges på bordet under en autorisasjonssamtale og som senere avdekkes i media, skulle imidlertid ha fått alarmklokkene til å ringe hos både Gunnes og andre i departementet. Men særlig ekspedisjonssjefen latet som ingenting og foretok seg ingenting. Dette til tross for at majoriteten av de 744 personene som det samme året ble nektet eller fikk begrenset sikkerhetsklarering, hadde stått for mindre alvorlige lovbrudd og forseelser enn PST-Sjef Sjøvold. Da ekspedisjonssjef Gunnes selv havnet i fokus for sin tvilsomme jobbutførelse, kom elendige bortforklaringer og ansvarsfraskrivelser, godt krydret med en stor dose forvirrende «hukommelsestap».
PST-Sjefens forgjenger og nå Politidirektoratets leder, Benedicte Bjørnland, gikk for noen uker siden ut med en avledningsmanøver om at saken skulle granskes av et advokatfirma. Det som ikke fikk like stor font, var at granskningen ikke på noen måte skulle involvere Sjøvold og hans usannheter, men kun hvordan Oslo Politidistrikt saksbehandlet den opprinnelige varsleren. Med en slik «pågående granskning», kunne i utgangspunktet alle de impliserte late som granskningen gjaldt noe større, og dermed kunne de også avvise å svare på ubehagelige spørsmål rundt det minste forhold relatert til varslersaken, hvilket også innebar Sjøvold og våpensaken. Og om alt hadde gått etter planen kunne det hele blåst over, men slik har det ikke gått fordi VG har fått blod på tann. Noe både VG og alle andre norske medier burde få langt oftere, og i langt flere sammenhenger.
Justisminister Emilie Enger Mehl, som uttalte at hun ikke så behovet for å lese Sjøvolds skriftlige redegjørelse, gjorde som sine forgjengere og uttrykte likevel uforbeholden tillit til PST-Sjefen. For øvrig syntes hun ikke det var riktig av henne å gå inn i de vurderingene som ble gjort under to tidligere justisministre. Etter å ha blitt konfrontert med denne ansvarsfraskrivende distanseringen, har også hun gjemt seg og overlatt til sitt departement å svare på hennes vegne.
Tåkesvar og taushet synes å være en strategi som får stadig større oppslutning blant alle disse menneskene høyt oppe i etatene. Mennesker som dekker hverandre med «vennetjenester», og ikke forholder seg til lov- og regelverk. Det er dette tilslørte kameraderiet jeg omtaler som systemkorrupsjon, og som virker skremmende utbredt i lille Norge.
En professor har beskrevet dette etter sin opplevelse av samme type systemkorrupsjon; «() universitet, departement, ombudsmannsembet og domsapparat – og pressen ved sin taushet - utgjør elementer i et kraftfelt som virker til fordel for en «overklasse». () hvor det ikke foreligger noen «avtaler» mellom aktørene; bare en stilltiende forståelse av hva som er best for å beholde makt, penger, posisjon og anseelse – «jeg hjelper deg, du hjelper meg..», en samling på samfunnstoppen av individer som forstår nytten og nødvendigheten av gjensidig hjelp og støtte.»
Jeg kunne ikke sagt det bedre selv!
God søndag.