Integritet på avveie

I oktober 2023 ble det kjent at nå avgåtte helseminister Ingvild Kjerkol, hadde blitt anklaget for plagiat i sin masteroppgave ved Nord universitet. Saken har fått voldsom oppmerksomhet, og Kjerkol har fått mye kritikk for de påståtte handlingene og måten hun har håndtert anklagene på.

I hennes masteroppgave i helsevitenskap ble det flere steder påvist at tekster fra andre kilder var brukt uten tilstrekkelige kildehenvisninger, og i noen tilfeller helt uten. Dette er som kjent alvorlig i akademiske kretser, ettersom det undergraver integriteten til forskningsarbeidet og den akademiske ærligheten.

Kjerkols respons til plagiatanklagene og de endelige konklusjonene har imidlertid vært preget av en tydelig avstandtagen. I stedet har hun hevdet prosessuelle mangler ved universitetets behandling av saken, og at oppgaven ble godkjent i sin tid og at eventuelle feil skulle ha blitt påpekt i vurderingsfasen. Kjerkol har også fremhevet at hun ikke hadde intensjon om å jukse, og at hennes avdøde far ville vært stolt av henne.

En viktig del av akademisk integritet er å ta ansvar for sine feil. Ved å distansere seg fra plagiatfunnene, uten å erkjenne feilene som ble gjort, fremstår Kjerkol mest som om hun forsøker å unndra seg ansvar. Ved å kritisere universitetets prosesser, virker det som hun og hennes advokat Marianne Klausen har forsøkt å fjerne fokus fra den underliggende alvorligheten i plagiatbeskyldningene. Selv om eventuelle prosessuelle feil kan og bør påpekes, virker det egentlig som om det er brukt i den hensikt å avlede fra sakens faktiske tema, at hennes arbeid inneholdt ikke-originalt materiale som likevel ble presentert som hennes eget.

Som offentlig figur, og spesielt som helseminister, er rolleinnehaverens etiske plattform av vesentlig betydning. Det er viktig for oss alle at våre offentlige ledere viser både integritet og transparens. Kjerkols håndtering i denne saken har vært et underminerende bidrag i så måte.

Som flere andre har også Monsens Revelje reagert på hvorfor Kjerkol valgte å hente nettopp advokat Marianne Klausen som sin juridiske bistand. Klausen er selv tidligere leder av Felles klagenemnd, og var i rollen kjent for en svært streng og restriktiv holdning overfor studenter som var anklaget for juks. Klausen måtte imidlertid selv fratre etter at det ble klart at hun satt ulovlig, men den omstendigheten kom trolig ganske fort i glemmeboken til mange.

Kjerkols valg av advokat kan som følge lett tolkes som et ganske gjennomtenkt strategisk trekk.  Ved å engasjere Klausen, som altså var kjent for sin strenge håndtering av akademiske uredelighetssaker, kunne Kjerkol potensielt svekke oppfatningen av at hun selv er en juksemaker. Klausens tidligere rolle (og antakeligvis for mange) rykte for å opprettholde høye etiske standarder, kan ha blitt vurdert som å gi en viktig assosiativ effekt.

Det er videre ikke utenkelig at det ble vurdert dithen, at med Klausen på laget ville det fungere som en form for validering, og kanskje være med å gjenopprette Kjerkols akademiske og personlige integritet? Hvis en som Klausen, med hennes historisk strenge holdning til akademisk juks, velger å stå ved Kjerkols side, kan det i tillegg signalisere at saken mot den forhenværende ministeren ikke er så klar som den fremstår å være.

Kjerkol kan også ha sett for seg at med Klausen ville presset øke mot de som fremmet plagiatanklagene. Dette fordi Klausens tidligere lederrolle i Felles klagenemnd, og hennes årelange forståelse og praktisering av regelverk og prosedyrer innenfor akademisk integritet, muligens kunne brukes til å stille kritiske spørsmål ved grunnlaget og behandlingen av anklagene.

Kanskje er det vanskelig å måle hvordan Kjerkol egentlig utførte jobben som helseminister, men mye tyder på at hun i alle fall har en relativt avansert forståelse av både juridiske og offentlige oppfatningsdynamikker. Selv om det til slutt ikke reddet ministerposten hennes, har hun åpenbart klart å se dette spesielle advokatvalget både utfra den umiddelbare juridiske trusselen, og valgets mulige positive påvirkning knyttet til sikring, og kanskje endatil forbedring, av hennes offentlige image og politiske levedyktighet fremover i tid.

Denne noe kyniske vurderingen fra Monsens Revelje er absolutt et resultat av en viss mistro til Ingvild Kjerkol. I sin avskjedstale ble hun også av mange oppfattet som forholdsvis kalkulerende og ansvarsfraskrivende. Andres mistro til Kjerkol ble for eksempel uttrykt i sterke ordelag av debattanter som Kjetil Rolness.

Monsens Revelje skriver om varsling og ytringsfrihetssaker, og Kjerkolsaken er således litt på siden. Samtidig gir den avgåtte ministerens respons til plagiatanklagene et hint om hvordan hun ville ført seg, om det hadde kommet et alvorlig varsel mens hun var helseminister. Kjerkols håndtering i plagiatsaken mer enn antyder at hun først og fremst ville fokusert på prosessuelle aspekter om det hadde kommet et varsel på henne. Det er overveiende sannsynlig at hun ville møtt det med spørsmål om metodene, reglene og prosedyrene var fulgt, fremfor å adressere det faktiske innholdet eller substansen i varselet. I plagiatanklagene distanserte hun seg i sammenligning klart fra konklusjonene, ved å blant annet peke på tidligere godkjennelser og mangler ved universitetets etterforskning. Videre i den samme sammenligningen, er det trolig at hun i en varslingssak ville ha prøvd å minimere egen rolle og ansvar ved å betone for eksempel organisatoriske feil eller mangler i systemet som tillot lovstridighetene å skje.

I en sektor hvor det relativt ofte varsles om uforsvarlige forhold for både pasienter og ansatte, og hvor varslerne nesten like ofte møtes med knallharde gjengjeldelser, er det i relasjon til varslingsinstituttet neppe noe stort tap at Kjerkol erstattes som øverste leder. På den annen side synes heller ikke Kjerkols sannsynlige erstatter, næringsminister Jan Christian Vestre, som noen fanebærer for reell ytringskultur.

God søndag!