top of page

I psykologens vold del 2



Forrige søndag publiserte Monsens Revelje fortellingen til Gina. Hennes opplevelser som pasient hos den privatpraktiserende psykologen Ø, som til daglig arbeidet på en sykehusavdeling i de samme lokalene han på kveldstid holdt sin private praksis. Monsens Revelje presiserer ellers noe som ikke kom klart frem i forrige innslag.

 

Gina var aldri psykisk syk, men ble deprimert etter et 28 års langt ekteskap. I utgangspunktet henvendte hun seg til psykologen Ø for å ta noen timer i påvente av svar fra DPS. Det påfølgende avslaget fra DPS ble også begrunnet i at de ikke anså henne som psykisk syk.  Etter det ble hun gradvis fanget inn av psykologen med en sterk opplevelse av å bli møtt med varme og nærhet.

 

Under tiden psykologen utførte sin «terapi» på Gina, var han for øvrig ingen kjent skikkelse. Ginas korreksjon til Monsens Revelje går slik; «Psykologen er blitt kjent nettopp etter at jeg gikk dit - etter at han hadde brukt meg i 6 år.»

 

Det var først da Gina hadde fått tilstrekkelig avstand til prosessen, at hun innså hva hun hadde vært utsatt for gjennom de nærmest utallige sesjonene med mannen. Det ledet til at hun valgte å ta ut søksmål med krav om erstatning og oppreisning etter skadelig terapi.

 

 


11. mars i år skrev konstituert tingrettsdommer Emma Isaksen sin dom. Denne dommeren er til daglig advokat i Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig, hvor hun også er senioradvokat i permisjon. Hennes dom oppsummeres her, og først med resyme av Isaksens innledende og mangelfulle «faktabeskrivelse»;

 

Dommer Emma Isaksen; Gina søkte psykologisk hjelp fra Ø i 2013, og mottok behandling ved hans private praksis fra februar 2013 til mai 2019 med totalt 262 konsultasjoner. Gina meldte senere saken til Statsforvalteren, Fagetisk råd for psykologforeningen, politiet og kontaktet Øs nettverk, inkludert hans foreldre. Statsforvalteren konkluderte i oktober 2020 med at det ikke forelå brudd på helsepersonelloven.

 

Ginas anførsler; hun hevder hun ikke søkte langvarig behandling, men bistand i en livskrise. Hun anklager Ø for å ha styrt henne inn i en isolerende og avhengighetsskapende behandlingsrelasjon, påført henne betydelig skade, og for alvorlige brudd på taushetsplikten. Gina mener Ø konstruerte en virkelighet gjennom journalnotater som ikke ble gjennomgått med henne, og at han feiltolket hennes utsagn.

 

Fra 2016 opplevde Gina en endring i terapien der hennes følelser ble mindre viktige, og Ø fokuserte på erfaringer han mente hun hadde. Dette førte til forverring av hennes tilstand. Hun solgte familiehytta, begynte å tvile på seg selv og sine relasjoner, og ble redd for Ø. Gina krever derfor erstatning for påløpte tap, fremtidige behandlingskostnader, oppreisning og dekning av sakskostnader.

 

Psykologen Øs anførsler; han innrømmer at Gina kom i en akutt krise og at langtidsterapi ble vurdert tidlig. Han hevder å ha håndtert behandlingen i tråd med faglige retningslinjer og bestrider egeninteresse i å fortsette behandlingen. Han opplevde Gina som tillitsfull og bedre i starten, men senere hektisk med sterke følelser. Ø forklarer at tillit ble et tema etter problemer med å skrive en uttalelse for Ginas voldsoffererstatningssøknad.

 

Ø anfører at han har ført tilstrekkelig journal og gitt Gina nok informasjon til å forstå sin problematikk. Han erkjenner mangelfulle diagnostiske vurderinger, men understreker at detaljerte diagnoser kan være skadelige for terapirelasjonen. Han mener han har håndtert Ginas avhengighetsproblematikk forsvarlig.

 

Dommer Emma Isaksens konklusjoner; Finner det ikke sannsynliggjort at Ø har opptrådt uaktsomt. Terapien er utført i tråd med faglig god praksis og med mål om å bedre Ginas tilstand. Det konkluderes med at Ø har håndtert utfordringer profesjonelt og at Gina har vært delaktig i prosessen. Ø frifinnes, og Gina dømmes til å betale Øs saksomkostninger på kr 794 625.

 

Gina anket dommen, ikke minst etter observasjonen av en ganske så henført og sterkt partisk dommer. Anken til lagmannsretten gjengis kort;

 

Gina anfører at Ø manipulerte henne inn i et avhengighetsskapende og isolerende terapiforløp uten å informere om behandlingsformen, løpetiden eller planen. Hun hevder at Ø brukte behandlingen til sin videreutdanning og uten hennes samtykke, og at dette førte til betydelige skader for henne. Videre anfører hun at Ø har konstruert en virkelighet gjennom journalnotater som ikke ble gjennomgått med henne, og at disse inneholdt feiltolkninger som førte til galt fokus i senere vurderinger og samtaler. Gina mener at terapien endret karakter fra 2016, hvor Ø fokuserte på erfaringer han mente hun hadde, noe som førte til en forverring av hennes tilstand.

 

I anken peker hun på at retten ikke har tatt hensyn til Lov om Helsepersonell og Lov om Pasientrettigheter. Gina skriver at Ø har brutt flere bestemmelser i helsepersonelloven, inkludert taushetsplikten og plikten til å føre tilstrekkelig journal. Videre mener hun at Ø ikke har gitt henne nødvendig informasjon om hennes helsetilstand og innholdet i behandlingen, noe som er i strid med pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2.

 

Gina konstaterer at retten ensidig la vekt på Øs forklaringer, uten hensyn til hennes vitner og bevis. Hun mener at Ø har utnyttet henne økonomisk ved å kreve betaling for en tjeneste som skulle vært gratis, og at han ikke innhentet annen helsehjelp til tross for at hun hadde alvorlige psykiske problemer. Dette strider mot retten til nødvendig helsehjelp og forskrifter om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester.

 

Gina hevder at Ø utnyttet henne økonomisk ved å kreve betaling for behandling i over seks år, som skulle vært dekket av helsevesenet. Hun beskriver hvordan hun ble isolert fra familie og venner og ble manipulert til å tro at hun aldri var elsket, noe som førte til at hun solgte familieeiendom. Hun mener også at Ø brukte regresjonsterapi og hypnose uten hennes samtykke, noe som førte til alvorlige konsekvenser for hennes mentale helse.

 

Gina påpeker at journalnotatene som Ø refererte til, var hans egne vurderinger og tolkninger, og at de manglet nødvendig dokumentasjon i henhold til helseretten. Hun hevder at Ø unnlot å gi henne informasjon om behandlingsformene og diagnosene som ble brukt, noe som gjorde at hun søkte etter informasjon på egen hånd etter at terapiforholdet var over. Gina hevder også at Ø brøt taushetsplikten ved å dele sensitiv informasjon med kolleger uten hennes samtykke.

 

Anken retter også skarp kritikk mot Emma Isaksens vurderinger, som ifølge Gina baserte seg på antakelsen om at hun hadde personlighetsproblemer eller avhengighetsproblematikk. Hun hevder at dette ble brukt som et maktmiddel i rettssaken, og at Isaksen ensidig la vekt på Øs forklaringer, uten å ta hensyn til Ginas bevis og vitner. Hun beskriver rettssaken som absurd og sammenligner den med slik de kan forløpe i totalitære regimer.

 

Gina hevder at Ø ikke fulgte loven ved å innhente nødvendig helsehjelp, og sikre henne de rettighetene hun hadde krav på ved angivelig alvorlig psykisk sykdom. Hun mener at Ø burde ha overført henne til spesialhelsetjenesten ved sykehuset hvor han jobbet, og at han ikke oppfylte kravene til individuell plan og samarbeid med andre instanser.

 

Gina peker på at avdelingslederen og psykolog HS har gitt feilaktige og misvisende uttalelser som støtter Ø. Hun hevder at deres uttalelser er basert på misvisende informasjon gitt av Ø, og at de har vært delaktige i å dekke over hans handlinger. Gina mener at vitnemål fra personer uten direkte kjennskap til sakens fakta ble tillagt vekt, mens vitnemål fra hennes vitner ble neglisjert.

 

Gina anmoder lagmannsretten om å gjennomgå sakens dokumentasjon grundig, og ta hensyn til de reelle omstendighetene som er kommet frem i anken. Hun ber om at lagmannsretten vurderer de alvorlige feilene i Emma Isaksens avgjørelse, og at de sikrer en mer rettferdig behandling inkludert korrigering av urettmessige og ødeleggende handlinger.

 


 

 

Saken er omfattende. Det er mye dokumentasjon etter seks år med terapisesjoner og alle omstendighetene rundt. Monsens Revelje har likevel åpenbart satt seg bedre inn i saken enn advokatdommeren Isaksen, og mener hennes vurderinger sett opp mot anken og de beviser den viser til, gir godt grunnlag for ankegjennomslag. 

 

1. Gina hevder at Ø ikke ga henne nødvendig informasjon om behandlingsformen, løpetiden, eller behandlingsplanen, noe som vil være et brudd på pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2.

 

Gina påpeker at journalnotatene som Ø refererte til i retten, var hans egne vurderinger og tolkninger, og at de manglet nødvendig dokumentasjon i henhold til helseretten. Det underbygges av detaljene i anken, og det magre grunnlaget Ø selv kan vise til. Isaksen konkluderte likevel med at Ø ga tilstrekkelig informasjon om behandlingen, og at journalnotatene støttet dette. Det ble også vurdert dithen at Gina både var informert og at hun deltok aktivt i sin egen behandling.

 

Det synes imidlertid som Isaksen baserte sin vurdering på en ensidig tolkning, og helt ukritisk etter Øs forklaringer/påstander om journalnotater. Gina skriver at journalnotatene som var ført, ikke var representativ for de faktiske samtalene og tematikken i terapien. Og hun har i anken vedlagt sterke beviser for dette.

 

2. Gina hevder at Ø utnyttet henne økonomisk, og at han manipulerte henne inn i et avhengighetsskapende forhold. Advokatdommeren fant ingen bevis for at Ø hadde økonomiske motiver bak behandlingen, og konkluderte med at behandlingen var faglig forsvarlig.

 

Det er imidlertid svært påfallende at Isaksen ikke så slike mulige motiver. 262 sesjoner over seks år, samtidig som Ø var under utdannelse!? I tillegg behandlet han svært få pasienter i sin kveldspraksis under denne tiden. Disse omstendighetene gjør at Ginas påstand om at hun langt på vei finansierte studiene hans, kan være riktig.

 

Nesten tre hundre betalte konsultasjoner over seks år, medførte også noen hundretusen kroner på psykologens bankkonto. Det at han aldri gjennom disse årene gjorde tegn til å overføre henne til gratis behandling, eksempelvis i den offentlige spesialhelsetjenesten, er et sterkt vitnesbyrd om at honorarer var et betydelig motiv. Dessuten er det påfallende at Øs åpenbart uetiske sidepraksis i sykehusets lokaler, overhodet ikke ble omtalt av Isaksen. Det alene vitner om et urent trav både fra psykologen, avdelingslederen på sykehuset som tillot dette, og advokatdommeren som ikke problematiserte dette.

 

Avdelingslederen BL som ledet sykehusavdelingen hvor Ø var ansatt, har vist et egentlig uforklarlige og uansett lovstridig engasjement i Ginas konflikt med psykologen. Gina har i anken redegjort nærmere for dette engasjementet.

 

Da Statsforvalter ba Ø om å legge frem flere skriv i tilsynssaken, inkludert e-poster og annen dokumentasjon, ble disse aldri fremlagt. Psykologen unnskyldte seg med at han ikke hadde tilgang til dokumentene på grunn av koronasituasjonen og hans geografiske plassering. Statsforvalter fulgte aldri opp den manglende dokumentasjonen, som kunne ha avslørt at Ø ikke kontaktet pasienten i en krisesituasjon, selv om det var lovet. Pasienten var i en svært dårlig tilstand i syv uker uten kontakt fra Ø. Da Gina over telefon snakket med avdelingslederen BL, ble hun møtt med at sykehuset ikke hadde noen journal om henne. Dette gjentok BL senere også til Statsforvalter.

 

I dokumentasjonen fra Ø, går det frem at BL tilskrev Statsforvalter i 2020 med den klart usanne påstanden om at alle arkivdokumenter var blitt videresendt til Ø, og ikke lenger kunne gjenfinnes i sykehusets arkiv. Men siden sykehuset aldri har hatt Gina som pasient, har de heller aldri hatt et arkiv på henne. Dette innebærer at avdelingslederen i alvorlig grad villedet Statsforvalteren til å tro at Gina var/hadde vært sykehusets pasient. For Statsforvalteren legitimerte dette avdelingslederens involvering.

 

BL utnyttet dette overfor Statsforvalter med å legge både sin egen og sykehusets tyngde på psykologens versjon av virkeligheten, og undergravde dermed fullstendig Ginas mulighet til å bli hørt på sine overgrepsanklager. BLs involvering var således et ualminnelig grovt overgrep, og sørget utvilsomt for at dokumentasjon som kunne avdekket svært alvorlig feilbehandling, aldri ble vurdert av Statsforvalter.

 

I februar 2024 ble sykehuset kontaktet av Statsforvalter om rollesammenblandingen og dermed også de innlysende bruddene på taushetsplikten det medførte. Sykehuset har så langt beklaget at denne nå forfremmede avdelingslederen, brukte sykehusets papirer for sine egne private formål knyttet til Ginas sak.

 

Oppdagelsen av den alvorlig kritikkverdige samrøren, burde ført til umiddelbar avskjed av avdelingslederen, og like selvsagt tale mot psykologen i rettsalen. Men ikke hos konstituert dommer Emma Isaksen i Agder Tingrett. Dommeren skrev ikke ett eneste ord om disse omstendighetene. For syns skyld kunne hun i det minste spurt Ø hvordan det kunne ha seg at han tillot en avdelingsleder i et offentlig sykehus, å involvere seg i et forhold som gjaldt hans pasient i hans privatpraksis!

 

I tiden før selve rettsaken ble Gina av tingretten også bedt om å gi opp sin taushetsplikt til avdelingslederen og en psykolog ved avdelingen!? Gina svarte at disse to uten hennes samtykke, allerede hadde mottatt taushetsbelagt informasjon om henne. Ikke bare var den taushetsbelagt, men det lå også ved karakteristikker om Gina som de bare kunne ha fått av psykologen Ø. Heller ikke dette var noe tema for advokatdommeren.

 

3. Gina hevder (naturlig nok etter opplysningene i forgående punkt) at Ø klart brøt taushetsplikten. Videre hevder hun at Ø brukte regresjonsterapi og hypnose uten hennes samtykke, noe som førte til alvorlige konsekvenser for hennes i utgangspunktet normale mentale helse. Dommer Isaksen hevdet imidlertid at Ø handlet innenfor faglige og etiske retningslinjer, og at det ikke var påvist brudd på taushetsplikten.

 

Det er imidlertid en urovekkende konklusjon. Det er utvilsomt at Ø har delt svært sensitiv informasjon om Gina med utenforstående. Hvordan kunne ellers avdelingslederen BL svare Statsforvalter om Ginas sak på vegne av Ø, i en sak BL ikke hadde noe med? Også Statsforvalters fornyede interesse for sykehusets blanding av roller, understreker dette. Men advokatdommeren avfeide det hele, og la heller til grunn udokumenterte og klart usanne påstander fra Ø og hans kolleger om at Ginas sak ble diskutert uten at hun ble identifisert!? BLs udiskutable kommunikasjon med Statsforvalter beviser imidlertid det motsatte!

 

4. Gina hevder at Ø diagnostiserte henne med personlighetsforstyrrelse uten nødvendig grunnlag, og at dette ble brukt som et maktmiddel i rettssaken. Hun mener det er en feilaktig antakelse som Isaksen likevel og uten videre bygget sin dom på når det gavnet saksøkte. Advokatdommeren aksepterte Øs påstand om Ginas tilstand som personlighetsforstyrret, og mente at behandlingen Gina fikk var i tråd med faglig praksis.

 

Når Isaksen aksepterte diagnose om personlighetsforstyrrelse etter over et par hundre sesjoner, og brukte den som grunnlag for å avvise Ginas påstander, henger det overhodet ikke sammen at hun i alle øvrige spørsmål la til grunn at Gina i grunn var frisk som en fisk. For advokatdommeren hevdet at Gina fullt ut var i stand til å vurdere og ta innover seg det som forløp under behandlingen, Noe som ikke engang friske oppegående mennesker egentlig er i stand til, uten en viss innsikt i psykologi.

 

Isaksen hadde ellers dette å si om forholdet; «Etter rettens syn bærer saksøkers forklaringer for retten preg av at hennes syn på terapien er blitt endret i etterkant, og at hun ønsker å henføre sine utfordringer til en annen ansvarlig.»  Videre og enda verre, fortsatte hun; «At saksøker senere har fått et annet syn på behandlingen enn hun hadde underveis er ikke det samme som at hun først på dette senere tidspunkt hadde kunnskap om den anførte skadevoldende handlingen og skaden.» 

 

5. Gina mener retten kun la vekt på vitnemål fra personer med klare relasjoner til Ø, og som ikke engang skulle hatt kjennskap til sakens fakta. Hennes vitner som blant annet var to meget anerkjente psykologspesialister, ble derimot avvist som lite troverdige. Advokatdommeren konkluderte uten annet å bygge på enn vitnemålene fra Ø og hans nære kolleger, og fant deres forklaringer mer troverdige.

 

At Isaksen systematisk avviste Ginas vitner og bevis uten forklarende begrunnelse, viser en grunnleggende mangel på objektivitet. Blant Øs to sentrale vitner for spørsmålet, var altså avdelingslederen BL. Den andre var i likhet med BL, også Øs kollega på sykehuset. Hvordan kan slike vitner fremstå mer troverdig enn sakkyndige vitner som ikke har særinteresser i saken?

 

En rettferdig og riktig vurdering krever at alle vitneforklaringer og bevis blir veid opp mot hverandre på en objektiv måte, det er opplagt ikke gjort i dette tilfelle. Det er ellers mye i materialet og advokatdommerens vurderinger som tyder på en partisk og stygg tilnærming. Dette bør være åpenbare momenter for at anken går gjennom til videre behandling i lagmannsretten.

 

God søndag!

3 Comments

Rated 0 out of 5 stars.
No ratings yet

Add a rating
Guest
Jun 27

Skremmende sak!

Skuffende å lese at Statsforvalter er partisk når de er ment å være uavhengige! Her ser de ut til å ha lagt loven til side?!

Like

Guest
Jun 25
Rated 5 out of 5 stars.

Det er på tide at noen tar dette på alvor; Det er ikke all terapi som er god terapi, og ansvar må plasseres der det hører hjemme.

Like

Guest
Jun 24
Rated 5 out of 5 stars.

Meget interessant og tildeles svært urovekkende.

Like
bottom of page