Her er et godt eksempel på hvor uforsvarlig rettsvern vi har i dette landet. Man skulle tro det foreligger ganske grundige vurderinger før noen kan tre på seg dommerkappen, og dermed få makt til å dømme over andre mennesker. Men slik er det ikke. Denne sakens «fagdommer» kan man lese følgende om på Wikborg Rein Advokatfirma AS sine hjemmesider; «Christine Larsen Kalsvik begynte som advokatfullmektig i Wikborg Rein i august 2015 etter å ha vært trainee et halvt år i forveien. Under studiene tok Christine spesialfag i arbeidsrett, og hun arbeider i dag i hovedsak med arbeidsrettslige og kontraktsrettslige problemstillinger. Hun er nå fast advokat».
At det er snakk om en dommer som egentlig er advokat, og som egentlig er en ganske fersk advokat, bærer muligens denne elendige dommen preg av. På den annen side avviker ikke rettsbehandlingen i vesentlig grad fra den behandling varslere ellers må forholde seg til fra «ekte» dommere. Den som uansett måtte betale prisen i denne omgang, var en kvinnelig uførhetsgradert pleier og varsler.
Christine Larsen Kalsviks justismord bygger på følgende saksberetning; 7. juli 2021 hadde pleier A formiddagsvakt hos pleiende B. Etter vakten meldte hun inn en hendelse til politiet. På formiddagen 8 juli ble arbeidsgivers BPA-rådgiver C oppringt av Vest politidistrikt angående pleierens melding. BPA-rådgiveren ringte deretter pleieren og ba henne om å skrive en avviksmelding. Dommeren fremstilte motivet for dette som å være at virksomheten da hadde noe skriftlig og således kunne gjøre tiltak. Imidlertid er avviksmeldinger i form og prosess, betydelig bagatelliserende jamfør for eksempel om forholdet ble varslet gjennom en bekymringsmelding. I dette tilfellet hvor pleieren meldte til politiet hva hun opplevde som en alvorlig truende arbeidssituasjon, var åpenbart ikke en avviksmelding dekkende for hennes syn på hendelsen. 9. juli varslet hun arbeidsgiver gjennom en nettbasert bekymringsmelding;
«Jeg sender herved en bekymringsmelding angående et forhold som har funnet sted hos en av deres brukere. Jeg har allerede meldt fra om dette forholdet via telefon. Jeg refererer med dette til C. En mann ved navn D som oppholder seg mye hos bruker og som helt åpenbart utnytter brukeren kom inn på vedkommendes værelse under stell. Han hadde en saks i hånden som han ville klippe av ledningen til lampen over sengen med. Dette i seg selv opplevdes som en veldig sær handling og det var dessuten svært upassende med hans tilstedeværelse i situasjonen. Han hadde absolutt ikke noe der å gjøre da vi ikke hadde bedt om hans assistanse. Ledningen kunne forøvrig enkelt trekkes ut fra kontakten om det var dette han ønsket å oppnå. Handlingen ville også forhindret oss i å få tilgang til lys under stellet. Mannen var tydelig i ubalanse og han opplevdes utagerende og truende i sin adferd. Jeg ba han om å gå ut og vise hensyn til bruker som helt tydelig ble skremt og oppskaket i situasjonen. Jeg måtte fysisk holde han unna oss. Men han ble stående over oss med den ene saksekniven mot oss. Jeg fikk han til slutt ut. Men situasjonen kunne lett ha endt med at både jeg og bruker fikk saksekniven i oss. Bruker presiserte at hun ikke var redd, noe som jeg opplevde tydelig motstridende i forhold til hennes reaksjon. Hun var helt åpenlyst preget av situasjonen. Men hun er tydelig redd for å si imot ham av den grunn at mannen er den eneste i hennes nettverk og hun har derfor et avhengighetsforhold til ham. Hun var redd han kom til å si nei til å kjøre henne med bilen sin som han låner alt for mye ifølge bruker selv og C. Men dette er også noe hun er redd for å si ifra til ham om. Mannen har helt åpenbart så mye makt over bruker og andre assistenter at de ikke våger å si ifra om disse forholdene. D som altså er mannens navn har ikke noen fast oppholdsadresse og bor rundt omkring på forskjellige adresser, men for det meste hos henne. Han uttrykker at han får så lav pensjon at han ikke har råd til å ha fast bopæl. Han virker for å være i ubalanse generelt og han er svært kontrollerende. Han har ved tidligere anledninger presset meg til å sitte på med ham etter endt vakt, selv om jeg helt tydelig har gitt uttrykk for at jeg ikke ønsker å oppholde meg alene med ham, da hans adferd oppleves skremmende. Jeg har anmeldt forholdet til politiet, og advart en av de andre assistentene som jeg kjenner personlig. Hun opplever også mannen som ubehagelig, men hun har gitt uttrykk for at hun ikke våger å koble inn politiet selv. Jeg anser forholdet som svært prekært og det bør handles raskt i denne situasjonen. Jeg har blitt anbefalt av politiet å sykemelde meg til det er igangsatt sikkerhetstiltak som kan beskytte både bruker og samtlige av hennes assistenter. Jeg viser til min bror som er [yrke] i [virksomhet3] og som uttrykker at dette er en typisk situasjon som kan ende med drap og påfølgende overskrifter i aviser dersom ikke noe konkret blir gjort. Derfor bes det om at nødvendige tiltak igangsettes snarest. Vi kan ikke gå på jobb med livet som innsats, og bruker bør hjelpes ut av forholdet med mannen. Dette til orientering.»
Pleieren ringte straks etter BPA-rådgiver C og et annet sted i virksomheten, for å få kopi av bekymringsmeldingen. Det skulle gå ca. 3 timer og noen telefonsamtaler ledelsen imellom før den varslende pleieren fikk en kopi av virksomhetens daglige leder ca. klokken 18 00 på kvelden.
BPA-rådgiveren skal etter dette ha kommet til enighet med pleieren A om at hun ikke trengte gå på vakt lørdag 10. juli. Hun skulle likevel få betalt for skiftet. Deretter skrev «fagdommer» Christine Larsen Kalsvik i sin saksbeskrivelse (som egentlig skal være en faktabeskrivelse som begge partene er noenlunde enige om); «Den 12. juli 2021 hadde C møte med B (den pleietrengende). B presenterte da en helt annen versjon av hendelsen enn den A hadde kommet med, jf. over. I dette møtet skal det også ha kommet frem at B tidligere hadde reagert på at A var «dominerende og stressende». B syntes at A overreagerte i den aktuelle hendelsen med D, og hun skal ha blitt skremt av hennes reaksjon. B skal også ha sagt at A snakket mye, brukte for lang tid på oppgavene, og at hun ikke fikk lov til å ha på TV'en av A. B skal da ha sagt til C at hun ikke følte seg bekvem med A, og at hun ikke ønsket henne som assistent lenger på grunn av «hennes dominerende oppførsel».
Dommeren har overhodet ingen bevis for fremstillingen, som ene og alene er basert på påstandene fra BPA-rådgiveren, som altså representerte den saksøkte part. Videre går det frem at BPA-rådgiveren allerede dagen etter, dvs. juli 2021, meddelte pleieren over telefon at hennes tjenester ikke lenger var ønsket. Så står det; «Det ble en diskusjon mellom dem på telefonen. Samtalen endte med at C la på. Kort tid etter dette mistet A tilgangen til ressursplanleggingssystemet Tamigo».
Rettens flertall, med den totalt inkompetente hoveddommer Christine Larsen Kalsvik i spissen, baserte seg på BPA-rådgiverens påstander, og la til grunn at pleieren hadde ytret seg «om et forhold som ikke objektivt sett er kritikkverdig, ulovlig eller uetisk, men et forhold A mener er kritikkverdig ut fra sin egen subjektive overbevisning».
Vurderingen er absurd og strider ikke minst imot varslerbestemmelsene. Bekymringsmeldingen var et usedvanlig klart varsel. Det handlet om en ansatts opplevelse av betydelig utrygghet i arbeidsforhold, og noe som er relevant for veldig mange i omsorgssektoren og altså ikke bare for varsleren selv. Varselet ble levert inn på en forsvarlig måte og til virksomhetsledelsen. Disse ubestridelige fakta skulle minst ført til at pleieren fikk lovens varslervern. Men det er det ikke spor av i denne rettsbehandlingen.
En forsvarlig virksomhet, tilsvarende den saksøkte virksomhetens størrelse, ville foruten sitt lovpålagte ansvar for et godt psykososialt arbeidsmiljø, også sørget for at pleieren ble gitt mulighet for andre pasientoppdrag hun kunne føle seg «subjektivt» trygg med. Denne virksomheten ga varsleren ingen opsjoner, men bare fire dager etter hendelsen fikk hun rett og slett fyken over telefon. Virksomheten har ellers en omfattende bruk av vikarer, og denne prosessen vitner om hvorfor. Rettens mindretall beskrev virksomheten som useriøs, hvilket behandlingen pleieren ble utsatt for også beviser.
Til tross for disse klare gjengjeldelsene etter en like klar varsling, kom retten likevel til at pleieren ikke var utsatt for gjengjeldelser. I stedet ble hun fremstilt som en dominerende og hysterisk person. Advokatdommeren var ikke snauere enn at karakteristikkene ble fulgt opp med følgende; «..A fremstår som en sårbar person, som ble kastet litt for raskt ut i arbeidslivet da hun tiltrådte som BPA-assistent for B, og at hun trolig har misforstått eller feiltolket situasjonene med D.»
Etter først å ha fremvist pleieren som en arbeidstaker med en grad av uføretrygd, kom altså denne faglig sett totalt ukvalifiserte påstanden om varslerens mentale tilstand. I sum står uttalelsen rett og slett frem som diskriminerende, foruten å være bygget på særdeles tvilsomme påstander fra den saksøkte part. Det er i virkeligheten ingen holdepunkter for å si at varsleren feiltolket hendelsen rundt mannen med saksen. Bekymringsmeldingen til pleieren vitner ikke om en person i ubalanse, heller tvert imot var den fyldestgjørende, opplysende og troverdig. BPA-rådgiverens atferd er imidlertid en helt annen sak, og det er kun i Norges domstoler det er mulig å legge slike menneskers påstander til grunn.
Den uføretrygdede varslerens egne omkostninger er estimert til kr 300 000,-. I tillegg krevde vikardommeren Christine Larsen Kalsvik, som til daglig er advokat i Wikborg Rein, at den varslende pleieren skulle betale kr 113 400,- av den useriøse virksomhetens omkostninger. Varsleren betalte dermed minst kr 400 000,- for å få en knusende urimelig dom mot seg. Og med alvorlig karakterdrepende påstander fra dommeren selv, bare som en liten ekstra gjengjeldelse.
Ser vi her domstolenes laveste lavmål?
God søndag!