Hvorfor advokater ikke bør bli dommere!



I mars skrev jeg om hvordan vi i Norge har hatt en lang rekke med tvilsomme domsavsigelser, både innenfor sivilrett og strafferett. Monsens Revelje spør om ikke mye av årsaken til dette ligger i hvordan dommere rekrutteres?


For advokater og kanskje skrankeadvokater spesielt, handler alt om å vinne. Den som vinner får naturligvis suksess. «Gode» egenskaper for suksessrike advokater er at de kjenner sitt lovverk, de vet mye om tidligere domsavsigelser, de kan finne smutthull i enhver lovtekst og deres forarbeider, de kan presentere usanne narrativer på en tilsynelatende sann måte, og generelt kan de tenke og snakke raskt. Slike advokater klatrer fort i systemet, og ender gjerne tidlig opp som partner i et eller annet advokatfirma. Deres mest sentrale oppgave som partner blir å bidra til virksomhetens klientportefølje, og skaffe firmaet ytterligere millioninntekter. Og mange strekker seg langt for å oppnå dette, ofte med metoder som ikke er innenfor loven.


Befolkningen klager ofte på advokatbistanden de får, og noen forsøker å gjøre noe med det ved å klage advokaten inn for Advokatforeningen. Imidlertid består denne foreningen av advokatene selv, hvilket forklarer hvorfor de fleste klager avvises. Til tross for all denne inhabiliteten, er det likevel noen klager som fører frem. Antakelig skyldes det at Advokatforeningen årlig må vise frem en statistikk på sin klagebehandling. Men straffereaksjonen advokater i så fall må påregne er et lite klask på lanken, med beskjed om ikke å gjøre det samme igjen. Den klagende eksklienten kan bare konstatere at også Advokatforeningen burde vært klaget inn for elendig saksbehandling. Men noen klageinstans utover denne foreningen finnes ikke. Advokater vet å lage kjøreregler hvor de får beskyttet hverandre.


Innstillingsrådet for dommere har i mange tiår sørget for at flertallet av landets dommere kommer fra nettopp advokatstanden. Og dette er et alvorlig problem fordi mange av disse advokatene har et svakt etisk og idealistisk fundament. Innstillingsrådet skriver selv at en del advokater oppgir faktureringspress og krevende klientrelasjoner som årsak til at de heller vil ta på seg dommerkappen. Siden det ikke engang nevnes er det altså forsvinnende få som søker på grunnlag av idealisme, og/eller et ekte ønske om å ivareta befolkningens rettsvern.


I en slik kontekst må man spørre seg om befolkningen får den rettssikkerhet myndighetene i Norge hevder vi har? Veldig mange som har stiftet bekjentskap med rettssystemet vil svare et rungende nei til dette. I avmakt over overgrepet de utsettes for, må de i stedet forholde seg til usanne, fortiende og fordreide domsavsigelser, som fremstår som om de er forfattet av motpartens advokat.


Egentlig burde man gjøre noe med grunnloven, og den unødvendige «gudestatusen» dommere ufortjent nyter. Men det er en urealistisk drøm, ettersom det er våre dommere, advokater og jurister generelt som i hovedsak styrer landet. Imidlertid burde det komme som et krav fra befolkningen at vi får etablert et system hvor man unngår å hente domstolenes kvinner og menn fra et sted mange vil omtale som «syndens pøl».


Hva med heller å få dommeryrket inn som et eget utdanningsløp tilsvarende legeutdannelsen? Hvor det i opptaksprøvene blant annet stilles høye krav til personlig egnethet, med adekvate personlighetstester osv. Og hvor selve utdanningsløpet i vesentlig grad bygge på etikk og integritet, foruten selvsagte grundige jusstudier, både teoretisk og praktisk.


Om vi hadde etablert dette, hvilket ikke burde være særlig komplisert, ville vi fått mer konsensus i domsavsigelsene, tydeligere og riktigere saksfremstillinger og ikke minst avgjørelser mer i tråd med lovverket. Da kunne dommerne fått beholde grunnlovens gudestatus for min del.


God søndag!

1 comment