18. april i år omtalte jeg læreres mange varslinger mot rektoren ved Ammerud skole, og spesielt spesialpedagog og lærer Siv Rynning Presthus. Hun saksøkte skolen, Utdanningsetaten og Oslo kommune for trakassering og brudd på personvernet. Rektorens lederstil er fremhevet som problemet. Etter hans inntreden som rektor skal 17 ansatte ha forlatt arbeidet, stort sett begrunnet i arbeidsmiljøet. Rektorens reaksjon på alle varslingene var ifølge VG, å sende en epost til de ansatte. Her beklaget han at enkelte ikke trivdes, og at «åpenhet og tillit er grunnleggende verdier hos oss.».
Slike argumenter hentes alltid frem når arbeidsgivere skal etablere sin offentlige «sannhet» om virksomhetens arbeidsmiljø. Påfallende er det jo for slike som meg, at stadig flere arbeidsgivere fremviser en «ydmyk» tilnærming, ved å innrømme at de kan bli enda bedre. Underforstått at det hos dem egentlig allerede er et temmelig bra arbeidsmiljø.
For tiden er uttalelsen «jeg er lei meg» et populært retorisk knep blant politikere, et knep som også harseleres med i media og av komikere. Senest ut med denne formuleringen er KrF-lederen Ropstad, etter avsløringene om hvordan han urettmessig tilegnet seg mye penger fra Stortingets borteboer-ordning. «Eg er lei meg for denne saka.» sa han. Han presiserte ikke hva han var lei seg for, men siden han ikke ville tilbakebetale er det åpenbart ikke egne handlinger han tenker på. Kan det i stedet være at handlingene ble avdekket? Etter den siste tidens utvikling vet jeg ikke om rektoren ved Ammerud skole ser på seg selv slik Ropstad ser seg selv. Begge har imidlertid til felles at de til slutt har gjort det eneste riktige, de har tatt hatten sin og gått.
Som nevnt omtalte jeg Ammerudsaken i april i år. Jeg mente da at ettersom Siw Presthus ikke gikk til sak på gjengjeldelser etter varsling, men begrunnet søksmålet i trakassering, ville hun kunne få rettslig gjennomslag. Domstolene behandler varslere lovstridig, men virker mer lovlydige rundt andre arbeidsrettslige saker. Arbeidstakere vinner slike rett som det er. I Presthus sin sak ble det forlik, så hva dommerne mente får vi aldri vite.
Oslo kommune, ved Utdanningsetaten, sa i våres; «Varslingssaker gir mulighet for utvikling og forbedring. (). Det har vært tett dialog mellom rektor og rektors overordnede, for å ivareta de ansatte på best mulig måte». Kommuneadvokat Ane Grimelid gikk samtidig ut, slik arbeidsgivere har for vane å gjøre når varslere skal tas i rettslige oppgjør; «Kommunen kjenner seg ikke igjen i beskrivelsene fra Siv Presthus. Når det gjelder Presthus’ søksmål mot kommunen, skal dette behandles i Oslo tingrett, og kommunen ønsker ikke å forhåndsprosedere saken i mediene.»
Men både Utdanningsetaten og kommuneadvokaten må ha visst at Siw Presthus var den som snakket sant, og ikke rektoren. Likevel ble hun tvunget til å kjøre en rettslig prosess mot dem. Og etter bare noen få dager i retten, velger de altså å inngå et forlik som så til de grader fremstår som en fallitt. Trolig ble Utdanningsetaten grundig avkledd i retten, med den konsekvens at de heller valgte fallittforliket fremfor å risikere en dom mot seg. For å understreke at de i lang tid har vært klar over omstendighetene, ble altså rektoren i samme moment sendt på dør. En rektor som i en e-post til de ansatte beklaget at enkelte ikke trivdes, og at «åpenhet og tillit er grunnleggende verdier hos oss.».
Det er godt å se at makten av og til gir etter i rettsprosesser. Det er imidlertid ikke like bra at denne type arbeidstakerseiere som oftest skjer gjennom forlik. Slike oppgjør løser seg nærmest opp i luften, uten målbar nytte for andre som kommer etter, eller for samfunnet som helhet. Men for den enkelte varsler er trolig forlik eneste vei ut av uføret.
God søndag!