En spesialpedagog «Kari» som også var tillitsvalgt, mente seg utsatt for gjengjeldelseshandlinger og krevde oppreisningserstatning etter varslerbestemmelene i arbeidsmiljøloven, § 2-4, § 2-5. Tingretten frifant ikke uventet kommunen, men Kari slapp å måtte dekke kommunens saksomkostninger. Hun syntes likevel dommen var urettferdig og anket til lagmannsretten.
Her følger saksfremstillingen basert på informasjonen fra den etterfølgende lagrettsdommen;
Det fant sted et kveldsmøte ved spesialavdelingen 14. april 2011, hvor undervisningsinspektøren og spesialpedagog «Åse» redegjorde for endringer i organiseringen av arbeidet til spesialpedagogene.
Kari protesterte på disse beslutningene som hun slo fast var i strid med Hovedavtalens bestemmelser. Der går det frem at mulige omorganiseringer i forkant av endelige beslutninger, skulle vært drøftet med henne som tillitsvalgt.
Undervisningsinspektøren gikk etter møtet til rektoren og fortalte at Kari hadde skjelt henne ut, og fortalte videre om hvordan hun (og angivelig andre) oppfattet Karis opptreden. Ifølge dommerne skal inspektøren ha forklart at Kari «hevet stemmet betraktelig, nesten på grensen mot skrik».
Kari hadde dessuten også snakket ganske lenge. Videre fremla undervisningsinspektøren påstander om at hun ofte hadde opplevd slike reaksjoner fra Kari, og at hun mente det var vanskelig å ha en åpen dialog med Kari. Inspektøren hevdet ellers at hun fikk «veldig mange reaksjoner» fra andre som kom til henne, og meldte sine bekymringer om måten Kari kommuniserte på.
Men noen nærmere konkretisering av disse «veldig mange reaksjoner» ble det ikke redegjort for av rettens tre fagdommere.
Ikke så fryktelig overraskende ble inspektørens påstander støttet av spesialpedagog «Åse», som jo var den som på vegne av inspektøren hadde lagt frem omorganiseringsvedtaket i møtet med Kari. Åse påstod i retten at kollegene var «redde for å snakke» på møter når Kari var der, fordi Kari angivelig alltid uttalte seg negativt. Åse følte dessuten selv at hun ble utskjelt på møtene av Kari.
Imidlertid burde det kanskje ikke fremstå som så underlig, ettersom Åse fremførte et omorganiseringsvedtak i alvorlig strid med Hovedavtalens vilkår. Men de tre fagdommerne trer støttende til, og tegner frem et bilde av Åse og undervisningsinspektøren som ofre for den uregjerlige og sinte skrikende tillitsvalgte Kari.
Som følge av disse påstandene kalte rektoren dagen etter, Kari inn på sitt kontor. Her ble Kari innledningsvis konfrontert med påstandene på følgende vis; «du ble visst litt voldsom i går».
Rektorens motiv for innkallingen var etter egen forklaring at hun ville snakke om måten Kari kommuniserte på, og ikke de forhold Kari som tillitsvalgt hadde protestert på under møtet.
Imidlertid er det åpenbart at rektor lenge før Karis protest, var informert om det regelstridige omorganiseringsvedtaket. Mest sannsynlig var det rektor selv som hadde gitt vedtaket grønt lys. Selv om det er relevant jamfør hennes «inn på teppet» møte med Kari, fremgår ikke rektors rolle rundt vedtaket noe sted i dommen.
Ifølge dommerne med deres arbeidsgivervennlige retorikk, skal rektor deretter ha informert Kari om «kollegenes reaksjoner». Som om undervisningsinspektørens og Åses påstander om alle som hadde klaget til dem om Kari, var bevist og ubestridt.
En atskillig mer presis og redelig beskrivelse ville imidlertid være om det i dommen for eksempel stod; «påstandene fra de to som la frem vedtaket». Men det forekommer nesten ikke at en rettsinstans ordlegger seg så «usminket» om arbeidsgivere og deres handlinger.
Varslere møter derimot som regel det motsatte, hvilket også er meget tydelig i denne saken. De tre fagdommerne kunne for eksempel ikke la være å gjengi inspektørens påstand om at Kari nærmest skal ha skreket under møtet. Den som leser vil naturlig nok se for seg en hysterisk utagerende dame i ubalanse, og dessuten nokså sikkert ta hendelsen og det imaginære bildet innover seg som et faktum.
Tilsvarende fremstillinger etter påstander om arbeidsgiversidens utagerende atferd, er ikke å se i noen varslerdom jeg har gjennomgått, og dem er det etter hvert blitt mange av. Det er heller Ikke å se i den/de sakene hvor retten har fått slike innrømmelser fra arbeidsgiver.
Som eksempel ble logistikksjefen fra APO-kjede dommen fremstilt som en som kom med motytringer, uten at retten viste til konkret hva han hadde sagt. Til tross for at varsleren ordrett oppga logistikksjefens utbrudd, og klart opplevde denne såkalte «motytringen» som regelrette trusler om oppsigelse. Trusler som dessuten ble fremsatt i et plenumsmøte, og i tillegg før arbeidsgiver hadde rukket å undersøke varslerens varsel.
Det er altså stor kontrast mellom beskrivelsen av varslerens skriking i denne saken, og det utagerende utbruddet fra logistikksjefen i APO-kjede saken, som altså ble beskrevet som en «motytring» av fagdommerne.
Rektor i herværende sak ville ellers ikke avsløre for Kari hvem som stod bak anklagene, noe Kari med rette reagerte på. Hele konteksten gjorde at Kari oppfattet den ensidige innkallingen, basert på andres påstander, som en åpenbar gjengjeldelse etter den varsling hun oppfattet at hun gjorde under møtet med Åse og undervisningsinspektøren.
Det var nemlig etter hennes oppfatning sterkt kritikkverdig at ledelsen hadde besluttet omorganiseringer, uten å involvere de tillitsvalgte. Det var i strid med Hovedavtalens bestemmelser. Og det ble åpenbart ikke opplevd som en mindre gjengjeldelse for Kari, at det likevel var hun alene som altså måtte stå til rette for rektor. Og det er jo betimelig å spørre hvorfor det å heve stemmen skulle være mer alvorlig enn ledelsens ignorering av Hovedavtalen, som nettopp var årsaken til at Kari hadde reagert?
I et klubbmøte etter påsken informerte Kari som tillitsvalgt, sine kolleger om hvordan hun opplevde hendelsen. Hennes opplevelse ble for øvrig bekreftet av et annet vitne som var tilstede under dette møtet fra 14. april. Vitnet skal ha forklart at det hun oppfattet skulle være drøftinger rundt mulige omorganiseringer, i stedet ble behandlet som en orienteringssak av avdelingsledelsen. Måten rektor hadde gått frem på overfor Kari dagen etter, ble dermed et tema blant medarbeiderne på skolen.
Lagmannsretten brukte deretter forklaringen fra enda en leder, som støttebevis for at det var Kari og hennes kommunikasjonsform som var problemet. Dette vitnet var undervisningsinspektørens stedfortreder, hvilket oppsummerer vekten forklaringen burde tillegges.
Stedfortrederen påstod å ha tatt opp Karis kommunikasjonsform med Kari, med den følge at Kari flyttet ut av kontoret de til da hadde delt, og ikke lenger ville snakke med stedfortrederen. Som følge ble det jamfør stedfortrederen en «isfront» mellom dem, underforstått at dette var noe Kari kunne klandres for.
For ytterligere å snakke Kari ned, hevdet dette vitnet at Kari dannet allianser innenfor spesialpedagoggruppen. I likhet med de øvrige påstandene rundt Kari, fremstår også denne påstanden mest som konspiratorisk sladder.
Karis forklaring rundt stedfortrederens påstander er imidlertid ikke med i dommen, slik at påstandene fikk stå uimotsagt. For øvrig er også dette en vanlig fremgangsmåte i domstolene.
Deretter skrev de tre fagdommerne; «Gitt det bakteppe som her er skissert, og som fremstår som entydig, er det lagmannsrettens oppfatning at rektors initiativ () ikke var foranlediget av at Kari varslet om kritikkverdige forhold».
Med andre ord hevdet de at Kari med rektorens ensidige inn på teppet møte, ikke var utsatt for en gjengjeldelse. Hvilket helt klart er en vurdering i strid med varslerbestemmelsene.
Dersom det hadde fulgt med forklarende sammenhenger rundt det som står frem som ledelsens avtalebrytende omorganiseringsvedtak, og hvorfor ikke inspektøren også ble kalt inn på teppet som følge av dette, ville konklusjonen muligens vært noe mer spiselig.
Men slik det var, bygget retten sin konklusjon på sin egen uredelige retorikk. I den sammenheng kan det for eksempel vises til at dommerne ikke fant det nødvendig å omtale Hovedavtalebruddet, fordi de selv mente Kari ikke var utsatt for gjengjeldelser.
Likeledes kan det vises til de stygge og udokumenterte påstander fra arbeidsgiversidens vitner, som alle tre hadde interesse av å beskytte arbeidsgiversiden. Det må således være ganske utvilsomt at om noen dannet allianser, så var det i så fall disse lederne. Og la meg i den forbindelse heller ikke glemme dommerne i saken.
Karis varsel nummer to, som kom i forbindelse med et julearrangement, gjaldt brudd på opplæringsloven § 5. Det var her lagt opp til et skuespill der man ønsket at alle elevene skulle være med, særlig de som gikk på spesialavdelingen.
Like før juletilstelningen hadde undervisningsinspektøren i forbindelse med en bestemt elev, sagt at denne eleven fra spesialavdelingen også skulle være med på festen, men hun hadde ikke sørget for å informere elevens foreldrene om dette.
Elevens kontaktlærer var sykmeldt, og Kari hadde da tatt kontakt med rektor som ga henne beskjed om at ingen ansatte fra spesialavdelingen skulle følge eleven. Kari syntes ikke dette var greit, og på eget initiativ sørget hun for at en assistent fulgte eleven til arrangementet. Foreldrene skal i ettertid ha reagert sterkt på måten eleven ble behandlet på av skolens ledelse.
Kari ble med sin opptreden og initiativ vurdert av retten som å ha varslet i tråd med varslerbestemmelsene. Retten fremhevet i samme kontekst at rektor hadde drøftet saken på et møte med Kari som tillitsvalgt 6. desember 2012. Som om rektor hadde handlet ganske innenfor det akseptable. Det dommerne derimot fortiet var at dette møtet faktisk fant sted ett helt år etter hendelsen!? Rektorens uakseptable beslutning rundt eleven ble som ventet heller ikke omtalt av dommerne, selv om den åpenbart var kritikkverdig.
Etter episoden med juletilstelningen som altså fant sted desember 2011, opplevde Kari at hun ble utsatt for en rekke grove gjengjeldelser.
9 februar 2012 ble hun igjen kalt inn på teppet til rektor, som følge av påstandene fra undervisningsinspektøren og hennes stedfortreder. Det ble skrevet et referat og en måned senere ble Kari enda engang kalt inn til rektor, med hovedtillitsvalgt fra Utdanningsforbundet «HTV» tilstede.
Rektor skrev da et notat som lagmannsretten sakset ut et avsnitt fra, og viste frem i dommen. Det går her frem at rektor hadde samtale med HTV senere samme dag, hvor HTV hevdet at han hadde fortalt Kari at hun «skal vere på jobb og prøve legge saka bak seg». I tillegg skal han angivelig ha fortalt at han ville undersøke ting som han og Kari hadde snakket om. Deretter avtalte rektor med HTV at hun skulle ta kontakt «dersom ikkje 'atmosfæren' endrar seg».
Det går imidlertid frem lenger ned at den åpenbare informanten HTV, også fortalte rektor at Kari «godtok at hun skulle arbeide i vanlig skole og at hun var enig i at dette var en god løsning».
Selv om fagdommerne forsøkte å tåkelegge omstendighetene, var realiteten i dette at Kari aldri ble forespurt om påstandene fra denne HTV faktisk var riktig. Uten at Kari fikk noen kontradiksjonsmulighet, gikk rektor straks til spesialpedagogene. Her informerte hun i plenum at Kari ikke lenger skulle arbeide ved spesialavdelingen.
Selv med fagdommernes åpenbare forsøk på tildekking og tåkelegging, står denne prosessen frem som temmelig konspiratorisk.
Fremgangsmåten til hovedtillitsvalgt var dessuten klart i strid med den konfidensialitet han skulle behandlet Kari med. Han skulle som fagforeningens øverste interne representant, først og fremst bistått for å sikre at varsleren ble behandlet i tråd med arbeidsmiljøloven, virksomhetens egne regler og rutiner. I stedet misbrukte han rollen sin grovt med å gå bak ryggen til tillitsvalgte Kari, og rapporterte om henne til rektor.
At det forholdt seg slik understrekes av at Kari nektet for at hun hadde uttalt det HTV angivelig påstod overfor rektor. Kari hadde for eksempel tvert imot oppfattet flyttingen av henne, som en tvungen prosess.
Det rektor gjorde stod for øvrig på ingen måte tilbake for atferden til HTV. Det var sterkt kritikkverdig og klart gjengjeldende, at rektor ikke sørget for å bekrefte den tillitsvalgtes påstander om et slikt vesentlig forhold med den påstandene faktisk gjaldt.
Prosessen kan med andre ord ikke forklares på annen måte enn at den ble gjort bak Karis rygg, i den hensikt å få henne flyttet med et konstruert alibi for hvorfor.
Måten dommerne i denne lagmannsretten behandlet gjengjeldelsen på, viser veldig tydelig hvor uredelige de var. De hevdet at de etter denne bevisførselen «måtte basere seg på at når rektor la til grunn at Kari hadde akseptert omleggingen, var dette riktig forstått, ut fra det som ble formidlet av HTV og som igjen var basert på den gjennomgang han hadde hatt med Kari. Utgangspunktet må være at Kari er bundet av den enighet man var kommet fram til som den beste løsning slik stillingen var og etter råd hun måtte ha fått av HTV».
Fremstillingen er absurd og viser tydelig hvilken rettsløshet Kari stod overfor både i tingretten og i lagmannsretten. Slike vesentlige inngrep i en ansatts arbeidsforhold skal selvsagt avklares direkte med den det gjelder, og ikke via skjulte prosesser fra en tredjeperson.
Om disse dommernes absurditet hadde vært korrekt, innebærer det at alle i tillitsmannsroller med noen ord og påstander kan kvitte seg med ansatte de skulle ønske å kvitte seg med. Det er en helt utrolig vurdering!
Bedriftshelsetjenester leverer sine tjenester som følge av de samme grunnforutsetninger som for eksempel advokatfirmaer og andre. Deres oppdragsgiver i arbeidslivet er virksomhetsledelsen i enhver bedrift, og derfor er disse leverandørenes inntektsgrunnlag avhengig av virksomhetsledelsenes gunst.
Retten innledet prosessen rundt skolens/kommunens bedriftshelsetjeneste (heretter BHT) og dens rolle i saken, med at Kari angivelig henvendte seg til tjenesten for å få hjelp 20. mars 2012.
Etter BHTs behandling og angivelig i vesentlig grad som følge av den, besluttet rektor/kommunen 21. juni 2012 at Kari ikke skulle tilbake til skolen.
Bitten Nordrik, en forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI), forfatter og anerkjent ekspert på arbeidslivsfeltet, beskrev i retten BHTs arbeid som alvorlig kritikkverdig. Forskeren anså at denne BHT-legen faktisk hadde utført en granskning, men da helt uten innordning til Advokatforeningens retningslinjer for granskninger.
Forskeren påpekte som særlige mangler, at legen Nysæther ikke hadde ivaretatt krav til kontradiksjon, hvilket må bety at det nettopp var varsleren Kari som ikke fikk mulighet til å forsvare seg mot diverse påstander og konklusjoner. Nordrik kunne heller ikke se at legen hadde fulgt Legeforeningens etiske retningslinjer i forhold til varsleren.
Når en anerkjent arbeidslivsekspert og forsker feller en slik dom over kommunens BHT, bør den stå frem med stor tyngde. Retten følte nok også på dette, ettersom de lot Nordriks vitnemål stå i dommen uten noen som helst kommentar eller behandling.
Det virker åpenbart at denne mangelen skyldtes et ønske om ikke å eksponere BHT-legens prosess som den klare gjengjeldelsen den var. Etter dette drøye bukkehoppet oppsummerte dommerne med; «Gitt det bevisbilde som lagmannsretten har redegjort for tidligere () er det ikke fremkommet opplysninger som gir grunn til å tro at det har funnet sted en gjengjeldelse av varsling som beskrevet i arbeidsmiljøloven § 2-5 jf. § 2-4».
Enda engang ser man hvordan varslerbestemmelsene og deres forarbeider blir mistolket, og som i regelen alltid til fordel for varslerens motpart. Rettens oppgave i denne forbindelse skal jo ikke være vurderinger rundt hva dommerne måtte mene de selv har grunn til å tro etter bevisførselen i rettsbehandlingen, men hva varsleren hadde grunn til tro før rettsprosessen går sin gang.
Et helt sentralt poeng med dette, er at det er knyttet til hvorvidt varsleren har grunnlag for å ta ut søksmål med den viten vedkommende og dennes støttespillere skulle ha på dette tidspunktet.
Avklaring av slike forhold skal ha betydning ikke minst for vurderingen av saksomkostninger, og hvem som til sist skal bære denne byrden. Det Kari visste før rettsbehandlingen var at hun var offer for sladring, konspirasjon, påstander, «bak ryggen» atferd, ensidige «inn på teppet» reaksjoner, og en dømmende BHT. Og alle som en fortonet seg som klare gjengjeldelser etter varsling.
Dette burde utvilsomt fått disse lagrettdommerne i hva den norske befolkningen tror er den globale rettssikkerhetens høyborg, til å innse at Kari hadde all grunn til å saksøke skolen/kommunen for gjengjeldelser etter varsling. Men slik er det langt fra i Norge.
De tre fagdommerne sendte Kari ut av arbeidsforholdet med motpartens saksomkostninger for lagmannsretten på ca. 110 000 kroner. I sin barmhjertighet lot de likevel være å ilegge henne kommunens saksomkostninger for tingretten.
Justismordet ble således uvanlig nok, ikke toppet med astronomiske summer i saksomkostninger. Men totalt rundt en halv million kroner i advokatsalærer og omkostninger, er også mye penger å betale for en realitetsorientering om landets rettsvern i praksis!
God søndag.
Comments