• Per-Yngve Monsen

Hvem skal beskytte befolkningen mot domstolenes maktmisbruk?

"Da sa jeg til dommeren på ren svensk: Go home."

~ Christer Abrahamsson ~

Domstolkommisjonen ble for ett par år siden opprettet av regjeringen for å utrede hvordan domstolene bør organiseres for å være best mulig rustet til å ivareta forventninger om effektivitet og kvalitet og sikre deres uavhengighet gjennom omskiftelige samfunnsforhold. I kommisjonens konklusjoner skriver de at det er viktig å sikre domstolenes uavhengighet i tider som disse, jamfør det som skjer i polen og andre østblokkland. Domstolene nyter høy tillit i befolkningen, noe kommisjonen ønsker å bygge videre på. Det mener de vil oppnås med at dommere og domstolene skal sikres større innflytelse og større uavhengighet fra politiske myndigheter.


De fleste advokater, dommere, jurister som daglig jobber med domstolene vet svært godt hvor vilkårlig domstolene fungerer, og at de ikke på noen måte fortjener den tillit som domstolkommisjonen påstår at den nyter i befolkningen. Det er i så fall en illusjon som for mange rakner, under den tiden man selv står i en sak som skal avgjøres av og i norske domstoler.


For alle oss som har opplevd domstolenes maktmisbruk og inkompetanse, er det mye viktigere at det tas grep for å sikre den norske befolkningen mot domstolenes maktmisbruk, fremfor å sikre domstolene mot politisk maktmisbruk. En noe kunstig problemstilling her til lands, ettersom den har oppstått som følge av politiske prosesser i Polen og andre land. Land som Norge aldri tidligere har sammenlignet vårt styresett og demokratiske organer med.


Ellers er det også ganske opplagt at vi som er ofre for domstolenes maktmisbruk, finner det av liten betydning om slike overgrep kommer fra politikere eller fra domstolene. For oss handler det om å få større reell rettsikkerhet for allmenheten, slik at ingen statsmakt kan gå lovstridig frem ovenfor befolkningen de skal tjene.


I Norge har vi det ordinære ankesystemet og Tilsynsutvalget for dommere som allmenhetens hovedgaranti for at vår rettsikkerhet ivaretas, men dette er som sagt en illusjon. Det kan eksemplifiseres gjennom rettsoppgjøret i min egen varslingssak, mot forhenværende arbeidsgiver. Varslingen endte med tap, tap av stilling og pålegg om å dekke arbeidsgivers saksomkostninger. Under rettsprosessen ble jeg nektet å føre sentrale bevis som lydopptak av et møte jeg selv deltok på. Titalls anførsler om gjengjeldelser ble avfeid som utvilsomt å ikke være gjengjeldelser. På veien ut i elendighet og arbeidsledighet fikk jeg likevel betegnelsen; «forsvarlig varsler i aktsom god tro».


Politiske myndigheter uttaler ønske om bedre vern for varslere, fordi man vet varsling er meget samfunnsøkonomisk. Men domstolene forholder seg til arbeidsgivers styringsrett og at den skal gå foran lover og regler. Det er flere saker foruten min, hvor det klart går frem at dersom varsler ikke beviser gjengjeldelser, taper de saken, mister arbeidet og i mitt enestående tilfelle, også må stå for arbeidsgivers saksomkostninger.


Diskrepansen mellom hva Storting og regjering iverksetter av lover og hvordan domstolene ofte dømmer i strid med disse, sier alene noe om reell rettssikkerhet. Allmenheten er prisgitt den integritet som skremmende ofte ikke er på forsvarlig nivå, hos de som bekler dommerembetet. Det er dog lagt opp til at slike brister skal kunne rettes opp i en høyere rettsinstans, nærmere bestemt gjennom anke.


I Norge påstår vi å ha to ankeinstanser i de alminnelige domstolene, dvs. fra tingrett til lagmannsrett til høyesterett. I virkeligheten forkastes nærmest alle saker som ankes inn for Høyesterett, og det som oftest på grunn av ressursknapphet. Også min varslingssak endte slik, selv om den åpenbart er både prinsipiell og samfunnsaktuell. Nåløyet Høyesterett representerer, innebærer at vi reelt sett kun har én ankeinstans, og det er fra tingrett til lagmannsrett.


Det innebærer at dommere på lagmannsrettsnivå har et særskilt ansvar for å følge den dommer-ed de forhåpentligvis har avlagt. Men det ignoreres utallige ganger, og det holder å nevne NAV-skandalen hvor totalt 23 domstoler dømte og straffet folk feilaktig, eller domstolenes avgjørelser i barnevernssaker, som stadig får tommelen ned fra menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.


De som i likhet med meg har erfart at mange norske dommere ikke forholder seg til lover og regler, men aktivt omskriver og skjuler bevis og saksforhold slik at det passer deres forhåndsbestemte utfall, kan ellers spare seg for å klage til Tilsynsutvalget for dommere. Det som skal være befolkningens siste nasjonale våpendrager mot tvilsom dommerutøvelse. Tilsynet fremhever at de skal ivareta klagers rettigheter og behandle dem ordentlig. Klagers rettigheter skal de ivareta dersom en dommer har handlet i strid med god dommerskikk. Ellers informerer de at de består av personer fra alle lag i samfunnet, og skaper således inntrykk av at klager behandles av tilsynsutvalget som et kollegium.


I min klage til tilsynet var hovedanførselen dommerens inhabilitet. Etter at ankefristen til Høyesterett var utløpt, fikk jeg vite at dommeren tidligere var advokat i et embete jeg utsatte for en kraftig omdømmebelastning, den gang jeg varslet om Siemens overfakturering av Forsvaret. Dommerens ektefelle arbeider dessuten fortsatt i dette embetet.


Etter mer enn seks måneders behandlingstid forelå endelig et vedtak. Det viste seg å være utarbeidet av kun én person, til tross for at det er tilsynet som kollegium som skal behandle klagene. Ettersom klager bare blir behandlet av utvalgte enkeltmedlemmer, er ordet «utvalg» i tilsynet sterkt misvisende. Saksbehandleren av min klage er dessuten i akkurat samme juridiske sfære som den omklagede dommeren. Og med det ble hovedanførselen i min klage tildelt to små setninger, langt fra den ivaretakelsen tilsynet selv forsikrer at de gir klageren. Jeg ble kort og godt avvist med påstanden om at tilsynet ikke vurderer inhabilitetsspørsmål, da dette er et ankegrunnlag. Noen ytterligere ledetråder til hvorfor, fikk jeg ikke. Tilsynet mener altså at den part som rammes av dommerinhabilitet, selv må finne ut av dommerens bakgrunn, og dessuten før ankefrist til neste rettsinstans utløper. Dommere kan ifølge Tilsynsutvalgets bevisst unnlate å opplyse om inhabilitetsforhold, vel vitende om at det ikke får konsekvenser. Mens domstolsloven § 108 på sin side sier; «Dommer kan heller ikke nogen være, når andre særegne omstendigheter foreligger, som er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet.»


Den åpenbart uriktige og urimelige konklusjonen til Tilsynsutvalget for dommere, som altså ikke håndterer klager som et utvalg, viser at tilsynet ikke fungerer slik det skal, men snarere som domstolenes ofte avgjørende hammerslag mot de som ikke vil gi opp kampen mot statsmaktens overgrep. Likevel skriver domstolkommisjonen at Tilsynsutvalget slik det fremstår i dag bør videreføres, med ett unntak. Myndigheten til å velge medlemmer bør overføres fra regjeringen til domstoladministrasjonen!?


Mange vet at dommere har et særlig sterkt stillingsvern, nærmest uoppsigelig. I tillegg sørger den villedende ankestrukturen og de skjulte støtteorganene for at uredelige dommere aldri må svare for sine handlinger. Derfor opplever jeg det som skremmende at Domstolkommisjonen, som følge av politiske prosesser i tidligere østblokkland, mener det nå er nødvendig å ytterligere verne slike dommere med grunnlovsendringer her i Norge, uten å stille et eneste spørsmål om befolkningen har tilstrekkelig vern mot domstolenes maktmisbruk.


God søndag!


#whistleblowing #ytringsfrihet #etikk#varslerombud #varslervern #forsvarligvarsler #aktsomgodtro #fretex #frelsesarmeen #domstolen #oslotingrett #borartinglagmannsrett #domstolkommisjonen #regjeringen

  • White Facebook Icon

+47 948 96 156

© 2020 Monsens Revelje AS | Mikkel Revs vei 51, 0688 Oslo | Foretaksnummer NO 925 320 129