"Det var overraskende hvor modig han forsvarte sin feighet."
~ Nikolaus Cybinski ~
Noen ganger lurer jeg på om det er et profesjonskrav for jurister å være feige og uærlige. Det er i alle fall ingen tvil om at det er mange nok som får det til å virke slik.
Selv fra lærebøker skrevet av jurister kommer dette frem. I en høyskole-lærebok med juss for økonomer og andre som skal opp og frem i næringslivet, skrives det følgende om varsling;
Antallet saker for domstolene har økt betydelig etter at arbeidsmiljøloven fikk egne regler om varsling i 2006. Et hovedinntrykk er at domstolene praktiserer reglene i tråd med formålet, slik dette er beskrevet i forarbeidene. Nyere avgjørelser, spesielt fra lagmannsrettene, tyder på at domstolene bygger på en vid forståelse av de sentrale vilkårene for varslervern. I mange tilfeller finner domstolene at arbeidstaker har varslet om kritikkverdige forhold på en forsvarlig måte, og at det ikke har funnet sted gjengjeldelse.
Jeg har noen kritiske kommentarer til det de fire forfatterne med dette skriver om varsling. For det første kunne det være greit å få vite antallet varslingssaker både i årene før, og årene etter at de nye varslerparagrafene ble innført. Da får man et mer korrekt bilde på hvorvidt varslingssaker for retten «har økt betydelig», slik forfatterne påstår. Og denne første setningen er dessuten belemret med en helt klar feil, for det var ikke i 2006 vi i Norge fikk egne regler om varsling. Varslingsreglene tredde først i kraft pr. 1. januar 2007 men de ble vedtatt i Stortinget 16. november 2006.
Og noe av det første som kom av kritikk mot daværende varslingsregler kom fra varslingsekspert og jusprofessor Henning Jakhelln. Han sa rett ut at disse reglene ga en falsk trygghet. Varslere måtte fortsatt regne med å få sparken som før, og varslingsreglene ville ikke beskytte mot noe som helst. For Jakhelln fremstod varslingsreglene som erstatningsregler, under forutsetning av at varsleren ble hørt av domstolene. Men arbeidstakere kunne med disse reglene bli forledet til å tro at de har et vern, som de etter varslingen ville innse ikke var reelt.
Jeg og alle varslere som i de mange årene etter har opplevd domstolenes tilnærming til det såkalte varslervernet, deler uforbeholdent jusprofessorens syn. I tillegg vil vi gå så langt å si at varslerreglene heller ikke er erstatningsregler, i alle fall ikke i praksis. Da må man jo vinne frem.
Det neste jeg naturlig nok reagerer på fra disse juristforfatterne, er deres påståtte hovedinntrykk om at domstolene praktiserer reglene i tråd med lovverket. Med ett unntak har de varslere jeg selv har snakket med tapt sine rettslige oppgjør. Samtlige har imidlertid følt sterkt på at det var de selv som måtte bevise gjengjeldelsesforholdene de opplevde seg utsatt for, mens arbeidsgiver ikke ble ilagt samme byrde den motsatte veien. I tillegg har selv ikke den som «vant», hatt opplevelsen av seier. «Plaster på et sår som aldri helt vil gro» er beskrivelsen.
En slik beviselig praktisering fra domstolene er faktisk klart i strid med forarbeidene til varslervernet, stikk i strid med hva disse juristene fremfører som deres hovedinntrykk. Så hvor har disse forfatterne hentet sin informasjon fra?
Hva forfatterne ellers mener med at «domstolene bygger på en vid forståelse av de sentrale vilkårene for varslervern», er ikke godt å si. Noen kunne forledes til å tro at det de anfører er en diplomatisk måte å vise frem at domstolene tar seg store friheter i sin tolkning av lovverket, og i en slik grad at det er åpenbart lovstridig. Det ville i så fall vært en ganske presis konklusjon etter min mening, men det er selvfølgelig ikke det disse forfatterne mener. Som grunnlag for den påstått vide domstolsforståelsen, viser de til at mange forsvarlige varslere som prøver sin sak for retten, møter en dom tilsvarende den jeg fikk. Nemlig at varsleren ikke ble utsatt for gjengjeldelser. De omtaler det imidlertid så tilforlatelig at det nesten fremstår som en helt naturlig og riktig konklusjon, i tråd med reglene.
I virkeligheten er utsagnet alarmerende. Domstolenes «vide forståelse», som egentlig betyr at de nærmest konsekvent konkluderer med at gjengjeldelser ikke har funnet sted, er en enorm sten til byrden for den som tok på seg varslerrollen. Forfatterne går ikke inn på det åpenbare, det at det faktisk er en grunn til at disse sakene har gått for retten. Varslerne har opplevd gjengjeldelser som de gjerne vil ha beskyttelse mot, slik de er lovet av våre myndigheter. Men denne løgnen og alt som følger av ødelagt karriere, økonomi og familieliv etter domstolenes lovstridige overgrep, pakkes altså inn i en påstand om at domstolenes har en vid forståelse av varslervernet?
God søndag!
Comentarios