• Per-Yngve Monsen

Hålogaland Lagmannsrett valser over nok en varsler



Dagens innlegg omhandler saksbehandler Natalie Olsen i NAV, som opplevde fryktkultur, maktmisbruk og trakassering i NAV Troms, og som i september 2012 sendte et skriftlig varsel om arbeidsmiljøproblemer til Arbeids- og velferdsdirektoratet. Det var ikke henne selv som i utgangspunktet var rammet, men kolleger. Til Nordlys uttalte Olsen senere at hun ikke kunne være passiv tilskuer, når kolleger ble utsatt for trakassering.


I starten ble hun tatt godt imot av fylkesadministrasjonen i NAV Troms, og fikk ros for arbeidsinnsatsen hun la for dagen. Over tid ble hun vitne til det hun opplevde som lovstridig lederstil fra fylkesdirektøren, særlig overfor Olsens nærmeste ledere. Ifølge Olsen skal disse lederne blant annet ha blitt fratatt arbeidsoppgaver og ekskludert fra møter. Videre skal direktøren ha avvist å drøfte sine beslutninger med dem, med begrunnelse i at han som sjef hadde styringsretten.


Olsen tok situasjonen opp med kolleger, og fikk vite at direktøren hadde holdt på slik over flere år. I september 2012 sendte hun således et skriftlig varsel om fylkesdirektøren til Arbeids- og velferdsdirektoratet. Blant annet beskrev hun hvordan fylkesdirektørens lederstil førte til utrygghet, og engstelse for hva man kunne si, uten å havne i kulden. Olsen oppfordret samtidig direktoratet til å intervjue de ansatte om deres opplevelser av fylkesdirektøren. Men det skulle ikke direktoratet ha noe av, i stedet ville de ha alle klager fremført skriftlig til seniorrådgiver Gunvor Sverdrup i Arbeids- og velferdsdirektoratet. Olsen uttalte senere at flere ansatte skrev om sine erfaringer, men de var også redde for å bli identifisert i frykt for represalier.


Avisen Nordlys fikk bekreftet Olsens uttalelser, blant annet gjennom en e-post fra seniorrådgiver Gunvor Sverdrup, som bekreftet å ha mottatt henvendelser fra både nåværende og tidligere ansatte under fylkesdirektøren. Ingen av disse har noen gang ønsket å la seg intervjue, men de bekreftet ovenfor Nordlys, sin kontakt med direktoratet om saken.


Olsen ba om anonymitet da hun varslet, likevel opplevde hun å bli avslørt, senest ved at direktoratet under to måneder etter varselet, sendte det til den omvarslede fylkesdirektøren. Selv om direktoratet og lagmannsrettens dommere påstår noe annet, taler direktørens negative oppførsel mot Olsen på at han allerede var blitt orientert om varslingen på ham, før han av direktoratet fikk tilsendt hele det skriftlige varselet, med noen overstrykninger av navn og litt annet. Minst som følge av denne oversendelsen, forstod direktøren umiddelbart hvem varsleren var.

I tiden etter varselet, men før direktoratet (uten å spørre Olsen) sendte det til fylkesdirektøren, opplevde Olsen at fylkesdirektørens utagerende atferd også ble rettet mot henne. Hun skal ha opplevd utskjelling, trusler om oppsigelse og fratakelse av arbeidsoppgaver. Etter denne behandlingen varslet hun Arbeids- og velferdsdirektoratet på nytt. Direktoratet på sin side spurte bare fylkesdirektøren om det stemte, noe han nokså lite overraskende avviste. Og med det var saken avklart fra direktoratets side. Direktoratet avsluttet varslingssaken i oktober 2013, med å konkludere at det ikke forelå brudd på arbeidsmiljøloven. I et tidligere svar til Olsen hadde de skrevet at påstandene mot ham ikke stemte. Dette til tross for at de selv i et notat erkjente at fylkesdirektøren av flere ansatte ble opplevd som en sint og utagerende person, som skapte fryktkultur. Olsen sendte naturlig nok denne slette konklusjonen videre til Arbeids- og velferdsdepartementet. Med statsråd Robert Eriksen i spissen, hevdet departementet at det ikke var noe å utsette på direktoratets varslingsbehandling.


Olsen var som beskrevet avslørt som den som varslet, til tross for ønsket om at hennes navn ikke skulle komme fylkesdirektøren for øret. Men slik gikk det ikke og hun fikk da føle på kropp og sinn, den omvarslede fylkesdirektørens sinne. Han skal ha truet henne med oppsigelse, etter at direktoratet ga ham en kopi av varselet. Olsen følte seg totalt overlatt til seg selv, etter direktoratets og departementets slette, varslingsfiendtlige og sterkt subjektive frifinnelse av fylkesdirektøren. Hennes eneste vern, foruten å slutte i jobben, var en prøving av varslervernet i rettsapparatet.


I Nord-Troms tingrett gikk det imidlertid som det stort sett gjør for varslere, Olsen tapte fullstendig. Hun anket til Hålogaland lagmannsrett, og der gikk det selvfølgelig ikke mye bedre. Under rettssaken vitnet flere om fylkesdirektørens mangeårige destruktive, og dermed lovstridige lederstil. Som tidligere omtalt ble direktørens destruktive ledelse bekreftet av Arbeids- og velferdsdirektoratet, gjennom det tidligere nevnte notat fra 8. november 2012. Olsen beskrev videre mer subtile gjengjeldelser som at direktøren ikke hilste, han ignorerte henne, kjeftet og kom med trusler og uthenging på flere møter. Hun la i så henseende frem en oversikt over kontor/stabsmøter og episoder fra høsten 2012 til våren 2013. Her gikk det frem at hun ble fratatt arbeidsoppgaver, utelatt fra virksomhetsplanen for 2013, hun ble ikke forsvarlig fulgt opp som sykemeldt, hun fikk krenkende tilbud om nytt arbeidssted og dårligere lønnsutvikling enn de hun kunne sammenligne seg med. Videre opplevde hun direktoratets slette oppfølging av varslingen som en gjengjeldelse. Foruten å ubedt sende Olsens varsel til den omvarslede fylkesdirektøren, overlot de også ansvaret for arbeidsmiljøundersøkelsen til nettopp den samme omvarslede fylkesdirektøren. At direktoratets folk selv skal ha overhørt fylkesdirektøren uttale noe om å «slå ned på folk som skiter i eget reir», hadde heller ingen betydning. Saksbehandlingen tok også alt for lang tid med en konklusjon først 29. oktober 2013. Dvs. over ett år etter at hun varslet!


Arbeids- og velferdsdirektoratet har om ikke annet erkjent at Olsens varsel fra 24. september 2012 omhandlet trakasseringsspørsmål knyttet til andre enn henne selv. Varselet fra 23. januar 2013 omhandlet henne selv, men det er jo ikke så overraskende ettersom fylkesdirektøren i tiden rundt og etter den første varslingen, rettet sin destruktive lederatferd også mot henne. Direktoratet erkjente også at Olsen utvilsomt var en forsvarlig varsler, og derfor at det gjenstående spørsmålet var om hun hadde blitt utsatt for gjengjeldelser. Som begrunnelse for at så ikke var tilfelle, hevdet de at ettersom en annen ansatt varslet om det samme rett forut for Olsen, noe som betød at Olsen i sitt varsel ikke kom med noe nytt, så hadde ikke fylkesdirektøren noe motiv for å vende seg mot Olsen. En slik vurdering er selvfølgelig hårreisende absurd, men støtter i det minste oppfatningen av at direktoratets undersøkelser av varslingene kun var et spill for galleriet, og dermed også ble en eneste lang gjengjeldelse både mot Olsen og den andre varsleren.


Direktoratet påstod ellers at det ikke var noe i saken som tilsa at fylkesdirektørens atferd, rammet varsleren særskilt. Det var nemlig flere ansatte som hadde forklart at fylkesdirektørens negative atferd, rammet alle. Direktoratet konkluderte følgelig med at siden direktørens negative atferd var den samme både før og etter hans kjennskap til varslingen, så kunne det ikke være gjengjeldelser mot Olsen etter hennes varsling. Logikken er lite akseptabel, det er jo ikke slik at generell og ulovlig drittsekk-atferd skal frikjenne den som står for atferden. Dessuten så direktoratet helt bort fra varslerparagrafenes beskrevne krav om arbeidsgivers objektive ansvar, hvilket innebærer at negative handlinger en ansatt utsettes for i rimelig tidsnærhet til varslingen, uavhengig av skyld, skal anses som gjengjeldelser. Til slutt hevdet direktoratet at de subtile gjengjeldelsene fylkesdirektøren skal ha utsatt Olsen for, ikke ble bevist som å ha funnet sted. Dermed ble anklagene avvist. Direktoratet måtte gjennom ansattes forklaringer erkjenne at fylkesdirektøren behandlet folk dårlig, spredde fryktkultur, sanksjonerte motstand, irettesatte i plenum, ble sint og høyrøstet, var manipulerende og tok folk inn og ut av varmen Men det var altså ikke sannsynlig at han utsatte varsleren Olsen for sint og utagerende atferd, lot være å hilse, irettesatte henne i plenum, stormet inn på kontoret hennes osv.


Den omvarslede direktørens uttalelser i stabsmøte 19. november 2012, skyldtes ifølge direktoratet ikke Olsens varsel, men at hun faktisk hadde slamret med dører. Fylkesdirektøren nektet for at han under stabsmøtet hadde sagt annet enn «sånn kan vi ikke ha det her», som følge av påstanden om at Olsen skal ha slamret med dører. Det underlige med disse uttalelsene, som ellers straks ble ansett som sannheten både av direktoratet og av domstolen, er at vi som lesere ikke får vite hva Olsen hevder direktøren sa, som åpenbart var noe ganske annet. Dommerne unnlater ellers å ta med i sammenhengen at nettopp på dette møtet fikk Olsen fra løse luften, presentert en ny arbeidsavtale. Tilsvarende skyldtes direktørens uttalelser 24. januar 2013 og i stabsmøter 18. februar, 21. februar og 18. mars 2013, konkrete hendelser som hadde funnet sted, ifølge direktoratet. Det er ifølge direktoratet gitt en forklaring uavhengig av varselet, på hvorfor Olsen ikke ble oppført i virksomhetsplanen for 2013. Men vi får ikke vite hva dette var. Direktoratet og lagmannsretten hevdet også at hun fikk god oppfølging som sykemeldt, og gikk opp i lønn høsten 2012. Men det står ingenting om hvorvidt hun hadde samme lønnsutvikling som sammenlignbare kolleger. For direktoratet var det ellers vanskelig å se hvordan tilbudet om jobb på Hjelpemiddelsentralen, eller utprøvingstid ved bytte av tjenestested, kunne utgjøre noen gjengjeldelse. Til tross for at det i utprøvingstiden implisitt ligger et svekket arbeidsforhold for den ansatte. Og noen sammenligninger av de ulike stillingene får vi som lesere heller ikke se. Det ville trolig avdekket litt for tydelig at direktoratets påstander neppe henger sammen.


Lagmannsretten startet sin behandling med å hevde at det ikke er sannsynlig at Olsens varsel av 23. januar 2013, på selvstendig grunnlag medførte gjengjeldelser fra arbeidsgiver. Den omvarslede direktøren synes heller ikke å ha blitt kjent med varselet før han 19. april 2013 ble muntlig orientert om at det var kommet ny varsling, og deretter fikk deler av varselet oversendt fra direktoratet i august 2013. Til dette er det å kommentere at denne innledningen er merkelig. Hvorfor fremheve at dette Olsens andre varsel, i seg selv ikke medførte gjengjeldelser? Hvorfor i det hele tatt problematisere noe som helst rundt dette varselet, når Olsen ikke selv har anført noe slikt? Det var jo ikke dette andre varselet som ifølge Olsen utløste gjengjeldelseshandlinger fra fylkesdirektøren, men selvfølgelig det første. Og det spiller følgelig heller ingen rolle om når direktøren ble kjent med dette siste varselet, ettersom han altså for lengst var kjent med at Olsen stod bak det første fra september 2012.


Deretter fant lagmannsretten sannsynlighetsovervekt for at direktøren over tid har hatt medarbeidere som har følt seg dårlig behandlet av ham og mener han spredte en fryktkultur, sanksjonerte motstand, irettesatte i plenum, ble sint og høyrøstet, var manipulerende og tok folk inn og ut av varmen. Legg gjerne merke til hvordan dommerne her ordlegger seg. De skriver ikke at det er sannsynlighetsovervekt for at direktøren faktisk behandlet sine medarbeidere dårlig, bare at det var sannsynlighetsovervekt for at medarbeiderne følte det slik. Med andre ord synes dommerne det er sannsynlighetsovervekt for at medarbeiderne som forklarte seg i retten om forholdet, faktisk fortalte sant om hvordan de subjektivt opplevde direktørens atferd. Det er blant annet denne type meningsløst sprøyt som varslere må forholde seg til, når domstolene får sine klamme uredelige hender over saksutfallet.


Men tilbake til direktoratet som også skrev i sitt notat fra 8. november 2012, at de oppfattet at det var «så mye tyngde og bekymringer» i henvendelsene fra de ansatte høsten 2012, at de anbefalte tiltak som blant annet en arbeidsmiljøkartlegging. Denne kartleggingen avdekket etter hvert utfordringer ved arbeidsmiljøet og ved direktørens lederstil. Dommerne på sin side unnlater å nevne at direktoratet overlot ansvaret for gjennomføringen av kartleggingen, til den omvarslede direktøren. Tre, til dels fire personer og direktøren selv, beskrev ham som en som ikke viste sinne eller hevet stemmen, men som var introvert, mutt, av få ord og ikke alltid møter blikkene til folk. Retten fant på det grunnlaget at Olsens anførsler om at direktøren endret atferd overfor henne, har vært sint, hevet stemmen og irettesatte henne i plenum, ikke var «atypiske opplevelser» av direktøren, og ikke var usannsynlige alene ut fra hans væremåte.


Og med dette ser man straks hvordan retten legger opp til at ettersom direktøren av flere ble opplevd som sint og utagerende, også før Olsens varsling, så kunne ikke en slik atferd i seg selv fremstå som en gjengjeldelse mot Olsen. Akkurat slik direktoratet selv argumenterte for i sin «undersøkelse». Hvilket innebærer at også lagmannsretten ser bort fra arbeidsgivers objektive erstatningsansvar jf. varslerparagrafene. I tillegg er det å bedrive fryktbasert ledelse i strid med arbeidsmiljøloven, og når slikt avdekkes plikter arbeidstakere å varsle om det. Videre er det ikke mindre graverende at fylkesdirektøren har holdt på slik over flere år, nettopp fordi ingen tidligere har våget å varsle om det. I stedet for en orientering rundt fylkesdirektørens klanderverdige atferd, bruker retten direktørens atferd mot varsleren selv. Det er ganske uvirkelig at vi i Norge er belemret med et maktapparat bestående av denne sortens mennesker, som utleder og står for selv de villeste slutninger.


Omsider viser dommerpanelet til at Olsen mente seg utsatt for «flere tilfeller av ugunstig behandling», forut for direktoratets oversendelse av hennes varsel til direktøren. Men dommerne passer seg for å tydeliggjøre at det for tilfellet er snakk om det første varselet og ikke det andre varselet, som de selv innledet sin behandling med. Trolig er dette tilsiktet for å gjøre saken ytterligere komplisert for lesere av dommen. Man ser også hvordan dommerne formilder direktørens atferd, ved å bytte ut «klart kritikkverdige» med «ugunstig behandling». Videre avviser de at direktøren var kjent med varselet, før han fikk det oversendt fra direktoratet. Begrunnelsen er at «slike spor finnes det ikke antydning av». Men det gjør det jo, men ikke for dommerpanelet som bare legger til grunn at direktørens sinte og utagerende atferd, var en atferd alle ansatte fikk smake på. Det er verd å merke seg at for behandlingen av dette punktet, ser dommerne helt bort ifra vitnene, inklusive direktøren selv, som mente hans atferd ikke var sint men mutt osv. Å trekke deres beskrivelse av direktøren inn i denne konteksten, ville ødelegge logikken bak dommernes argumentasjon betraktelig. Med andre ord en klar og tydelig tilpasning til fordel for arbeidsgiver, og dermed inntar dommerne en posisjon i åpenbar strid med bevisbyrdereglene i varslerparagrafene.


Med klar favorisering av arbeidsgiver, nevner lagmannsretten heller ingenting om direktoratets fremsendelse av Olsens varsel til den omvarslede fylkesdirektøren. Med noen overstrykninger av navn og litt annet, ble det lett for direktøren å se hvem som stod bak varselet. En slik alvorlig kritikkverdig og gjengjeldende handling, er det flere varslere som har blitt møtt med. Jeg erfarte det selv i Siemens-saken, og ikke minst varsleren Camilla Buknotten som sendte sitt varsel om Namsos kommune, til Fylkesmannen i Nord-Trøndelag. Fylkesmannen sendte det rett tilbake til kommunen, og enden på den varslervisen var at Buknotten tok selvmord. Som varslingsmottak å gå frem slik, burde vært straffbart. At direktoratet utsatte Olsen for dette, forbigås i stillhet av dommerne.


Ellers kan jeg være enig i at hendelser fra tiden da Olsen sendte det første varselet i september 2012, ikke nødvendigvis kom som følge av direktørens viten om varslingen. Men hvorfor det ikke kan ha hatt sammenheng med varslingen at Olsen så sent som i slutten av oktober 2012, ikke fikk innplasseringssamtale, og ble satt til en annen jobb enn den hun tidligere ble forespeilet, er ikke like åpenbart. Varslerlovverket legger til grunn at arbeidsgiver må sannsynliggjøre at negative hendelser etter en forsvarlig varsling, er begrunnet i andre forhold enn varslingen for at det ikke skal ses som gjengjeldelser. Men de hadde ingen forklaring på hvorfor innplasseringssamtale ikke ble foretatt, eller hvorfor hun fikk en annen jobb. Som følge av arbeidsgivers objektive ansvar jamfør varslerparagrafene, skal slike forhold uavhengig av skyld, anses som gjengjeldelser. Årsaken til at dette ligger i lovparagrafene, er naturligvis for å lette bevisbyrden for den arbeidstaker som er vurdert som en varsler i aktsom god tro. Men domstolene bryr seg ikke om loven, i stedet bryter de den med argumenter bygget på ubegrunnede påstander, for hvorfor arbeidsgiver ikke kan klandres for hendelsene som finner sted.


Litt lenger ned i denne dommen starter dommerne fremstillingen av Olsen som mindre etterrettelig. Ved å vise til (subjektive) vitneforklaringer og uttalelser fra Olsen selv, som dommerne påstår forklarer seg «i retning av» at Olsen allerede måneder før varslingen, begynte å få problemer på arbeidsplassen, og da i form av kikhoste!? Og kikhosten er faktisk hva dommerne hevder forårsaket at forholdet mellom direktøren og Olsen endret seg fra godt til dårlig. Igjen ser vi en lite sannsynlig tilpasning fra dommerne. Når direktørens sinte atferd overfor Olsen ses opp mot varslingen, så finner ikke dommerne noen sammenheng. Da er påstanden at direktørens atferd bare var slik han oppførte seg mot alle sine ansatte. Mens Olsens kikhoste derimot, skal ha vært det utløsende for en atferdsendring hos direktøren. Man ser tydelig hvordan dommerne snur kappen etter vinden, for hvor ble det av påstanden om at direktøren ikke hadde endret sin atferd, verken før eller etter varslingen? Og hvor sannsynlig er det at en ansatts kikhoste, fremfor varslingen på direktøren, skal være det som fikk ham til å utagere mot Olsen? Rettsbehandlingen er en ren parodi, og også her med såkalte «joker Nord» konklusjoner.

Dommen er ellers gjennomsyret av retoriske knep. Som illustrasjon har jeg lyst til å hente frem hvordan dommerne skriver at Olsen synes «å ha begynt å utfordre ham på en annen måte enn tidligere, ved å stille spørsmål ved hans avgjørelser og forhold ved kontoret.». Direktøren på sin side «synes å ha blitt mindre positivt innstilt til henne enn han hadde vært.». Allerede med disse formuleringene ser vi hvordan dommerne behendig unngår å konkretisere hvorfor direktøren ble mindre positivt innstilt til Olsen. Kunne det være fordi Olsen ble mer kritisk til direktøren, som følge av hans negative atferd overfor andre ansatte? Dette vil ikke dommerne gå inn på, og lar bare spørsmålet henge uavklart i luften ved kun å skrive at direktøren «synes å ha blitt mindre positivt innstilt til henne..». Alle slike formuleringer er nøye vurdert, og nærmest i alle sammenhenger er de til gunst for arbeidsgiver.


Etter dette tar dommerne for seg hvorvidt Olsen ble utsatt for gjengjeldelser. Først rabler de ned at det ikke skal stilles for strenge beviskrav til arbeidstaker. At det normalt vil være nok at arbeidstaker kan vise at varslingen har skjedd og at ugunstig behandling kom tett på varslingen i tid. Deretter skriver lagmannsretten at direktøren beviselig var sint i de aktuelle situasjonene, men ikke sint som Olsen hevdet. Videre innrømmet de at dersom det hadde vært tilfelle at direktøren hadde «stormet inn» på kontoret til Olsen og irettesatt henne for varslingen, så ville det fremstått som en klar gjengjeldelse. Og det kunne selvfølgelig ikke dommerne ha noe av, hvilket medførte at de tonet ned direktørens utagering fra sint til «ikke sint», for å få arbeidsgiver av gjengjeldelseskroken. Hvordan i all verden kan dommerne vite dette? Og er ikke det en bevisbyrde som ligger til arbeidsgiver og ikke varsleren? Videre skriver de at de «ikke tar stilling til om det er fremlagt opplysninger som gir grunn til å tro at det foreligger gjengjeldelse, idet det er sannsynliggjort at direktørens opptreden ikke skyldtes varslingen». Hvor ble det av at det ikke skulle stilles for strenge beviskrav til arbeidstaker? I stedet frikjenner dommerne arbeidsgiver med sin tidligere påstand om at direktørens utagerende atferd nærmest var normalen, og når den likevel ikke var det, så endret den seg fordi Olsen fikk kikhoste!? Mangelen på logikk er vanvittig, men dessverre er det slik domstolene går frem i varslingssaker.


Det har liten hensikt å omtale ytterligere forhold i dommen, ettersom man så tydelig ser regien, og det forhåndsbestemte utfallet. Imidlertid er det et poeng å vise frem hvordan dommerne også i denne saken, forsøker å gi inntrykk av at de har en viss balanse i sin vurdering av partene i saken. Det gjøres ved å hente frem enkeltstående handlinger i regi av arbeidsgiver, men selvfølgelig av en slik karakter at handlingen ikke på noen måte truer dommernes frifinnende konklusjon. Dommerne skriver at utelatelsen av Olsen fra virksomhetsplanen, uten at hun i forkant ble informert, eller i etterkant ble informert om beslutningen, var uheldig og fremsto som en forskjellsbehandling som var egnet til å skape usikkerhet. Videre at det er klart at hun heller ikke fikk noen begrunnelse for hvorfor hun ikke ble tatt med i endelig plan i mars 2013. Dette er så å si alt dommerne presenterer som det klanderverdige hos arbeidsgiver. Og deretter formilder de utelatelsen ytterligere, med å delvis legge skylden på varsleren selv som jo var sykemeldt, og derfor ikke kunne delta i prosessen, kombinert med et noe uheldig ledelsesskjønn. De ser helt bort fra at den eneste deltakelse som var nødvendig fra Olsen i hennes sykefravær, var å lytte i den andre enden av en informativ telefonsamtale med arbeidsgiver! Og bare unnlatelsen av å informere Olsen om noe så viktig, i hennes sykefravær, beviser dessuten at arbeidsgiver ikke fulgte henne forsvarlig opp mens hun var syk, akkurat slik hun hevdet og anførte som en gjengjeldelse! Og det å beskrive arbeidsgivers kritikkverdige og gjengjeldende unnlatelse som et «noe uheldig ledelsesskjønn», er ytterst provoserende!


Etter dette er det unødvendig å ta med dommernes vurderinger rundt andre anførte gjengjeldelser. Natalie Olsen ble ikke på noen måte hørt verken av direktoratet, departementet eller domstolene, hvilket også er resultatet for 90 % av alle landets øvrige varslere som har søkt til domstolene og øvrige myndigheter for beskyttelse. De som mener vi i dag har et varslervern, snakker enten mot bedre viten eller har rett og slett ikke peiling!


God søndag.


lhsiv_avgjorelse_lh-2016-36029
.pdf
Download PDF • 240KB