Den Internasjonale deklarasjonen om menneskerettigheter, fra artikkel 18 til 21 omhandler ytringsfrihet. Vår forståelse av ytringsfrihet kommer kanskje best til uttrykk i artikkel 19 som sier; «Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.»
I Norge er vi vant med et godt ytringsfrihetsrom, hvor vi nesten kan si hva vi vil så lenge det ikke er trakasserende. Og selv den type tilbøyeligheter har man kommet unna med så lenge det pakkes inn i humor og satire. Otto Jespersens uttalelser og utbrudd i humorprogrammet «Torsdagsklubben» som gikk av stabelen for rundt 10-15 år siden, må sies å være noe av det mest ekstreme i så måte. Bare hør på dette:
Jeg er ganske sikker på at slike innslag i dag ville blitt sensurert/tatt av luften, og det er en tanke og erkjennelse som er temmelig urovekkende. Min generasjon, som er født på 60 tallet, har vært vant med et stadig rausere rom for alle typer ytringer, meninger og holdninger. Men det siste tiåret har jeg inntrykk av at pendelen har snudd, og det snikende og gradvis. Kanskje er det slik at en stadig tettere, grådigere, konkurranseutsatt og urettferdig global økonomi fulgt opp av internasjonal storpolitikk, er årsaken? Hva vet jeg? Men det er i alle fall sikkert at når dette finans-toget styres av ledere som Trump, Xi Jinping og Putin med noen flere, er heller ikke vekstvilkårene for menneskerettigheter, herunder ytringsfriheten, spesielt gode. Lille Norge forsøker å jatte med dem alle av frykt for den ene eller andre represalien. Jeg trenger bare nevne Tibet-spørsmålet og Forsvars-avtalen om kjøp av vanvittig dyre amerikanske jagerfly, for å minne om hvordan våre politikere inntar en ytterst servil fremtoning. Ellers konstaterer jeg at også i Norge, i likhet med en stadig større del av den vestlige verden, er arbeidslivets maktstruktur i endring i arbeidsgiveres favør. En klar indikasjon på det er fagforeningene av i dag. De står ikke akkurat på barrikadene for medlemmene sine, men kan i alle fall tilby noen ganske dyre forsikringsordninger. Mens godt betalte arbeidsgiverforeninger står ved sine medlemmers side, uavhengig av hva som måtte fremgå av lover og regler. Og slikt går gjerne bra når også domstolene befinner seg i folden. Dommere har naturligvis sine karrierer å ta vare på.
Hendelsen som har utløst dette innlegget, er behandlingen rapartisten Marcus Kabelo Møll Mosele, kjent som Kamelen, har fått av våre norske myndigheter. Saken går tilbake til desember 2018, da Kamelen holdt konsert på et utested i Kristiansand. Under showet ville han ta en pause med litt øl og ble således båret til baren av begeistrede fans. Under denne «transporten» mente to politibetjenter som var til stede, at Mosele hadde sett dem i øynene og ropt «fuck politi» i mikrofonen. Betjentene syntes dette var så forulempende i deres arbeid, at de straks terminerte hele showet og ila Kamelen bot.
Til dette er det å si at verken allmenheten eller norsk politi er tjent med hårsåre betjenter, som utøver betydelig overdreven makt på grunnlag av en slik fillesak. Selv om det klør litt i fingrene skal ikke innlegget preges av adjektiver rundt disse politibetjentene, men at jeg ikke er imponert er nok ganske klart. Den håpløse og trolig lovstridige atferden deres, burde faktisk fått konsekvenser for dem og ikke artisten. Assosiasjonen til hvordan det amerikanske politiet holdt på for 50-60 år siden, særlig relatert til afroamerikanere, dukker umiddelbart opp i hodet. Det er nettopp atferden til disse betjentene som sørger for splid og stadig økende mistillit til ordensmakten, i tillegg til at den tjener som en ytterligere bekreftelse for de som fra før har vært på kant med ordensmakten.
Men det som virkelig er ille, er at den norske domstolen henger seg på og sender Kamelen i fengsel fordi han ikke vil betale boten for ordensmaktens maktovergrep!? Det er nesten ikke til å tro at vi i Norge fortsatt skal være belemret med slike bakstreverske dommere. Uansett er jeg på ytringsfrihetens og rap-artisten Moseles vegne temmelig opprørt. Fra her jeg sitter og slår i tastaturet, sender jeg til støtte for Kamelen disse politibetjentene et stirrende blikk i mine tanker, samtidig som jeg roper et høyt; «FUCK POLITIET»!
Kanskje medfører det at jeg snart deler celle med Mosele? Penger til å betale noen bot har jeg ikke, for de har domstolen allerede tatt fra meg. Skulle rap-artisten og jeg dele celle kan vi alltids sette ytringsfriheten på en ny prøve, med en låt med tittelen «FUCK NORGES DOMSTOLER!»
God søndag!
コメント