"Den som ikke finner seg en slitesterk illusjon å leve på, kan like godt grave seg ned med det samme."
~ Hans Børli ~
Lovendringene for varslerreglene er en konsekvens av innstillingen fra Varslingsutvalgets NOU 2018:6. Det hevdes at vi nå skal få et tydeligere og mer forutsigbart regelverk med formål å styrke varslerne og gjøre det enklere for virksomhetene å håndtere varsling på en god måte. Ellers utvides varslingsbestemmelsene til å omfatte ytterligere grupper utover de regulære ansatte i en virksomhet. Utvidelsen går frem av arbeidsmiljøloven § 1-6.
Kritikkverdige forhold
Det foreligger noen presiseringer ifm. varslingsreglenes innhold rundt begrepet «kritikkverdige forhold». I § 2 A-1 er det i definisjonen vist til forhold som er i strid med rettsregler, virksomhetens etiske retningslinjer eller etiske normer som det er bred tilslutning til i samfunnet. Videre presiseres det at ytringer som bare gjelder arbeidstakers eget arbeidsforhold, ikke er å anse som varsling. Presiseringen skal sørge for et klarere skille mellom varsling og personalkonflikter og uenigheter mellom arbeidstaker og arbeidsgiver.
Fremgangsmåte ved varsling
Kravet om «forsvarlig» fremgangsmåte er fjernet, men dette kommer i stedet til uttrykk gjennom en lovfestet beskrivelse av hva som anses som riktig varslingsprosess. Det anses som forsvarlig og i tråd med lojalitetsplikten til arbeidsgiver, dersom varsler følger den nye «oppskriften» i § 2 A-2. Det er stort sett det samme som tidligere, at det alltid vil være forsvarlig å varsle internt til arbeidsgiver, verneombud, tillitsvalgt o.l, eller til offentlige myndigheter. Ved varsling til media/offentligheten er det også som før, at man må passe på å være i aktsom god tro om innholdet i varselet, at det gjelder kritikkverdige forhold som har allmenn interesse, og at man vanligvis først har varslet internt.
Arbeidsgivers aktivitetsplikt
Aktivitetsplikten er en ny bestemmelse som pålegger arbeidsgiver visse plikter når det er varslet om kritikkverdige forhold. Etter § 2 A-3 skal arbeidsgiver innen rimelig tid sørge for tilstrekkelig undersøkelse av et varsel. Og arbeidsgiver har en særlig plikt til å sikre varsleren mot gjengjeldelser, ved å sørge for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Hvordan dette skal gjøres sies det imidlertid ingenting om, og omfanget av arbeidsgivers aktivitetsplikt kan de selv vurdere jamfør den enkelte sak.
I regelen om varslingsrutiner i § 2 A-6 vises det til at rutinene skal beskrive arbeidsgivers saksbehandling av et varsel, med beskrivelse av mottak, behandling og oppfølging av et varsel. Bestemmelsen må sees i sammenheng med arbeidsgivers aktivitetsplikt etter § 2 A-3.
Forbudet mot gjengjeldelse
§ 2 A-4 utdyper innholdet av begrepet gjengjeldelse som; "enhver ugunstig handling, praksis eller unnlatelse som er en følge av eller en reaksjon på at arbeidstaker har varslet". Dette går for så vidt frem av de tidligere forarbeidene, men er nå lagt til i paragrafteksten som en tydeliggjøring.
Bevisbyrderegelen
Det er ingen endringer på bevisbyrderegelen.
Erstatning etter gjengjeldelse
Varslere utsatt for gjengjeldelse kan nå kreve erstatning for økonomisk tap uten hensyn til arbeidsgivers skyld, på samme måte som ved krav om erstatning for ikke-økonomisk tap (oppreisning).
Har vi med dette fått et bedre varslervern?
For egen del er jeg redd de nye detaljene vil ha relativt beskjeden positiv effekt. Trolig vil det være gunstig for varsling om forhold som ikke truer ledere eller virksomhetens rennommé, men ellers ikke. Først og fremst kan det se ut som disse endringene vil føre til at arbeidsgivers representanter i større grad enn tidligere vil være forberedt, og derfor gjøre færre feil. Med andre ord at det mest sannsynlig kan bli verre for de som varsler om særlig alvorlige forhold. Våre politiske myndigheter kan med dette late som de har gjort noe for å styrke arbeidstakeres vern, mens de som smiler mest trolig vil være landets arbeidsrettsadvokater.