• "Anita", varsler fra Vesterålen

For domstolene er varslere og løgnere det samme!



Det er skremmende å se hvordan jeg som varsler ble møtt i rettssystemet. Lovens ordlyd er at det er arbeidsgiver som skal bevise at de ikke har utført gjengjeldelse mot varsler, men i realiteten er det jeg som fikk bevisbyrden. Mine mange og konkrete bevisførsler ble ikke engang hensyntatt eller nevnt i dommen.


KS (kommunenes sentralforbund) bør også se på sine advokaters tilnærming til varslingsaker. Min opplevelse er at KS advokaten i denne varslingssaken hadde en sterkt uetisk framgangsmåte. Ingen midler er tydeligvis for ille til ikke å tas i bruk. Denne advokaten sørget etter min oppfatning, for at det ble skapt en større konflikt og større fronter mellom ansatte, ledere og meg som varsler. En sak som kunne vært tatt tak i på en sunn måte, eskalerte gjennom KS advokatens fremgangsmåte. I stedet for å snakke om varslingen, drev KS advokaten med karakterdrap for å få saken til å dreie seg om meg som person. Det var en utrolig trist oppdagelse å se utviklingen i saken. Trist selvsagt fordi den rammet meg så voldsomt, men også trist å se at en kommune som arbeidsgiver, er villig til å opptre på en slik måte.


Det er en enorm styrkeforskjell mellom en arbeidsgiver og en varsler. Jeg som lønnsmottaker, tillitsvalgt (null støtte fra fagforeningen) og varsler mot en kommune med alle deres ressurser. Konsekvensene for varsleren slår ut på det private og personlige plan, mens de det ble varslet på beskyttes av arbeidsgiveren ressurser. Jeg ble stående helt alene og takket være et rettsapparat som ikke fungerer, har konsekvensene blitt ufattelige. Bare fordi retten (og ikke loven) ville det slik, holdt det ikke at jeg måtte dekke egne saksomkostninger, men fikk kommunens også. Det er ubeskrivelig vanskelig å leve med at man som enslig lønnsmottaker i helsevesenet, har måttet tømme bankkonto og ta opp store lån for å betale ut langt over 1 million kroner etter hva som har vist seg å være en farse av en rettsbehandling fra domstolene.


De jeg varslet mot, fikk engasjert advokat på kommunens regning. Det opplevdes som en «alle mot en» prosess, og det ble tidlig klart for meg at jeg ikke hadde brøkdelen av kommunens ressurser, verken økonomisk eller på andre måter. Dommen ble langt fra rettferdig, og det er ikke sannheten, men den sterkeste som vinner. Sånn er det bare.


Det er en brist i rettssystemet at det er lagt opp på denne måten. Et av flere forhold som det burde vært gjort noe med, er å pålegge arbeidsgiver en mye større plikt til å foreta forsvarlige undersøkelser av faktiske forhold etter en varsling. Dersom arbeidsgiver ikke kan dokumentere dette, burde varslerne automatisk favnet inn under fri rettshjelp. Vi varslere har tatt det samfunnsbesparende ansvaret vår politiske ledelse snakker så fint og varmt om. Når vi så gjør det, står vi fullstendig ribbet og ødelagt igjen. Alt er i dag tydeligvis opp til arbeidsgiver, og det er direkte farlig å varsle oppover.


Arbeidsgiver gikk aktivt inn for å knuse meg, all min troverdighet, kompetanse, personlighet og arbeidsetikk. Jeg opplevde at mye av rettsaken, med rettens velsignelse, gikk med til dette. Mine forsøk på å forsvare meg og motbevise arbeidsgivers løgner, falske referat og andre konstruerte hendelser ble ikke hørt. Lite handlet om lovbruddene jeg varslet om.


Min leder, som jeg varslet på, hevnet seg på meg med bekymrings- og avviksmeldinger, og alle var usanne. I sitt innlegg fra forrige uke har Monsen fått frem rettens justismord, men likevel vil jeg vise til enda en sak som viser disse dommernes praktisering av varslervernet. I retten stod en tidligere helsearbeider fra en annen institusjon og vitnet om hvordan hun og seks andre ansatte, etter mitt varsel og hver for seg, hadde varslet på den samme lederen. Varslerens vitneforklaring ble bare avvist av dommerne, fordi de påstod at hun var i konflikt med arbeidsgiver. Derfor var visstnok ikke hennes vitnemål troverdig og ble ikke skrevet om i dommen. Retten sier jo da at hvis du varsler på arbeidsgiver er du automatisk i konflikt med dem, og har mistet troverdigheten din når du vitner om det samme som andre har varslet om!? Varslere og løgnere er tydeligvis det samme.


En ting jeg nå vet, og som jeg har betalt utrolig mye for, er at beskyttelsen varslere og spesielt tillitsvalgte skal ha i arbeidsmiljøloven, ikke finnes. Som varsler dyttes du ut i arbeidsløshet, helse og økonomi ruineres, du påføres uførhet, isolasjon og en dyp mistro til andre mennesker. Hele livet mitt ble ødelagt lenge før rettssaken, og likevel ga ikke arbeidsgiver seg, selv om de visste at saken ga meg alvorlige depresjoner med sterke selvmordstanker. For å prøve å få en stopp på alt dette forsøker man å gå rettens vei, men som et sjokk opplever man at dommerne er arbeidsgiver forlengede arm. Du sitter bare igjen med enda en runde av urett og overgrep, som er gjort av de som du trodde skulle utøve rettferdighet og handheve lovverket de er satt til følge. På toppen av alt annet du mister, mister du også totalt troen på rettssystemet i dette landet. Noe må være fundamentalt galt i dette landet, når så å si alle varslersaker ender med uopprettelige skader på varsleren. Det hjelper jo ikke hva du stiller med av bevis, vitner, lydopptak, dokumenter osv. Det blir konsekvent oversett, som om de aldri eksisterte, når dommen endelig kommer. Varslere får så dårlig rettsbehandling at arbeidsgivere ikke trenger egen advokat. Domstolene sørger for at de vinner uansett.


Når domstolene holder på som de gjør, fraråder jeg på det sterkeste ALLE mot å varsle, nesten uansett hvor alvorlige forhold som oppdages. Jeg innser det nå som det er alt for sent; det er rett og slett livsfarlig å være varsler i Norge i dag!

0 comments