Høringsfristen til varslingsutvalgets utredning om varsling i arbeidslivet gikk ut 3. september, 2018. Arbeids- og sosialdepartementet har mottatt rundt 80 høringssvar.
Helt kort sier utvalgets utredning en del om at varsling har samfunnsverdi, at arbeidsgiver må ta ansvar, varsling må håndteres på lavest mulig nivå, man må få klarere lovregler, det må sørges for økt kunnskap hos alle, varslere må få et sted å gå til, det må gis oppreisning og erstatning til varslere som er utsatt for ugunst/omsorgssvikt fra arbeidsgiver. Varslere må få anerkjennelse og til slutt må de sikres ettervern.
Så følger en rekke forslag til juridiske tiltak, som for eksempel tydeliggjøring av at klager og misnøye med eget arbeidsforhold ikke er varsling. Videre at det må fremgå bedre informasjon om hvordan arbeidstaker bør gå frem for å varsle forsvarlig, samt eksempler på hva som kan anses som gjengjeldelser. Arbeidsgivers omsorgsplikt for varsleren bør fremgå i varslingsreglene. Brudd på omsorgsplikten bør gi grunnlag for oppreisning og erstatning. Deretter foreligger det noen forslag til opplærings- og kommunikasjonstiltak. Her følger kurstilbud, holdningsarbeid, opplæringskrav, kompetanseutvikling i rettssystemet og kontinuerlig holdnings og opplæringsvirksomhet i regi av myndighetene.
Sist viser varslingsutvalget til organisatoriske tiltak som etablering av varslingsombud og varslingsnemd. Ombudet mener de bør ha som hovedoppgave å veilede og støtte varslere, likeså de det er varslet på, samt arbeidsgivere, tillitsvalgte og verneombud. Nemda på sin side bør være en tvistenemd fordi det etter varslingsutvalgets syn er behov for en rimeligere og bedre tvisteløsning for varslersaker.
Som tidligere varsler i Siemens-saken har jeg inngående og langvarig kjennskap til hvordan det er å stå i varslerrollen direkte mot øverste ledelse hos en mektig arbeidsgiver. I tillegg har jeg med min tilgang til ressurser, bistått andre varslere i samme posisjon, det vil si hvor motpart er virksomhetens øverste ledelse. I ett av tilfellene tapte varsleren først i tingretten, for senere (etter bistand fra «mine» ressurser) å vinne frem i lagmannsretten. Til sammen har disse erfaringene etterlatt det inntrykket at paragrafer og lovtekster er noen ganske verdiløse skriblerier på et papir, når motpart altså er virksomhetens øverste ledelse. Det man ikke bør glemme når man gir seg i kast med varsling på dette nivået er at rettssystemet som de fleste andre system, håndteres av feilbarlige mennesker og kan utnyttes for de som har ressursene til det.
Jeg vil i det underliggende vise til en tenkt men overhodet ikke utenkelig prosess, som slike varslere kan møte. Elementene jeg tar med kan flere som har varslet på virksomhetsledelse, nikke gjenkjennende til;
Ansatt Petra Ås har lenge vært kjent med at arbeidsgiver i mange tilfelle ignorerer de fleste forskrifter og forbud, i sitt arbeid og omgang med røntgen- og strålebehandling ute i det offentlige rom. Som konsekvens kan mange mennesker ha blitt utsatt for helseskader og arbeidet som utføres kan være av ytterst dårlig kvalitet. For arbeidsgiver er det likevel liten risiko da arbeidet gjelder ulike anlegg som senere begraves i enten jord eller rom sjø og inspeksjonsrutinene fra andre kontrollinstanser er nærmest fraværende. Mennesker som utsettes for skadelig stråling vil aldri flere år senere kunne tilbakeføre slike skader til en jordhaug de engang gikk forbi. Som direkte konsekvens av de mange ulovlige snarveiene leverer arbeidsgiver solide tall og toppene har store årlige bonusutbetalinger.
Petra Ås kan ikke lenger la være å si ifra. Hun tar sats og forsøker å anonymt varsle Arbeidstilsynet. Tilbake får hun et saksnummer med beskjed om at hun kanskje vil få høre fra dem. Det ender med at hun går til media. Arbeidsgiver nekter gjennom sin kommunikasjonssjef for enhver ulovlig handling og instansene som er ansvarlige for de manglende inspeksjonene gjør det samme. Først gjennomgår Ås en tid, kanskje så mye som ett år eller to med sanksjoner som til slutt ender med en avslutning av arbeidsforholdet gjennom omorganisering. Varsleren går til sak etter at arbeidsgiver nekter enhver human behandling av vedkommende. Ås er allerede på felgen etter den langvarige og sterkt nedbrytende prosessen hun har vært gjennom. Tidligere, for bare ett år eller to siden var hun like sprek og talefør som enhver annen ansatt. Nå ligger imidlertid nervene i tykke lag utenpå huden og evnen til å formulere seg er sterkt redusert, ikke minst som følge av de altoppslukende tankene rundt problemene som tårner seg opp etter varslingen.
Petra Ås sin advokat er uheldigvis en lettvekter, tungvekterne som først ble spurt takket nei da de allerede representerer arbeidsgiver gjennom andre ulike oppdrag. Lettvekteradvokaten klarer å forhandle frem et tilbud til Ås om en sluttpakke hårfint bedre enn hva som fremgår av ordinære vilkår. Tilbudet er uspiselig for Ås etter hva hun allerede har måttet utstå av prøvelser. Hun vet at en slik elendig sluttpakke ikke vil rekke langt når hun i tillegg må påregne at arbeidsmarkedet ikke akkurat strømmer over av gode jobbtilbud, ikke minst ettersom alle referanser fra nåværende arbeidsgiver må fjernes fra listen. Ås har intet valg og må stole på at varslerparagrafene og domstolen til slutt skal være det som redder henne fra avgrunnen, fremfor å være katapulten som sender henne enda dypere ned.
Endelig når den for Petra Ås fryktede rettslige prosessen er i gang, starter den ressurssterke arbeidsgiveren sin prosess med bistand fra NHO, andre arbeidsgiverrepresentanter og dessuten skarpskodde og svindyre advokatfirmaer. Gjennom prosesskriv bombarderes domstolen med en voldsom mengde dokumentasjon. Arbeidsgivers advokater starter gjerne med å kreve at saken må gå over flere dager og helst flere uker, fordi det etter arbeidsgivers syn er så omfattende materiale som skal behandles, i tillegg til at en hær av vitner må avhøres. I neste prosesskriv krever de at varsleren må fratre stillingen mens saken pågår, fordi det er urimelig at arbeidsgiver skal betale lønn for en stilling som de selv har bestemt ikke lenger eksisterer. Alt dette gjøres for fullstendig å ta motet fra varsleren og advokaten hennes. Skjelven og mismodig må Ås gjennom en «oppvarmende» rettsak for å avklare hvorvidt hun faktisk skal fortsette å motta lønn mens saken pågår. Her var Petra Ås heldig fordi selv om advokaten hennes under høringen ikke hadde fått frem poenget, så konkluderte dommeren at siden stillingsbortfallet skyldtes organisatoriske forhold på arbeidsgiversiden, må arbeidsgiver fortsatt lønne Ås frem til endelig avgjørelse.
Petra Ås føler litt lettelse siden lønnen vil fortsette å komme inn, men det kan synes som om dommeren fortsatt oppfatter at de organisatoriske endringene som førte til hennes oppsigelse i utgangspunktet ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett. Bekymringene er derfor bare marginalt mindre for Ås. Arbeidsgiver som visste at de ville tape denne runden dersom dommeren gjorde jobben sin, ser likevel denne lille forpostfektningen som en seier. De har mørnet varsleren enda mer, for hun virket både skjelven, utmattet og usammenhengende under sin partsforklaring. Dessuten er det jo de godt betalte advokatene deres som tar seg av dette for arbeidsgiver, mens de selv sover drømmeløst og godt i trygg forvisning om at god selskapsøkonomi jevner ut alle humper i deres vei. Petra Ås på sin side må betale ut det meste av lønnen sin og vel så det, i advokatsalærer og advokaten har bedt om å få det utbetalt i forkant av arbeidet.
De neste prosesskrivene fra arbeidsgivers advokater inneholder en vesentlig og subtil andel som beskriver Petra Ås og hennes utilstrekkelighet i den generelle jobbutførelsen, en annen og langt større del beskriver alt mulig av annet og lite relevante forhold, og den siste lille delen omhandler de faktiske forhold, men da presentert på en ugjenkjennelig måte og med uttalelser fra andre eksterne instanser som også tjener på at forholdene det er varslet på, forblir under jorden. Alt er pakket inn i profesjonelle og tilsynelatende saklige vendinger, og gjerne med henvisninger til et utall av tidligere mer eller mindre relevante domsavgjørelser både i ting- og lagmannsrett.
Før saken går i tingretten blir Petra Ås anbefalt å gå for et dommerpanel bestående av to legdommere og en hoveddommer. Arbeidsgiver og Ås plukker ut hver sin legdommer fra henholdsvis arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden. Arbeidsgiver har brukt mye tid på å sømfare listen av potensielle legdommere og har funnet frem til den ideelle kandidaten, som mest sannsynlig vil tale deres sak. Ås har på sin side ikke penger til å betale for noe lignende og har nærmest på måfå valgt ut sin kandidat.
Etter seks måneder med uendelig venting for Ås og med mange opprørende prosesskriv, kommer saken endelig opp for tingretten. Petra Ås er ikke lenger seg selv og fremfører lavmælt sin sak på en famlende og usammenhengende måte, uten særlig bistand fra en i det hele passiv advokat. Arbeidsgivers representanter er godt drillet av advokatkorpset og redegjør selvsikkert for omstendighetene og alle misforståelsene Petra Ås står for. Advokaten til Ås har ikke forberedt all verden av undersøkelser da dette koster penger, hvilket Petra Ås ikke har så mye av. Det får Ås betale for nå, siden disse undersøkelsene ville ført til at arbeidsgiver ville blitt svar skyldig på mange spørsmål. Slik det nå er blir de ikke stilt de rette spørsmålene. Hoveddommer har på sin side nettopp avsluttet en sak som minner litt om denne, en kranglevoren og ustabil ansatt hadde fremsatt et fullstendig urimelig erstatningskrav mot arbeidsgiveren sin. Denne Petra Ås virker å være av samme ulla, for saksfremstillingen hennes er rørete og dessuten tøvete. Nok får være nok!
Med to mot én stemme vinner arbeidsgiver i tingretten. Petra Ås må dessuten betale motpartens saksomkostninger på 850 000,- kroner. Ås er totalt utkjørt, med dommen har hun mistet den lille støtten hun hadde fra enkelte i sine omgivelser. Siden hun tapte må det jo være henne det er noe feil med, er omkvedet. Penger er det lite av fra før og familieforholdene lider kraftig under det langvarige presset. Petra Ås er så mentalt dårlig av det langvarige kjøret at hun ikke orker enda en runde av det samme, i en høyere rettsinstans. Suicidale tanker har i det siste preget henne og med denne knusende dommen har de blitt enda mer fremtredende. Varslerparagrafene og domstolen har vist seg totalt utilstrekkelig som vernere av varsleren og det betaler Petra Ås nå dyrt for.
Eksempelet viser at det eneste som virkelig kan hjelpe varslere på dette nivået, er et ombud med betydelig myndighet og rett til inngripen og undersøkelser. Varsling om forhold av stor samfunnsmessig betydning omhandler gjerne store og sterke virksomheter. Få lar seg skremme av en enslig ansatt som varsler og som deretter truer med å gå til sak. Langt flere vil tenke seg om både en og to ganger før de også gir seg i kast med et ombud som kan matche dem i ressurstilgang og vel så det.
Spikking på lovtekster og sporadisk holdningsarbeid i en ramme hvor virksomheters konkurransevilkår i stadig høyere takt skjerpes og endres, fremstår nesten som latterlig. Samfunnet trenger et sterkt og tydelig ombud for varslere og det haster!
Comments