Del 1
Nord-Troms tingrett ved fagdommer Oddmund Gamst, avsa 2. desember 2020 sin dom over varsleren Rita Kral. Kral gikk til sak mot Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), etter at hun som tidligere varsler møtte stengte dører overalt hvor hun søkte arbeid som lege. Hun har også anført at i forbindelse med varslingen, fikk hun trusler om karrieremessige konsekvenser. Til tross for at UNN-ledelsen ikke var oppgitt som referanser, uttalte de seg negativt om varsleren til arbeidsgivere hun søkte stilling hos. Konsekvensen var at hun hver gang ble valgt bort, til tross for at hun som oftest var best kvalifisert.
Sakens til dels grusomme og særdeles kyniske karakter, tilsvarer på mange vis varslingssaken rundt Camilla Buknotten. Buknotten var vernepleieren som tok sitt eget liv etter at Namsos Kommune på umenneskelig vis, sparket henne fra sin stilling. Bakteppet var Buknottens varsling på dem. Kommunens behandling av Buknotten ble kun overgått av advokat Marianne Klausen, en advokat som var konstituert dommer i enkemannens rettsoppgjør mot kommunen. For den som vil lese saken, ble den omtalt i bloggen 21. mars i år med tittelen; «Justismord etter selvmord!»
Utover koblingene mellom katastrofale hendelser, varsling og ekstrem kynisme, er fellesnevneren for begge sakene at de var belemret med inkompetente, lovstridige og usanne domsavsigelser. Imidlertid er dette også fellesnevneren for nærmest samtlige varslersaker som er behandlet i Norges domstoler.
Det har gått med rundt 25 000 tegn til å redegjøre for Rita Kral-saken. Med så mange tegn mener jeg det mest fornuftige er å presentere den i to deler, første del i dag og siste del neste søndag. Kral har ellers anket tingrettens avgjørelse. Fra noen som vet, ville det være ønskelig med informasjon om når lagmannsretten står for tur.
Sakens gang;
Gabriel Kral, daværende overlege på kvinneklinikken (KK) ved UNN, var i 2012 tillitsvalgt for overlegene på sykehuset. Etter at Kral som tillitsvalgt involverte seg i en varslingssak om budsjett-kutt som rammet pasientsikkerheten, utviklet det seg til en konflikt med avdelingsledelsen. Som følge ble han våren 2013 sykemeldt med sterke depresjoner. Etter selvpåført blodtap ble han hasteinnlagt på UNN. Medisinsk personell tok ham imot, og Kral ble der utsatt for en rekke feil i en behandling som mest sannsynlig førte til at Kral døde 16. desember 2013.
Jo-Endre Midtbu som var en av de som feilbehandlet Kral, vitnet om at dagen det skjedde ville han at hendelsen måtte varsles, og at ledelsen ved UNN ble informert. Ledelsen og deres foretaksadvokat Torolf Andreassen, meldte imidlertid ikke saken inn til helsemyndighetene. Etter julen 2013 spurte Midtbu ledelsen om saken var meldt, og opplevde tilbakemeldingen som så truende at han anså seg ferdig med å varsle. Etter en senere prat fikk han inntrykk av at de likevel skulle ta den videre.
Ingard Nilsen, avdelingsleder på KK var Gabriel Krals nærmeste overordnede, og en person som dommer Gamst av høyst uklare grunner erklærte som Krals venn. Gjennom Gabriel Kral skal Ingard Nilsen ha møtt Krals kone, Rita Kral, noen få ganger tidligere. Nilsens påståtte vennskap med Gabriel Kral, fremstår derfor uansett å være begrenset til et jobbrelatert kollegavennskap. Rita Kral opplyste at da ektemannen døde, stod hun igjen med to barn og et halvferdig hus som var laget for to legelønninger. Hun har forklart at Ingard Nilsen oppsøkte henne i tiden etter Gabriels død. Angivelig for å hjelpe til med boligforholdene, og ta barna hennes med på fotballkamp. Rita Kral skal ha opplevd dette som ubehagelige tilnærmelser, og at hun nærmest ble overkjørt av Nilsens private bistand. Disse omstendighetene kommer dog ikke særlig tydelig frem i dommer Gamst saksredegjørelse.
Hjemme hos Rita Kral, engang i januar/februar 2014, skal Nilsen ha spurt henne om hun kunne tenke seg å arbeide som assistentlege på KK. Kral var da allerede i gang med sin doktorgradsavhandling. Etter avklaringer med veileder takket hun formelt ja til Nilsens tilbud i mars 2014. Jobben som assistentlege var et 50 % vikariat som ble tilpasset den 50 % forskningsstillingen Kral allerede hadde ved KK. Ordningen ble en rullering med vekselsvis to uker klinisk arbeid, og to uker forskning. At det ble ordnet slik var noe av årsaken til Krals aksept av Nilsens tilbud, og assistentlegestillingen var i tillegg bedre betalt enn forskerstillingen.
Midtbu, mannen som forsøkte å varsle om feilbehandlingen av Kral, var med i et møte med ledelsen i april 2014. Der var også foretaksadvokaten tilstede. I møtet kom det ifølge Midtbu frem at ledelsen og særlig advokaten, ikke mente Gabriel Krals dødsårsak var en hendelse det var grunn til å melde inn for helsemyndighetene.
I juni 2014 ble Rita Kral informert av legen Nils Sørheim, at fylkeslegen mente UNNs behandling av hennes mann ikke hadde vært forsvarlig. Fylkeslegen ville imidlertid ikke på eget initiativ starte granskning. Dette til tross for at UNN på denne tiden hadde fått flere varsler på seg, og generelt var belemret med godt kjent fryktkultur. Den 21. juni 2014, etter gjentatte interne henvendelser uten å få svar, sendte Rita Kral og Nils Sørheim et varsel om uforsvarlig helsehjelp for Gabriel Kral til Fylkeslegen. I varselet står det også; «Våren 2013 utviklet Kral en etter hvert dyp depresjon og ble sykemeldt. Han hadde frem til da i ca. 1 år vært tillitsmann for overlegene ved UNN. I dette arbeidet kom det raskt til motsetninger/konflikter med deler av avdelingsledelsen, og selv om han hadde støtte fra sin forening på høyere nivå, følte han at støtten på eget nivå uteble etter hvert. Etter min mening var dette en sterkt medvirkende årsak til at han utviklet sykdom». Dette avsnittet i varselet var forfattet av Rita Kral. Ellers ble det også bedt om at Fylkeslegen gransket saken. Det var Ingard Nilsen som ledet avdelingen Gabriel Kral var på, og varselet går langt i å antyde at heller ikke Nilsen var noen støttespiller for sin påståtte «venn», i den da pågående interne varslingssaken. Rita Krals oppfatning var tvert imot at Nilsen var en aktør i jobben med å legge lokk på det hele.
Etter varselet dro Rita Kral på ferie. Bare få dager etter at fylkeslegen mottok varselet fikk ledelsen ved UNN oversendt hele dokumentet. Rett etter Krals ferieavvikling en gang i august 2014, ble hun ifølge sin forklaring oppsøkt av Ingard Nilsen. På et undersøkelsesrom skal Nilsen ha vist frem kopi av varselet Kral hadde sendt til Fylkeslegen. Kral har forklart at Nilsen her spurte om det bare var akutthendelsen som ville bli gransket, eller også personalsaken. Med personalsaken menes varslingssaken som Gabriel Kral var involvert i, og som ledet til hans depresjon, sykefravær og den senere fatale feilbehandlingen ved UNN. Nilsen skal da angivelig ha sagt at dersom Fylkeslegen også skulle granske personalsaken, ville det få konsekvenser for Rita Kral. Kral opplevde dette som en trussel, ikke minst fordi hun oppfattet Nilsen som en som hadde motarbeidet ektemannen. I tillegg kunne hun heller ikke forstå hvordan han hadde fått tak i hennes varsling til Fylkeslegen. Ingard Nilsen nektet i retten for at han hadde mottatt varselbrevet, videre påstod han at det var Kral som hadde bedt om å få snakke med ham, og da informerte om at Helsetilsynet var varslet. I tillegg nektet han for å ha kommet med trusler.
Men med alle bevisene som lå til grunn, konkluderte dommer Gamst med at Nilsen må ha hatt kopi av varselet, og at det var han som kontaktet Rita Kral og ikke motsatt. Selv om Nilsens forklaring også for dommeren fremstår som usann, ble han likevel på uforståelig vis trodd på det som var viktig rundt denne hendelsen; om Nilsen hadde truet Kral. I tråd med dommeres sedvane i varslingssaker, tar også denne dommeren i bruk kunstige, nærmest tåpelige tilnærminger. Han vil ha vurdert hvorvidt Krals opplevelse av møtet som truende, på et objektivt grunnlag kan anses som sannsynlig. Det er nemlig ikke nok for dommeren at Kral subjektivt kunne oppfatte «samtalen» med Nilsen som en trussel. Som et viktig apropos er det snedig hvordan dommeren refererer til denne klart «inn på teppet» situasjonen, som en «samtale» arbeidsgiver har med sin ansatte. Med denne snikinnføringen av en grovt subjektiv hendelsesvurdering, vil dommeren deretter at trusselens «objektive» realitet må vurderes opp mot situasjonen. Det er imidlertid ingen tvil om at når en omvarslet sjef straks krever en lukket samtale med varsleren, i enerom og på tomannshånd og med varselet i hånden, så vil det for de aller fleste oppleves som meget truende. Retorikken, snikinnføringen av juksefakta og betingelser som «objektiv» og «subjektiv» for slik klart lovstridig og truende atferd, handler kun om å få overgriperen av kroken. Det samme «knepet» ble for øvrig brukt av dommer Haug-Hustad i min sak mot Fretex.
Det er ellers kritikkverdig at Fylkeslegen bare dager etter at de mottok varselet, sendte varselet til den omvarslede ledelsen ved UNN. Varslerne ble på sin side verken advart eller informert av Fylkeslegen i forkant. Med det avslører Fylkeslegen her en totalt manglende evne, eller kanskje vilje, til forsvarlig og konfidensiell behandling av varselet og varslerne. Ledelsen ved UNN fortsatte denne regelstridige varslingsbehandlingen, med å sende en kopi til den like omvarslede avdelingslederen Nilsen. Han i sin tur og som følge av varslingen, kalte Kral «inn på teppet» i en utvilsomt truende kontekst. Med en slik prosess fra Fylkeslegen, ledelsen ved UNN og særlig Krals egen sjef Ingard Nilsen, må Nilsens påtvungne «samtale» (og med varselet i hånden) ha fremstått som desto mer truende for Kral. Ifølge varslingsvernet er prosessen lovstridig, og således en grundig gjengjeldelse etter Krals varsling. Det skal heller ikke spille noen rolle om arbeidsgiver med alle sine vitner, påstår at det ikke var ment slik eller så. Men i virkeligheten inntektføres arbeidsgivervitnenes påstander som dokumenterte bevis, som domstolene bygger videre på i sine meget varslerfiendtlige avgjørelser. Det konkluderes gjerne på følgende intetsigende vis; «Etter en samlet bevisvurdering..».
Gjennom vitneforklaringer og dokumentasjon er det gjort rede for at Kral tidlig informerte nære kolleger om hendelsen, og senere også UNNs ledelse. «Samtalen» med Ingard Nilsen skjedde i august 2014, og først i september 2016 ble ledelsen ved UNN informert av Kral. Dette kom også frem av vitneforklaringen til viseadministrerende direktør Marit Lind. Selv om hun ikke husket noe av at Kral snakket om trusler under møtet, fremgikk det likevel av møtenotatene hun hadde skrevet. Der stod det helt enkelt; «Ingard truet Rita». Ellers er det ganske tydelig at denne ledelsen må ha visst noe om trussel-hendelsen lenge før Kral informerte dem om den. Det var ledelsen som ga Nilsen kopi av Krals varsel, som altså i betydelig grad omhandlet ham. At de etter dette selv bare satte strek, og overlot resten av prosessen til Nilsen er ualminnelig lite sannsynlig. Det er uansett svært stygt av denne ledelsen å stille Kral til veggs for, ikke å ha tatt truslene til Nilsen opp med dem før nesten to år etter hendelsen.
Ellers foreligger det en helt naturlig årsak til at det gikk så lang tid før Kral tok dette med ledelsen. Rett etter hendelsen ble Kral anbefalt å ta episoden videre, men det ønsket hun ikke av frykt for å miste jobben. Hun befant seg i en utsatt posisjon etter ektemakens død, og assistentlegestillingen og den inntekten den ga, var derfor av vesentlig betydning. At Kral hadde grunn til å være redd for konsekvenser, synes også temmelig åpenbart. Hun hadde selv sett hvordan ektemannen ble behandlet, og hva det gjorde med ham. Hun var videre meget klar over den fryktbaserte ledelseskulturen ved UNN, som også dommer Gamst utrolig nok innrømmer eksistensen av. I tillegg ble Kral utsatt for en totalt uforsvarlig og kritikkverdig konfrontasjon av sin omvarslede sjef.
Men dommer Gamst ignorerte alt dette. I stedet gikk han fullt og helt inn for å underminere Krals «subjektive» oppfatning av Nilsens trusler, ved å dytte inn i sin fiktive «objektive» situasjon at Nilsen var Gabriel Krals venn, og en omtenksom hjelper for Rita Kral etter mannens død. For å få til det fortiet han også fullstendig at Rita Kral så på Nilsens innblanding i hennes private anliggender, som noe negativt og dessuten forsøk på tilnærmelser. Påstanden om at det eksisterte et vennskap mellom Nilsen og Gabriel Kral, tok dommeren også som en sannhet. Men det er ikke verifisert. Nilsen synes ikke å ha støttet Gabriel Kral verken profesjonelt eller privat i den vanskelige saken han stod i. Bare noen uker etter Krals død, skal Nilsen ifølge enken også ha gjort tilnærmelser til henne, og nærmest invadert hennes privatliv. Dermed er det også et spørsmål om annet enn det angivelige «vennskapet» til Gabriel Kral, motiverte Nilsen til å ta Kral-barna med på fotballkamp, og tilby enken en 50 % legepraksis på UNN.
Til tross for at dommer Gamst konkluderte med at Nilsen vitnet usant om episoden med Rita Kral, ville han overhodet ikke se på mer sannsynlige motiver enn Nilsens påståtte vennskap med Kral. For riktig å avfeie at Rita Kral hadde noen «objektiv» grunn til å føle situasjonen som truende, hentet dommeren frem et referat ledelsen skrev etter et møte med Kral 12. desember 2018. I referatet stod det; «IN (Ingard Nilsen) har invitert og tok RK (Rita Kral) sine barn med på fotballkamp i 2014 og 2015. Uvanlig».
Gamst mente det var spesielt at Nilsen også gjorde dette i 2015, altså etter trusselen han angivelig skulle ha kommet med. At teksten i dette referatet tas som en sannhet av Gamst, er underlig. Det som synes forklart i retten er at Nilsen tok Krals barn med på fotballkamp i 2014, og ikke i 2015. At dommeren da likevel bruker dette referatet, viser igjen tydelig i hvilken leir han står. Frem til september 2016 hadde Kral avslørt truslene til Nilsen for et fåtall personer. I 2015 mens hun fortsatt jobbet under Nilsen, gjorde hun selvfølgelig «gode miner til slett spill». Alternativet kunne være å miste jobben! Dersom Nilsen i en slik ramme, med sin for Kral allerede invaderende atferd, også inviterte og tok barna hennes med på fotballkamp i 2015, ville Kral neppe protestert. Vi vet alle at få tør å utfordre sin sjef i en slik kontekst, og særlig ikke dersom man er i en svak økonomisk og vanskelige situasjon som Rita Kral befant seg i. Men denne meget mer sannsynlige vinklingen ser vi ingenting til i dommer Gamst sine «objektive» vurderinger.
Videre vektla dommeren til fordel for Nilsen og arbeidsgiver, at Rita Kral i «den dominerende delen av kommunikasjonen» med ledelsen i møter og samtaler fra desember 2016, desember 2018 og februar og august 2019, visstnok ikke hadde nevnt noen trussel. Men ettersom dommer Gamst visste at Kral tok det opp med ledelsen i september 2016, hvorfor da ta opp at hun ikke gjorde det i etterfølgende møter og samtaler? Motivet til dommeren kan neppe være annet enn igjen å få Nilsen og arbeidsgiver av kroken. Like suspekt er dommerens retorikk i den anledning, for hva slags relevanse har det til realitetene å skrive om; «den dominerende delen av kommunikasjonen»? Satt på spissen; dersom en drapsmann gjennom ti dagers forhør innrømmer forholdet første dagen, men ikke snakker om det i de påfølgende dagene, er det da «den dominerende delen av kommunikasjonen» som skal avgjøre skyldspørsmålet? Dommerens konklusjon ble selvfølgelig at det ikke forelå grunn til å tro at Kral ble utsatt for trusler. Konklusjonen står i all sin urimelighet frem som både tragikomisk og flau, og enda en sak Norges domstoler skulle skammet seg over!
Siste del kommer neste søndag.
God søndag!