• Per-Yngve Monsen

En varslers møte med Nord-Troms tingrett - II

Del 2



Nord-Troms tingrett ved fagdommer Oddmund Gamst, avsa 2. desember 2020 sin dom over varsleren Rita Kral. Kral gikk til sak mot Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), etter at hun som tidligere varsler møtte stengte dører overalt hvor hun søkte arbeid som lege. Forrige søndag beskrev jeg hvordan dommer Oddmund Gamst i sin redegjørelse for dommen, tilpasser alt slik at arbeidsgiver skal renvaskes for alle de lovstridige prosessene Rita Kral ble utsatt for. Denne siste delen omhandler hvordan UNN-ledelsen, uten å være oppgitt som referanser, snakket negativt om Kral til mulige arbeidsgivere. Og egentlig enda viktigere, hvordan dommer Gamst gjør alt for å frikjenne UNN-ledelsen for en ulovlige og trakasserende atferd, som blant annet innblandingen i Krals arbeidssøkerprosess.


Her følger siste del;


I november 2015 avholdt Statens Helsetilsyn stedlig tilsyn hos UNN, som følge av varslingen til Kral. Ifølge Ingard Nilsen kom det angivelig i februar 2016 bekymringsmeldinger på Rita Krals faglige progresjon og samarbeidsevner. I retten uttalte Nilsen at han ikke fulgte opp meldingene til å begynne med, ettersom de kom fra én person. Men da det angivelig kom flere meldinger, kalte han Kral inn til et møte. Innkallingen ble sendt kun to dager før møtet skulle avvikles, og Kral fikk ikke vite agenda. Videre ble det ikke opplyst om at hun hadde rett til å ta med en tillitsperson. Kral kjente seg ikke igjen i anklagene, som ellers også var ganske vage. Det ble blant annet ikke konkretisert hva Kral manglet progresjon i. I sin vitneforklaring, på spørsmål om progresjon ble tatt opp med Kral, svarte Nilsen; «Ikke på detaljnivå. Det er ikke sånn det fungerer».


Men selvfølgelig er det slik det bør fungere, for det er vanskelig å forbedre svakheter som ikke identifiseres. For å understreke hvor vagt det hele var, ble det verken under møtet eller på annet tidspunkt satt opp noen form for målplan for progresjon. Til slutt ble det riktignok utarbeidet et referat, men det er ikke underskrevet av partene. Jamfør hvordan møtet forløp hevdet Nilsen i retten at han prøvde å ivareta sin ansatte, i stedet for å si «Nå må du ut». Med utsagn som dette blir det ganske tydelig at Nilsen trolig hadde bestemt seg for å få Rita Kral ut. Da han i retten ble konfrontert med dette av Krals advokat svarte han; «Nei,nei, nei. Nå synes jeg du drar det langt».


Det UNN i realiteten kan vise til, er at andre leger inkludert de underlagt Nilsen, påstod at Kral ikke var selvgående. Videre at hun ikke egnet seg, at hun vegret seg for å ta vakter, fungerte dårlig og var vanskelig å samarbeide med. Men utover et usignert referat, noen lite konkrete bekymringsmeldinger og disse påstandene, finnes det ingenting som bekrefter realiteten av Krals manglende progresjon og samarbeidsevner. For at arbeidsgiver skal fremstå troverdig i en rettslig varslingssammenheng, hvor varslervernet skal være i høysetet, burde man forvente at dommeren spurte etter bekreftende dokumentasjon, som referater etter medarbeidersamtaler og lignende. Men ikke dommer Gamst, som helt og holdent aksepterer arbeidsgivers vitneuttalelser som bevis mot Kral. Og vitnenes påstander blir en grunnleggende sannhet, som dommeren bygger på gjennom hele dommen.


9. november 2016 fikk Rita Kral beskjed fra Ingard Nilsen at hennes kontrakt kun ville gjelde ut 2016. Etter dette måtte hun velge mellom doktorgradsarbeidet eller legepraksisen. Kral har forklart at hun ikke fikk oppgitten saklig begrunnelse for hvorfor dette var nødvendig. Nilsen hevdet at termineringen av den etablerte ordningen skyldtes at Krals angivelige manglende progresjon, bare kunne endres ved at hun gikk 100 % inn for legestillingen. Dette henger ikke godt sammen med den karakteristikk arbeidsgivers vitner ga Kral. Med de omfattende manglene arbeidsgiver påstod at Kral hadde, både rundt praktisering, personlige holdninger og samarbeidsevner, er det usannsynlig at Nilsen mente at det å sette henne inn i en 100 % vikarstilling ville gjøre susen. Ingen vikarer med slike mangler ville fått forlenget vikariatet, og særlig ikke innen legeyrket. Dommer Gamst derimot tar slike sladderaktige påstander, som utvilsomme bevis for arbeidsgivers uskyld. At det var andre leger som i retten beskrev Rita Kral som både flink og samarbeidsvillig, spilte ingen rolle for dommer Gamst. Som enke og aleneforsørger og under særskilt vanskelige omstendigheter, gjennomførte Kral doktorgraden sin til normert tid. Dette poenget rundt hennes kapasitet valgte dommeren bare å fortie.


Nilsens «enten/eller»-ultimatum innebar at dersom Kral valgte LIS stillingen, måtte hun avbryte hele doktorgradsarbeidet. En slik konsekvens måtte Nilsen og ikke minst dommer Gamst, vite ville fremstå som en særdeles høy pris å betale for Rita Kral. Det er derfor meget mer sannsynlig at bakgrunnen for ultimatumet var å tvinge Kral til å velge bort LIS-stillingen, fremfor å tro at år med studier skulle avbrytes for en usikker 100 % vikarstilling. Om ultimatumet gjaldt en fast stilling, ville heller ikke dette hatt særlig betydning. De udokumenterte anklagene mot henne var jo ikke lagt døde. Dersom Kral hadde takket ja til vikariat eller fast stilling, ville det uansett være en smal sak for arbeidsgiver å fortsette med bekymringsmeldinger og annet, som til slutt ville presset henne ut. Med andre ord hadde Kral bare ett fornuftig valg, nemlig å velge doktorgradsavhandlingen sin.


Nilsen påstod ellers at som avdelingsleder var endringen fra 50 % stilling til 100 % stilling, en forutsetning for at han skulle kunne planlegge for LIS-ressurser (leger i spesialisering) i avdelingen. Men det rimer ganske dårlig med historikken. Det var Nilsen som initielt tilbød Kral denne ordningen, den gang det ikke var noen konflikt. Og eneste reelle forskjell fra den gang og frem til dette tidspunktet, er nettopp konflikten som følge av varslingen. Det er også lite troverdig at han tilbød denne ordningen, dersom den umuliggjorde planleggingen av avdelingens ressurser. I tillegg er det åpenbart at et slikt forhold, i verste fall ville føre til at Nilsen måtte hente inn ytterligere en ressurs til å dekke inn en 50 % stilling. Slike ressurskabaler er noe alle relativt kompetente ledere i enhver virksomhet, som regel håndterer uten store vanskeligheter. Det er også greit å påpeke at det vanligvis skal litt av en prosess til for at arbeidsgivere (IA-bedrifter og andre) eller «venner» i overordnete lederroller, stiller slike ultimatumer til ansatte. Det skal svært mye til for at normale og menneskelige arbeidsgivere krever at den ansatte må velge mellom utdannelse og jobb, i stedet for å tilpasse det hele best mulig.


Dommer Gamst skriver; «Ut fra bevisførselen er det sannsynlighetsovervekt for at Rita Kral hadde svak faglig progresjon..()». «Enten/eller»-ultimatumet til Nilsen omtaler Gamst som et «tilbud» til Kral, og ufarliggjør forholdet akkurat slik han ufarliggjorde Nilsens konfrontasjon med Kral, etter hennes varsling. Den konfrontasjonen omtalte Gamst som en «samtale». Gamst påstår i tillegg at dette «tilbudet» var begrunnet i at Kral trengte mer praksis fordi hun hang etter. Men han fortier samtidig at arbeidsgiver ikke har dokumenterte bevis for at hun «hang etter». Det er bare udokumenterte påstander fra personer man faktisk ikke kan feste stor lit til. Det skyldes ganske enkelt det forhold at man ikke kan vite om ansatte som uttaler seg på vegne av arbeidsgiver, gjør dette fordi det er sant eller fordi de er redd for gjengjeldelser dersom de ikke gjør det. Det er nøyaktig samme problemstilling som når en innsatt kriminell vitner mot andre mulige kriminelle. Gjør vedkommende det fordi det er sant, eller fordi fengselsoppholdet dermed blir kortere og bedre? Dommer Gamst bekymrer seg ikke for slikt, og med all sin manglende objektivitet legger han så «tilbudet» til grunn som reelt og saklig begrunnet. For ham er ikke Nilsens prosess noen gjengjeldelse etter Krals varsling.


Deretter avslører dommeren hvordan han også fullstendig har gått i surr rundt fakta, og naturligvis fortsatt med negativt utfall for Kral. Dommeren skriver at Kral har anført at termineringen skjedde kort tid etter presseoppslagene. Gamst fremhever da at oppslagene skjedde i april mens termineringen var i november, og det synes han ikke er å anse som «kort tid». Med det mener han at termineringen av Kral ikke var noen hevnaksjon som følge av presseoppslag. Men det dommeren ikke har fått med seg, er at Nilsens ultimatum skjedde i november 2016. Presseoppslagene derimot, kom først i april 2017. Ettersom termineringen skjedde lenge før medieoppslag, er det ganske utvilsomt at Kral aldri har anført det Gamst påstår.


5. april 2017 forelå rapporten fra Statens Helsetilsyn. Den slo fast at Gabriel Kral ble utsatt for en kritikkverdig behandling av UNN. En behandling som mest sannsynlig førte til hans død. Det var etter denne rapporten at det ble medieoppslag. Mye av fokuset havnet på sykehusledelsen og hvordan de hadde forsøkt å holde saken skjult. I hvilken grad Rita Kral medvirket til medieomtalen er uklart, men både hun og en sønn stod frem i oppslagene. Underveis i mediedekningen måtte UNN-direktør Tor Ingebrigtsen offentlig beklage mange kritikkverdige forhold rundt UNN og ledelsens beslutninger.


Gjennom media ble det meste av skittentøyet offentliggjort, med betydelig omdømmetap for sykehusledelsen. Det er mange ledere som ville båret på motvilje og hevntanker, etter å ha blitt satt i en slik ytterst ydmykende offentlig skammekrok. For en direksjon som internt var kjent for sin fryktbaserte ledelse, er det god grunn til å anta at slike oppslag må ha vært særlig tungt å svelge.


Rit Kral mener UNN og særlig Ingard Hansen etter dette, og som en gjengjeldelse etter varsling, sørget for at hun ble forbigått til flere UNN-stillinger hun søkte på. Det startet i oktober 2017, med en LIS-stilling hun søkte på under nettopp Ingard Nilsen. Vi vet fra tidligere at Nilsen, og dommer Gamst, la til grunn at fordi Kral «hang etter», var det naturlig å «tilby» henne 100 % Lis-stilling, mot hennes tidligere 50 %. Nå var imidlertid ikke det særlig viktig eller naturlig lenger, for «vennen» Ingar Nilsen. Han uttalte i retten at til disse stillingene forholdt han seg strengt til ansiennitetsprinsippet, uten å oppgi hvorfor andre ytterst relevante kriterier ikke var relevant. Rent generelt vil jeg anta at det viktigste kriteriet for enhver lege er å være mest mulig kompetent, og ikke antall år man har holdt på.


Som om han var UNNs forsvarsadvokat, skriver dommer Gamst at det ikke foreligger indikasjoner på at Kral ble forbigått. Ifølge dommeren hadde kandidaten som ble ansatt lengre praksis og gode kvalifikasjoner, og dette påstår Gamst vanskelig kan ses som en gjengjeldelse. Foruten at han ikke har fått med seg at det er snakk om to kandidater, fortier han også helt at Kral hadde bedre kvalifikasjoner. Videre problematiserer han ikke hvorfor kompetanse, som er et ytterst viktig kriterium innen legeprofesjonen, ikke skulle ha relevans i ansettelsesprosessen. Det er også opplyst at de to som fikk jobben kom rett fra turnustjeneste, hvilket tilsvarer militærets førstegangs/grønnskolling-tjeneste.


En mindre varslerfiendtlig dommer ville fremhevet flere motsetninger. Det er for eksempel underlig at Kral opprinnelig ble spurt av Ingard Nilsen om hun kunne tenke seg jobb under ham etter ektemannens død, mens nå bare ett par år senere (med en varsling i mellomtiden) er plutselig ansiennitetsprinsippet det strengt avgjørende. Med et så tynt og relativt søkt grunnlag har ikke arbeidsgiver dokumentert at forbigåelsen av Kral, utvilsomt skyldtes andre forhold enn varslingen. Lovens varslerparagrafer og deres krav til delt bevisbyrde taler sterkt imot arbeidsgiver, men det hjelper lite når dommeren ikke bryr seg.


I februar/mars 2018, dvs. snaue halvannet år etter Nilsens ultimatum, ble Rita Kral etter normert tid ferdig med doktorgraden sin. I desember 2018 søkte hun igjen på en LIS-vikariatstilling under Ingard Nilsen. Klinikksjef Lindsetmo var den som skulle avgjøre tilsettingen. I dommen skriver Gamst at fire kandidater ble innkalt til intervju, deriblant Kral. Ingard Nilsen hadde skrevet en innstilling og dommer Gamst skriver i dommen at Lindsetmo skrev sin egen innstilling, og ikke hadde sett på Nilsen sin innstilling ved sin rangering av søkerne. Men begge hadde ifølge Gamst kommet til samme konklusjon om at Kral sin søknad var lite informativ, mangelfull og ikke fremstod rett. Det var videre vanskelig å få frem hennes egne meninger og personlige egenskaper osv., og sett i sammenheng med de andre kandidatene nådde hun ikke helt opp.


I virkeligheten forklarte Lindsetmo i retten at Ingard Nilsen ønsket bistand for å unngå formalfeil, slik at det ikke kunne stilles spørsmål til prosessen. Lindsetmo hadde derfor sett over om innstillingen til Nilsen var korrekt. Klinikksjefen hadde da sett at Kral ikke var på innstillingslisten til Nilsen, men at hun var blant søkerne. Den faktiske forklaringens motstrid til dommer Gamst redegjørelse for hendelsene, beviser at dommeren ikke frir seg fra juks og bedrag i sin fremstilling. I tråd med de øvrige uredelighetene, konkluderer dommeren med at heller ikke denne prosessen er noen gjengjeldelse mot Kral.


Kral søkte også på en jobb på Hammerfest sykehus, Verken Lindsetmo eller Nilsen var oppgitt som referanser. Likevel uttalte Lindsetmo seg negativt om Kral til denne mulige arbeidsgiveren. Endatil uten at klinikksjefen hadde noen som helst kjennskap til Kral som person, eller som arbeidskapasitet. Det samme gjorde Nilsen, selv om han tross alt kjente Rita Kral bedre. I sin rettsforklaring hevdet Nilsen at han sagt til potensielle arbeidsgivere at det hadde vært noen samarbeidsproblemer med Kral, men at han ikke hadde noe utidig å si om henne. Deretter sa han følgende; «Det verste jeg kunne ha sagt var «hun vil jeg ikke si noe om», da ville i hvert fall jeg som arbeidsgiver ha blitt bekymret».


Dersom dommer Gamst hadde forholdt seg til lovverket rundt arbeidslivet, ville han uthevet at klinikksjef Lindsetmo naturligvis skulle henvist potensielle arbeidsgivere til de referanser Kral har oppgitt, nettopp fordi han selv ikke kan uttale seg ettersom han ikke har nødvendig kunnskap om Krals arbeidsforhold eller personlige egenskaper. At han likevel valgte å uttale seg, og dessuten i negative ordelag, skulle derfor klart vært ansett som en gjengjeldene handling. For å bruke tulleuttrykket, er det ikke «objektivt» mulig å hevde handlingen som utvilsomt uten knytning til varslingen, og den etterfølgende medieomtalen. Men for subjektive Gamst går det helt fint.


Ingard Nilsen sin påstand om at han ikke hadde noe utidig å si om Kral, fremstår på sin side som svært usann. Det å si til nye mulige arbeidsgivere at en tidligere ansatt har samarbeidsproblemer, er som alle vet et dødsstøt for søker. Dommer Gamst spurte faktisk klinikksjef Lindsetmo om dette, ettersom klinikksjefen sa det samme som Nilsen til Krals mulige arbeidsgivere. Lindsetmo svarte; «Jeg kan ikke benekte det, om jeg kjente til det». Denne rettsepisoden og Lindsetmos håpløse uttalelse står imidlertid ikke omtalt i dommen til Gamst. At Nilsens påstand nok er usann, underbygges også av at han to ganger tidligere avviste Kral som jobbsøker. Og delvis sammen med Lindsetmo, på et ytterst tvilsomt grunnlag. Og likevel måtte han med hjelp fra klinikksjefen komme med sterkt ødeleggende karakteristikker av Kral ovenfor andre arbeidsgivere. Med slik oppførsel er det mye som taler for at i alle fall Nilsen, har meget imot Rita Kral.


Utover dette er det selvfølgelig også et spørsmål hvordan det kan ha seg at disse lederne i UNN, alltid angivelig ble oppringt, til tross for at de ikke stod oppført som referanser hos Kral. Er det vanlig kutyme at alle arbeidsgivere innen sektoren kontakter Ingard Nilsen og klinikksjef Lindsetmo, før de ansetter tidligere ansatte ved UNN? Neppe, men om det var tilfelle er det for så vidt like ille som alternativet. Men mye taler for alternativet; nemlig at disse to og kanskje særlig Nilsen, mest sannsynlig har hatt sine følere ute rundt søkeprosessene til Rita Kral. Dokumentasjon på noe annet glimrer med sitt fravær, hvilket derfor skal underbygge at også denne innblandingen skulle vært ansett som en gjengjeldelse etter Krals varsling.


Etter tidligere å ha forvandlet påstandene om Krals samarbeidsproblemer til grunnleggende sannheter, fremstiller Gamst disse samarbeidsproblemene som noe arbeidsgiver nærmest er pålagt å uttale seg om til mulige nye arbeidsgivere. For Gamst er det til og med uakseptabelt å ikke si ifra. Men det er et absurd og dessuten lovstridig standpunkt fra dommeren. For det første innebærer en slik påstand at dersom konflikter oppstår mellom arbeidsgiver og den ansatte, så er det alltid den ansatte som har skylden. Dernest vil konsekvensen av det igjen være at den arbeidssøkende ansatte, med stor sannsynlighet vil forbli arbeidssøkende i meget lang tid, eller i alle fall få karrieren ruinert. Om Gamsts påstand hadde vært tilfelle, ville uredelige, kyniske og til og med kriminelle arbeidsgivere trygt kunne fortsette i samme spor, mens NAV måtte fått budsjettene sine økt betraktelig. Det er vanskelig å tro at dommere som Gamst anses som arbeidslivskyndige.


Så var det Krals søknad på en stilling ved UNN i Narvik. Hun har anført at hun ble forbigått ved at tilsettingskriteriene var satt opp nettopp for å unngå henne. Hovedvekten ble lagt på personlige egenskaper som ga anledning til subjektive vurderinger. Faglige kvalifikasjoner som innehar en langt større objektiv karakter, og som vanligvis teller tungt, ble helt underordnet. Det ble dessuten lagt inn en stillingsannonse hvor det stod at praksis utover ett år ville telle negativt. En overlege vitnet om at dette ble gjort for å unngå at Kral ble ansatt.


Det er ellers på det rene at lederen for UNN Narvik, hadde vært i kontakt med Ingard Nilsen før Kral ble forbigått. Nilsen og UNN har i den forbindelse anført at det å nekte å uttale seg om Krals samarbeidsproblemer og konflikter til UNN Narvik, ville blitt oppfattet som negativt for Kral. Men dette er vel en temmelig underlig påstand? Man kan nok gå ut ifra at det Nilsen faktisk sa også var temmelig negativt for Kral. I tillegg er det selvfølgelig heller ikke slik at det å nekte å uttale seg, er alternativet til negativ omtale.


Dommer Gamst legger til grunn at stillingsannonsen hvor praksis utover ett år talte negativt, var lagt ut ved en feil. Det hadde jo UNN forklart, og dermed er problemet løst. Utover det skriver han i dommen at den som ble valgt hadde klart svakere formelle kvalifikasjoner enn Kral, men skåret vesentlig høyere på personlige egenskaper. At Nilsen omtalte Kral slik han gjorde, var etter Gamst sitt syn dekkende, og ikke kritikkverdig.


Det burde slå dommer Gamst at ettersom Kral varslet på Nilsen, innebærer det at UNN skulle sørget for solide skott mellom Kral og Nilsen. At arbeidsgiver i stedet tillot at den omvarslede Nilsen i si alvorlig grad kunne påvirke Krals søknadsprosess, er svært kritikkverdig. Men ikke for Gamst. For Rita Kral må den foreløpige eneste trøsten være at hun slapp motpartens saksomkostninger. Det gjør hun neppe i ankesaken.


Langt på vei er jeg enig med BI-professor Gottschalk, som offentlig sier; «Slik systemet fungerer kan man si det slik at det dummeste man kan gjøre er å varsle. Du har ikke noe å tjene på det, og blir stort sett ignorert eller utsatt for gjengjeldelse. () Norge er ikke et så rettferdig land».


God søndag.


Last ned dommen som du finner i forrige søndags innlegg: klikk her