top of page

En varslers lønn



Saksøker gikk til søksmål med krav om erstatning etter gjengjeldelse som følge av varsling. Den utenlandske unge mannen begynte i jobb som kokk i en restaurant 1. september 2007. Han førte liste over alle timer han arbeidet hver eneste dag. Tingrettsdommer, og senere sorenskriver, Hilda Gerd Kolbjørnsen skrev; «Retten legger også til grunn at A ved flere anledninger arbeidet mer enn 9-timers vakt og mer enn 40 timers uke. Dette framgår av de daglige timelistene. Han fikk betalt for alle de timer han arbeidet, men innlevering av timelistene førte ikke til at det ble betalt overtidstillegg for noen av timene».

I strid med lover og regler hadde ikke arbeidsgiver tilrettelagt for å føre timer opp som overtid på timelistene. Dette ble altså fulgt opp med at kokken kun fikk utbetalt ordinær lønn, også på overtidstimene han skulle fått utbetalt 40 % tillegg på. Det spilte heller ingen rolle om timeføringen viste langt mer enn åtte timers arbeidsdag, eller 40 timers uke.


Kokken vitnet om at han hadde tatt opp at han ikke fikk overtidsbetalt, men skal ha fått til svar at overtidstillegg ikke betales. Den tidligere regnskapssekretæren i virksomheten bekreftet det samme, men dommer Kolbjørnsen skrev finurlig at hun bare hadde vitnet om at arbeidsgiver ikke hadde rutiner for overtidsbetaling. På det grunnlag konkluderte dommeren at; «ledelsens holdning var at bruk av overtid skulle begrenses i størst mulig grad». Dommeren underbygget denne (sett opp mot det ovenstående) urimelige og subjektive påstanden med blant annet denne teksten; «..en bransje med mange unge og uorganiserte arbeidstakere hvor arbeidsdagene til tider gikk ut over vanlig arbeidstid». Kolbjørnsen skrev også, nærmest som en slags unnskyldning for arbeidsgiver; «at restaurantørene A forholdt seg til, F og G, heller ikke hadde noen rutiner eller kjennskap til hvordan de skulle forholde seg til overtidsspørsmålet».


Men fremstillingen er både usann og uholdbart fraskrivende hva gjelder arbeidsgivers udiskutable ansvar. For det første kan det ikke være noen tvil om at alle virksomheter med lønnede ansatte, må og skal ha lønningsrutiner i tråd med lover og regler. Det inkluderer selvsagt også håndtering av overtidslønn. Arbeidsgiver i denne saken hadde dessuten flere restauranter og opererte likevel konsekvent med timelister uten mulighet for å føre opp overtid. Ettersom alle salgbare lønnssystemer inkluderer behandling av overtid, må man spørre seg om arbeidsgiver i dette tilfellet håndterte lønnskjøring med penn og papir, og av fullstendig inkompetente administratorer?


At dommer Kolbjørnsen med dette presenterte en historie hun måtte vite var usann, illustreres av det forhold at kokken og andre ansatte førte opp et betydelig antall timer utover ordinær arbeidstid. Hvilket dommeren selv beskrev innledningsvis. For det første beviste disse overfylte timelistene (som dessuten ble godkjent av arbeidsgiver, men altså konsekvent uten overtidstillegg) at overtid var vanlig, og ikke noe som hendte «til tider», slik Kolbjørnsen påstod. Det går i den forbindelse frem at kokken i juni 2008 hadde krevet overtidsbetaling for 340 timer, for en periode som gikk langt bakover i tid. Noen nærmere presisering ga hun ikke om forholdet. Dersom hun hadde gjort det ville leseren forstå at kravet trolig baserte seg på en oppsummering av timelister helt tilbake fra da kokken ble ansatt i september 2007. Med andre ord at han med utgangspunkt i 9 måneders arbeid, i gjennomsnitt hadde arbeidet mellom 120 % og 130 % hver eneste uke! En så konstant overskridelse av lovpålagt arbeidstidsbegrensning kan som sagt ikke beskrives som noe som hendte «til tider».


For det andre beviste timelistene at ledelsens holdning ikke var å begrense bruken av overtid slik dommeren påstod, men å begrense utbetaling for denne overtiden! Og det er noe helt annet. Arbeidsgiver hadde følgelig bevisst ikke lagt til rette for dette, nettopp fordi de ikke ville betale overtid. Dommer Kolbjørnsen påstod i verste advokatstil at det hele skyldtes manglende rutiner, åpenbart for å dempe det alvorlige forholdet at arbeidsgiver utnyttet de ansatte i strid med lover og regler. Det har i alle år vært en kjent sak at mange i utelivsbransjen gir arbeidstakerne lønns- og arbeidsvilkår, som verken er anstendige eller akseptable. Blant annet forskningsstiftelsen FAFO har skrevet en ganske omfattende rapport om dette problemet.


At dommeren la til grunn manglende rutiner som det kritikkverdige, og ikke utnyttelse av arbeidstakere, hadde åpenbart som formål å også ramme den underbetalte kokken, som sammen med sommerpatruljen og LO uttalte seg i media i august 2008. Her fortalte kokken at han aldri noen gang hadde fått overtidsbetalt for sitt arbeid i arbeidsgivers restaurant, en restaurant han også identifiserte. Han oppfattet selvsagt ikke at var manglende rutiner som forårsaket dette.


Forut for medieomtalen hadde han nemlig følgende klart for seg; Han hadde kun fått betalt ordinær lønn for hele 340 overtidstimer, og tok dette opp med arbeidsgiver på vårparten i 2008. I juni fikk arbeidsgiver overbrakt listen som viste disse 340 timene, men da ville arbeidsgiver ha en begrunnelse og redegjørelse for hver enkelt overtidstime, til tross for at alle timene allerede var godkjent og blitt betalt ut med ordinær lønn tidligere.


Med tanke på at listene inneholdt timer langt tilbake i tid, var det umulig for kokken å redegjøre for hvordan disse timene forløp. Egentlig skulle det være uten særlig betydning siden arbeidsgiver hadde akseptert timeforbruket, men altså hadde unnlatt å kompensere for overtiden. Men dette hadde ikke kokken stor greie på som ung fremmedarbeider i Norge. Det han forstod var at arbeidsgiver ikke ønsket å betale ut noe tillegg. Derfor fulgte han ikke saken opp ytterligere før sommerpatruljen banket på døra. Med sommerpatruljen og fagforening involvert og som kunne forklare kokken hvordan arbeidsgiver ulovlig hadde utnyttet ham, bestemte han seg for å stå frem i media.


Det må være utvilsomt at arbeidsgiver bar det fulle og hele ansvaret for denne utviklingen, med bevisst og lovstridig å unngå overtidsutbetaling. De sørget for at det ikke var mulig å føre overtid på timelistene, «regnskapsmedarbeiderne» visste angivelig ingenting om hvordan overtid skulle håndteres, det kom uttalelser om at overtidsbetaling ikke var aktuelt, det kom aldri uttalelser om og hvordan de ansatte måtte passe på å få kompensert overtid. Og når ansatte likevel etter hvert presset på, fikk de det umulige kravet om å begrunne og redegjøre for hvordan hver enkelt overtidstime forløp. Disse fakta viser med all tydelighet at det ikke var manglende rutiner som var årsaken til at ansatte ikke fikk overtidsbetalt. Dessuten kreves det nærmest ingen spesiell rutine for å håndtere overtidsutbetaling, da rutinen i det store og hele ligger som moduler i ett hvert elektronisk lønnssystem! Det eneste arbeidsgiver hadde behøvd å gjøre var å la overtid fremgå som egen kolonne på timelistene.


Dommer Kolbjørnsen påstod at arbeidsgiver var i dialog med kokken om overtidsbetaling, da han varslet gjennom media. Det ble begrunnet med at kokken ikke var blitt nektet slik betaling, men at han i juni av arbeidsgiver ble krevet for en; «oversikt over timene for å kunne kontrollere kravet». En oversikt dommeren hevdet kokken ikke leverte til arbeidsgiver verken i juni, juli eller da medieoppslaget kom i august. Men det hadde han altså gjort allerede i juni, slik det går frem av arbeidsgivers påstandsgrunnlag; «I dette tilfelle ble kravet fremmet i juni 2008», og da med 340 timer.


Noe annet dommer Kolbjørnsen unnlot å fremheve i denne sammenheng, var at kokken ikke lot det medfølge en omfattende redegjørelse og begrunnelse for timene på listen. Det nevnte hun bare så vidt i forbifarten, og da i etterkant av den usanne gjentatte fremstillingen om at kokken ikke hadde levert noen timeoversikt. Det Kolbjørnsen omtalte som «dialog» men som hun ellers ikke gikk meget inn på, var i realiteten at arbeidsgiver først hadde avkrevd kokken en begrunnelse for hver time han hadde utført overtidsarbeid, for deretter å passivt vente på en begrunnelse de visste ville være umulig for kokken å dokumentere.


Det skal betydelig arbeidsgivervennlighet til for å omtale hele denne prosessen som en dialog mellom kokken og hans arbeidsgiver. Helt naturlige og ytterst relevante problematiseringer rundt arbeidsgivers ansvar, lov og regelbrudd ifm. overtid, er ikke tilstede i dommen. Derimot fikk kokken det hele og fulle ansvaret, blant annet med uttalelsen; «Dersom han hadde innlevert sin oversikt over overtidsarbeid og så blitt nektet utbetaling, hadde han hatt et annet og mer berettiget grunnlag for å varsle, også via media». Videre skrev Kolbjørnsen at kokken; «hadde mulighet for å klargjøre og ta opp saken internt før han varslet via media. Det dreide som om krav om overtidsbetaling for et noe lengre tidsrom og det var derfor ingen hastesak». Med denne siste setningen ble arbeidsgiveren fremstilt som en redelig og pliktoppfyllende part, og kokken som en overilt og illojal ansatt som med medieoppslaget hadde varslet uforsvarlig. Det ble konklusjonen til rettens flertall som stod for denne farsen.


Følgelig kunne dommer Kolbjørnsen avfeie spørsmålet om gjengjeldelser, og alt annet gjenstående rundt lovens varslerbestemmelser. Konklusjonen om uforsvarlighet er sterkt urimelig av den enkle grunn at arbeidsgiver beviselig motarbeidet regelverket rundt ansattes krav om overtidsbetaling. Det var overhodet ingen grunn til å mene at denne lovstridige atferden skulle snus, bare fordi kokken kom med et overtidskrav. Det viktigste poenget er likevel at det faktisk var arbeidsgiver med den samme overtidsmotstand ved alle sine restauranter, som stod for lovbruddet, og ikke varsleren! Men Kolbjørnsens tilnærming viser at arbeidsgivere som ignorerer lovpålagte rutiner og varsling om dette, av domstolene kan påregne ansvarsfritak for de følgekonsekvenser som oppstår!?


Når manglende forsvarlighet konkluderes med en så feilaktig, inkompetent og subjektiv begrunnelse som den Kolbjørnsen la til grunn, får man enda en gang bekreftet hvor nytteløst det er med varslerparagrafer i lovverket.


Etter eksponeringen av arbeidsgiver i medieomtalen fra august 2008, gikk det ca. tre uker før varsleren ble kalt inn på teppet. Selv om dommer Kolbjørnsen pakket det inn til å omhandle mer enn bare mediesaken, var det utvilsomt dette som forårsaket møtet. De øvrige anklagene ble tilbakevist i møtet, men varsleren ble likevel suspendert. En melding han dessuten der og da fikk presentert over bordet. Varsleren krevde forhandlingsmøte da han helt rett mente suspensjonen var ulovlig. Suspensjonen ble som følge opphevet, men arbeidsgiver ga ham fortsatt en advarsel pr. 26 september 2008.


Da varsleren tre dager senere kom tilbake på jobb, fikk han forelagt en åtte ukers plan hvor hans arbeid bestod i å vaske og skrubbe på arbeidsgivers ulike restauranter. Etter dette, som neppe kan karakteriseres som annet enn en solid strafferunde etter medieoppslaget, fikk varsleren kokkelere igjen i desember. Men allerede ved nyttår ble han permittert med begrunnelsen at det var lite arbeid i restaurantbransjen. Arbeidsgiver påstod i den forbindelse at også oktober og november (som er innledningen til julebordsesongen) var lavsesong, og at det var årsaken til kokkens jobbendring i denne perioden. Dommer Kolbjørnsen støttet ikke så uventet oppunder arbeidsgiver, med å påstå at det å sette en kokk til kun å gjøre vaskejobber lå innenfor styringsretten. Dette fordi det ifølge dommeren ikke utgjorde noen vesentlig endring i arbeidsoppgaver!? Hun tok ellers ikke stilling til hvorvidt senhøsten faktisk er lavsesong i restaurantbransjen, eller om andre kokker opplevde samme type behandling som varsleren fikk.


Mindretallet var mer i takt med virkeligheten og utviste en betydelig større forståelse for hvordan rettsikkerhet egentlig burde praktiseres. Vedkommende var av den bestemte oppfatning at varslingen til media var forsvarlig og lovlig. Dessuten at arbeidsgiver utøvet ulovlige gjengjeldelser etter varslingen, både med ulovlig suspensjon og den påfølgende åtte ukers vaskejobben.


Dommer Kolbjørnsen glimtet til helt på slutten, med å påpeke at arbeidsgivers suspensjon av varsleren var urettmessig. Dommeren kunne ikke se at kokken hadde gjort noe som kvalifiserte til en mulig avskjed, heller ikke varslingen til media. Med det føler man på en aldri så liten «joker Nord» avgjørelse. Kokken ble følgelig tilkjent en oppreisningserstatning på latterlige kroner 20 000,-. Årsaken til beløpets størrelse var ifølge dommeren at; «Det gikk rykter om at han hadde stjålet øl, selv om dette forholdet på tidspunktet for suspensjonen var avkreftet». I tillegg ble det vektlagt at kokken oppfattet suspensjonen som maktbruk etter medieomtalen. Typisk nok beskrev dommeren kokkens oppfatning av suspensjonen med ordet «maktbruk», fremfor med ordet «gjengjeldelse». Til slutt mente hun at hver av partene måtte dekke sine egne saksomkostninger. Med andre ord endte den varslende kokken uten oppgjør for overtid, og med advokatkostnader trolig rundt kr. 200.000,-.


God søndag!

Comentarios

Obtuvo 0 de 5 estrellas.
Aún no hay calificaciones

Agrega una calificación
bottom of page