top of page

En varsler med vrangforestillinger



Om denne sakens bakgrunn er det vist til tingrettens fremstilling, da det også er versjonen fremført i lagmannsretten. Saken gjelder saksøkers rett til å stå i stilling frem til rettskraftig dom.


Tingrettens saksfremstilling;


I en epost til administrerende direktør den 6. januar 2015, ba saksøker «Pål» om et møte, for her å varsle om at han blant annet trodde han var forgiftet av en kollega i dette farmasøytiske selskapet.


Kollegaen hadde ifølge Pål helt østrogen i en kaffekopp han fikk servert. I møtet beskrev han helseplagene denne forgiftningen påførte ham i tiden etter. Han mistenkte i tillegg forgiftning med salisylsyre eller acetylsalisylsyre. Etter hendelsen bestemte Pål seg for ikke å ta imot mat eller drikke fra kollegaer.


Det skal i første kvartal 2015 vært avviklet noen møter, blant annet hvor den anklagede kollegaen ble foreholdt Påls anklager. Kollegaen avviste det hele, og Pål anmeldte forgiftningssaken til politiet. Den ble imidlertid henlagt.


Så hentet retten frem at i perioden Pål konfronterte kollegaen med sine mistanker, mistanker også andre kollegaer skal ha blitt orientert om, var Pål på jevnlig besøk hos psykiater.


Allerede her er det grunn til å reagere. Det virker underlig at retten i sin saksfremstilling, ikke formidlet noe om hvorfor Pål gikk til psykiater. Det er jo faktisk slik at mange normale og friske mennesker, velger å oppsøke psykolog eller psykiater, uten at det egentlig ligger noe mer bak enn behovet for å styrke seg mot et daglig press de fleste opplever både privat og på jobb.


Det at retten derfor henter frem dette, uten å samtidig avklare om Påls bruk av psykiater skyldtes helt andre forhold enn den åpenbare opptegningen av ham som mentalt syk, er mer enn ugreit. Om det ikke er noen sammenheng, er rettens fremgangsmåte manipulerende og direkte kritikkverdig.


Det som slår undertegnede er at denne saken faktisk kan ha vært en mobbe/trakasseringssak. Kanskje kan det ha vært tilfelle at Pål fikk østrogen i koppen sin, og at han ble utsatt for andre ting av andre ansatte. Firmaet dette gjelder er jo farmasøytisk, hvor tilgangen til slike medikamenter trolig er god.


Men årsaken til hvorfor noen skulle ha helt østrogen i koppen til Pål, kommer altså ikke frem i dommen. Motivet for å unnlate det, kan meget vel være at retten dermed ikke med samme styrke kunne fremstille Pål som mentalt syk og dermed sakens opplagte problem.


Videre så retten det åpenbart som svært relevant at Pål overfor arbeidsgiver og kolleger, angivelig skal ha sagt at hans tidligere svigerfar gjennom sitt store nettverk, hadde gjort det vanskelig for Pål i flere tidligere arbeidsforhold.


Det å trekke frem noe slikt og legge det innunder konteksten hvor Pål tegnes opp som en mental pasient, viser ganske tydelig hvor ugreit disse dommerne går frem. Det er viktig å være klar over at det retten viser til ikke er annet enn påstander fra Påls motpart.


At retten her står for en kritikkverdig og rettsløs fremstilling, understrekes av at de ikke har latt Påls kontradiksjon til påstanden, komme frem. En kontradiksjon han helt åpenbart må ha hatt. Trolig er utsagnet også tatt helt ut av sin sammenheng, om Pål i det hele tatt kom med det.


Denne fremgangsmåten fra domstolene er dessverre veldig vanlig, og veldig karakterødeleggende for den saksøkende varsleren. Og nettopp derfor blir det gjort.


Sånn i forbifarten oppsummert, får vi vite at kollegene til Pål opplevde hans atferd som belastende. Igjen underforstått at det var han det var noe galt med.


Pål hevdet imidlertid at fremstillingen var feil. Retten lot det gå frem at han hevdet det ikke var ham som hadde snakket med andre kolleger om hendelsene, og det han varslet ledelsen om.


Tingretten, og for den saks skyld lagmannsretten, gravde ikke på noen måte i hvorvidt det forholdt seg slik Pål påstod, nemlig at det etter hans oppfatning bare kunne være arbeidsgiver ved adm.dir eller HR-sjefen selv, som hadde informert Påls kolleger om disse forholdene.


Dette er forhold som arbeidsgiver er pålagt en streng taushetsplikt rundt. Det er derfor ikke usannsynlig at nettopp denne hendelsen, var det som forårsaket at Pål anførte et krav om erstatning for brudd på personopplysningsloven.


I stedet står det fra rettens side omtalt som at Pål også mistenkte at noen i virksomheten sto i ledtog med hverandre. Pål skal ifølge dommerne ha hevdet dette skyldtes ønsket om å gjøre ting vanskelig for ham.


Opptegningen av Pål som mentalt syk fortsetter med rettens henvisning til et møte 4. februar 2015. I følge retten ga arbeidsgiver her Pål beskjed at han ikke skulle diskutere slike mistanker med arbeidskollegaer. Mens Pål i sitt anketilsvar skrev slik retten la det frem; «Ankende part kan ikke lastes for at ledelsen involverer andre som så forteller det videre til andre».


Pål skal angivelig også ha blitt bedt om å kontakte fastlegen for en mulig sykemelding. Men Pål så ikke på seg selv som syk, og ville således ikke gå til fastlegen. I tillegg hevdet han at det var arbeidsgiver som hadde kontaktet legen hans for dette formålet, og ikke ham selv.


Det skulle man tro var en smal sak å avklare, gjennom forklaring fra Påls lege. Det kan man også anta ble gjort, men verken det ene eller det andre nevnes av retten. De lar det bare stå frem som uavklarte påstander, i en kontekst hvor de selv har tegnet opp Pål som mentalt syk.


I dette møtet, som også hovedverneombudet deltok på, skal det angivelig ha blitt enighet om at Pål skulle gis permisjon med lønn i en periode. Ikke lenge etter ble han sykemeldt av sin fastlege.


Påls innvendinger til denne fremstillingen var ifølge retten at han hadde utført sitt arbeid frem til møtet med ledelsen 4. februar 2015. Imidlertid må det være rimelig klart at Påls innvending ikke var at han bare hadde «utført sitt arbeid». Derimot har han nok i det minste sagt noe slikt som at han utførte sitt arbeid i tråd med de krav og forventninger som lå til stillingen.


Selv om dette synes som en bagatell, er det nettopp den type ufullstendigheter, retoriske knep og annet fra retten, som tegner opp en saksøkende arbeidstaker til noe ugjenkjennelig og negativt. I dette tilfellet har retten brukt mye plass på karakterdrap av arbeidstakeren. Og det i form av påstander de verken dokumenterte eller gikk nærmere inn på.


Det står videre at Pål i møtet med adm.dir og HR-sjefen angivelig ble bedt om å sykemelde seg, hvilket han skal ha motsatt seg. Det endte med at Pål ble permittert med lønn. Rettens fremstilling er at partene ble enige om at Pål skulle gis permisjon med lønn i en periode.


At dette var noe Pål sa seg enig i, fremstår som usannsynlig. Særlig fordi han bare få uker senere ble sykemeldt, nettopp som følge av hans overbevisning om at han ellers ville bli avskjediget eller suspendert. Hvilket han åpenbart hadde rett i å tro.


Retten fortsatte sitt karakterdrap med å fremheve at Pål i et møte 17. februar 2015 skal ha fått beskjed fra arbeidsgiver at han led av vrangforestillinger, og «at det av hensyn til det psykososiale arbeidsmiljøet ikke var mulig for ham å arbeide så lenge han hadde disse vrangforestillingene».


Retten fremstilte det som at Pål bare var «uenig i dette». Som om det hele handlet om Påls psykiske helse, som retten på det mest spekulative sett selv tegnet opp som noe Pål hadde slitt med i lang tid.


Men mer sannsynlig er det at Pål med arbeidsgivers tilnærming, så det hele som en større prosess mot seg. Hvor ønsket åpenbart var å kvitte seg med ham under påskudd av dårlig mental helse.


Om Monsens Revelje leser korrekt både i og mellom linjene i denne dommen, var Påls hovedsak at varslingen på det som egentlig kan synes som trakasserende atferd fra andre ansatte, førte til at virksomheten lot andre personer få stillinger som Pål oppfattet at han skulle hatt fortrinnsrett til.


Det er ellers påfallende mye bruk av setninger som «Basert på sakens dokumenter (er) arbeidsgivers saksbehandling () forsvarlig», «Basert på det skriftlige materialet (er) det mer sannsynlig at oppsigelsen er gyldig enn det motsatte», «Etter en samlet vurdering…», osv, hvor alle konklusjoner går i favør av arbeidsgiver.


Etter møtet 17 april 2015, gikk det bare 5 dager før Pål endte opp som 50 % sykemeldt. Det går frem av dommen at sykmeldingen kom fordi han fryktet å bli sagt opp med grunnlag i forhold hos ham.


Det å si opp sykemeldte på grunnlag av forhold ved den sykemeldte selv, er i utgangspunktet lov. Det å si vedkommende opp på grunnlag av sykefraværet er imidlertid ikke lov. For Påls tilfelle er det altså ikke slik at han hadde noen verneperiode på 12 måneder, slik retten fremstilte det som at han har trodd.


Det må imidlertid være ganske klart at advokaten hans ikke har anført noe slikt i den rettslige prosessen. Men det forhindrer ikke retten fra å omtale det, som ikke lot anledningen gå fra seg.


28. april 2014, dvs. ytterligere 6 dager senere, måtte Pål gjennomgå et drøftelsesmøte om sitt arbeidsforhold. Det retten ikke omtalte her, var hvilket tidspunkt Pål fikk innkallingen til drøftelsesmøtet. Fikk han det for eksempel da han var sykmeldt?


Som Pål åpenbart for lengst hadde forstått vill skje, mottok han en oppsigelse datert 30. april 2015, altså bare to dager senere. Det er ikke usannsynlig om oppsigelsen var ferdig skrevet allerede før drøftelsesmøtet, som nok bare var en formalitet arbeidsgiver måtte igjennom.


27. april 2015 gikk Pål til søksmål med krav om erstatning og oppreisning for gjengjeldelse etter varsling. Forhandlingsmøte ble gjennomført 21. mai 2015 uten resultat. Stevning ble tatt ut 24. juni 2015.


Arbeidsgiver begjærte Påls fratreden under sakens gang for domstolene, mens Pål krevde å stå i stillingen. Initielt så han neppe denne utviklingen for seg, ettersom han var i den tro at han hadde en avtale med arbeidsgiver om permisjon med lønn frem til rettskraftig dom.


Etter tapet i tingretten viste Pål i anken til lagmannsretten, til et referat etter et møte i april 2015, samt noen senere eposter som bevis for påstanden. Retten avfeide denne anførselen med at det eneste disse dokumentene viser, er at det var enighet om at Pål var permittert frem til spørsmål om fratreden var avgjort rettslig.


Det synes imidlertid underlig at Pål skulle misforstå noe så elementært, og at han ikke ville ha reagert om det på avtaletidspunktet ikke kom frem noe om lønn under denne permisjonen. I tillegg er det allerede på det rene at det fantes en avtale om permisjon med lønn i en periode.


At retten har unnlatt å vise frem noe som helst av Påls fremlagte dokumentasjon rundt forholdet, slik at vi leserne også kunne danne oss en oppfatning, passer godt inn i den for øvrig lite tillitvekkende domsavsigelsen.


I sakens hovedspørsmål, som altså var Påls lovbestemte rett til å stå i stilling frem til rettskraftig dom, kom tingretten frem til følgende; «Hensynet som taler mot å ta (arbeidsgivers) begjæringen til følge er at den vil innebære at A ikke mottar lønn i en periode. I tillegg stenges han ute fra det sosiale fellesskapet på arbeidsplassen. () en fratreden vil kunne ramme A økonomisk, ved at han ikke vil motta lønn etter tidspunktet for fratreden. Etter en samlet vurdering har retten likevel kommet til at hensynene som taler for fratreden er klart mer tungtveiende () enn hensynene som taler mot fratreden».


Dette sa lagmannsretten seg helt enig i. Det var ellers ikke ett eneste ord om hvordan beslutningen i alvorlig grad måtte svekke Påls mulighet, for en rettslig prøving av hele sakskomplekset. En prøving det ser ut som han aldri gjennomførte.


Likeledes var det heller ikke ett ord om det farmasøytiske selskapets finansielle situasjon, som ganske sikkert er meget sterk. Det er videre helt uforståelig at det skal stå frem som noen særlig belastning for selskapets ansatte eller andre, at Pål skulle stå i stillingen frem til rettskraftig dom, all den tid avtalen var at han faktisk var permittert.


Selv om også denne rettsbehandlingen står frem som både ullen, ugrei og direkte usann for slike som meg, det vil si mennesker som selv har inngående kjennskap til domstolenes fremgangsmåte, kan det hende at Pål nettopp derfor bør prise seg lykkelig over at erfaringen kom allerede i denne fasen av prosessen.


Sannsynligvis ble han med det spart for meget store økonomiske omkostninger. Her endte han tross alt opp med saksomkostninger på under kr. 150 – 200 000,-. Det må sies å være billig i varslingssammenheng.


Men da ser man selvfølgelig bort fra det faktum at han også mistet stillingen sin. På den annen side ville tapet av stilling uansett være garantert. Slik er det i dagens Norge.


God søndag!


Varsler med vrangforestillinger LB 2015 155555 HR 2015 2441
.pdf
Download PDF • 556KB


Comments

Rated 0 out of 5 stars.
No ratings yet

Add a rating
bottom of page