top of page

En seier på knivseggen



Saken gjaldt tvist om varsling og tvist om avtale om endret arbeidsforhold. Sør-Østerdal tingrett i Elverum, fant at Brannmester Frode Negård hadde blitt utsatt for gjengjeldelser etter varsling. Arbeidsgiver ble dømt til å betale både erstatning og oppreisning.


I behandlingen av om Negård var vernet av varslerbestemmelsene, la retten til grunn at varslerens anklager ikke måtte være korrekte for at vedkommende skulle få dette vernet. Det er en sjelden, men fullstendig riktig konklusjon. Domstolene har ellers i mange saker lagt til grunn at for å fremstå som forsvarlig varsler, må anklagene også være korrekte.


I følge loven må anklagene selvsagt være bygget på et forsvarlig grunnlag, og på den kunnskap varsleren har på tidspunktet varselet fremsettes. Det har med andre ord ingen betydning hva som senere skulle bli konkludert om varselets anklager.


En av de mest groteske og inkompetente eksemplene på en totalt motsatt vurdering, var rettsprosessene mot den tidligere omtalte fengselsinspektøren fra Oslo fengsel.


I herværende sak ble Negård ansatt i Midt-Hedmark brann- og redningsvesen (MHBR) i 2001, som leder på et vaktlag. Han ble deretter Brannmester 1. juli 2005. Stillingen er en operativ stilling med ledelsesansvar. Det innebærer blant annet å lede utrykning på brannbil. I 2006 ble Negård tillitsvalgt. I 2007 ble han hovedtillitsvalgt (HTV) for hele det interkommunale selskapet MHBR.


9. januar 2013 ble det avholdt et møte mellom Negård som HTV, et verneombud (VO), og to ansatte-representanter på brannstasjonen. Negård var referent for møtet hvor to saker ble tatt opp: «Sak 1: Problemer i ledelsen som vedr. de ansatte..». Dette gjaldt brannsjef Nils Erik Haagenruds angivelige omtale av enkeltpersoner. Sak 2 var; «Internkontroll og HMS». Frode Negård anså møtet som det første møtet hvor han faktisk opptrådte som varsler.


11. mars 2013, hadde Negård enda et møte. Denne gang med styreledelsen og brannsjefen. Det var ellers nok et møte hvor Negård mente han opptrådte som varsler. For Brannsjef Haagenruds angivelige atferd skal i noen grad ha blitt adressert.


Møtet skal i etterkant ha ført til en viss samhandlingsforbedring, men Negård anså fortsatt relasjonen mellom seg selv og brannsjefen som problematisk.


Tredje gang han så seg selv som en varsler, var i et møte med styreleder 10 juni 2013, hvor brannsjefens atferd igjen var tema.


Videre ble Negård som HTV i 2015, kontaktet av en ansatt. Den ansatte fryktet at brannsjefen hadde planer om å fjerne ham fra sin stilling.


21. desember 2015 hadde Negård, styrelederen og den ansatte et møte med kommunens rådmann. Igjen anså Negård seg i rollen som varsler.


Medio januar 2016 hadde han et møte med lederen av kommunens representantskap om brannsjefen. Denne personen rådet Negård til å kontakte den nye styrelederen, som «var på vei inn». Negård mente denne hendelsen representerte hans femte og siste varsel i henhold til arbeidsmiljølovens varslingsbestemmelser.


22 januar 2016 ble Negård og VO kalt inn til et dialogmøte med brannsjefen. 23 januar på kvelden skrev Haagenrud til Negård; «() Saken gjelder internkommunikasjon og tjenestevei (), og hva vi har blitt enige om tidligere. Blir rimelig oppgitt over at noen prøver å dolke meg/ () i ryggen ved å ikke følge tjenestevei, men å gå til rådmannen i en av eierkommunene».


Denne innkallingen og dens ordlyd, ble av retten imidlertid ikke vurdert som en gjengjeldelse. Det står i dommen; «Etter rettens vurdering kan innholdet i e-posten ikke sies å være trakassering, men må heller forstås for å gi uttrykk for brannsjefens oppfatning av møtet med rådmannen. Formuleringen kan nok sies å være i gråsonen av hva som regnes som gjengjeldelse i lovens forstand, men sett i lys av konteksten, herunder blant annet den begrensede mottagerkretsen, så er det etter rettens vurdering ikke overtrådt grensen for tillatte motytringer».


Denne vurderingen viser at det generelt skal mye til før domstolene legger noe til grunn som en gjengjeldelse. Men når en overordnet etter flere varsler på seg, henvender seg til varsleren med anklager om at vedkommende dolker ham i ryggen, bør det etter varslerbestemmelsene ganske klart anses som en klar trussel, (hvilket jo skal ses på som en gjengjeldelse). Og særlig tydelig ble det ettersom varsleren deretter ble utsatt for flere hendelser, som stod frem som klare gjengjeldelser etter varsling. Selv om retten på sin side ikke fant flere enn to.


Retten var dessuten også i tvil om varslingen til rådmannen og lederen av kommunens representantskap var forsvarlig. Men kom likevel til at det ikke var sannsynliggjort at varslene ikke var forsvarlige. Brannsjefen hadde i en epost skrevet; «Vi har ved et par anledninger hatt hendelser fra HTV, som ikke er i overenstemmelse med Hovedavtalens intensjon i del C § 3-2. Det har vært ved å ta kontakt med eiere eller styre for å kritisere ledelsen, drift osv. ().»


Hovedavtalens avsnitt om § 3 – 2 Tillitsvalgtes rettigheter og plikter, omhandler oppfølging av eventuelle konflikter mellom arbeidsgiver og arbeidstakere. Men slike konflikter kan i utgangspunktet ikke likestilles med hendelser/forhold som kvalifiserer til varsling. Varslingsforhold løses ikke gjennom Hovedavtalen, men gjennom arbeidsgivers undersøkelser og eventuelt rettslige prosesser.


Rettens merknader om forholdet var at arbeidsgiver må tillates å reagere mot varsler som går utenfor interne retningslinjer, uten at dette er en gjengjeldelse i lovens forstand. Men reaksjonen må i så fall være adekvat, og ikke ta form av en gjengjeldelse.


25. januar 2016 ble det avholdt et dialogmøtet med Negård. I mai 2016 ble hans avtalefestede kompetansetillegg fjernet av Brannsjefen. Rettens konklusjon var for punktet at det å fjerne tillegget, måtte ses på som en gjengjeldelse i strid med arbeidsmiljølovens bestemmelser.


Gjennom hele september 2016 ble det gjennomført arbeidsmiljøundersøkelse ved bedriftshelsetjenesten M3 Helse. 9 september hadde varsleren et møte med styrelederen. Rundt 10. september skal det ha foregått en øvelse der Negård skal ha klippet over gummislanger tilknyttet løfteputer. 12. september hadde han et møte med M3 Helse, om det psykososiale arbeidsmiljøet ved arbeidsplassen.


19. september snakket styreleder med brannsjefen om samtalen med Negård. 21 september ble styreleder informert av Negård om hans kontakt med BHT. 18. oktober hadde Negård et møte med Arbeidstilsynet, som han ellers informerte styrelederen om. Negård spurte deretter om status i varslersaken hvorpå styreleder 21 oktober svarte at; «mye er gjort, men at en del fortsatt gjenstår».


Først 2. desember fikk Negård en skriftlig advarsel. Advarselen fikk han fordi han tre måneder tidligere hadde klippet over luftslanger som han oppfattet som ødelagt, fordi de tilknyttede løfteputene ikke virket pga. slangenes tilstand.


Det står i advarselen; «Viser til møte i dag (). På bakgrunn av hendelsen med å klippe i stykker luftslanger til løfteputer og tidligere hendelse får du en skriftlig advarsel for ikke å følge retningslinjene for å melde avvik, men i stedet utøver vandalisme ved å ødelegge arbeidsgivers utstyr.


Som leder i X stilles det ekstra krav og forventninger til at man følger de retningslinjene og regelverk som gjelder. Vi mener dette er uakseptabel oppførsel, og handlingsmåte som vi ikke tolerer. Arbeidsgiver vil kreve erstatning for ødelagt utstyr».


På dette tidspunktet var det rimelig klart at Negård og brannsjefen var i konflikt, som følge av Negårds varslinger på Haagenrud.


Dommeren skrev; «selv om putene ikke kunne brukes utelukker ikke dette – slik retten har oppfattet vitnet N17s forklaring – at slangene kunne ha gjort nytte for seg».


Det at det hadde gått hele tre måneder mellom hendelsen og utferdigelsen av varslet, ble av retten unnskyldt med at det ifølge vitneforklaringer (åpenbart fra arbeidsgiversiden) hang sammen med at hendelsen ble diskutert under ledersamlingen i slutten av november.


Men hvordan noe slikt kan fremstå som en logisk og plausibel forklaring på spørsmålet, er en gåte. Hvor vanskelig kan det være å ta et møte/telefonmøte om forholdet på et tidligere tidspunkt? Man venter ikke flere måneder på noe som liksom er så alvorlig at det kvalifiserer til en advarsel.


Retten fant med dette at hendelsen ikke var i noen årsakssammenheng til de påståtte varslene. Sannsynligheten for at Negård ble møtt med en strengere reaksjon enn andre ville fått, er imidlertid temmelig åpenbar. Hvilket i seg selv viser en potensiell årsakssammenheng. Og det er arbeidsgiver som for dette punktet faktisk har bevisbyrden, jamfør varslerbestemmelsene.


En slik forskjellsbehandling skal etter varslerbestemmelsene stå frem som en gjengjeldelse. Retten skulle dermed undersøkt forholdet nærmere.


8. desember sendte Negård e-post til Brannsjef Haagenrud med kommentarer til advarselen han fikk 2. desember 2016. Retten viste imidlertid ikke til innholdet i dette tilsvaret. Samme dag varslet Negård til styreleder. Selv om det ikke går frem av dommen, var det antakelig om advarselen han hadde mottatt. Og at den ganske sikkert ble oppfattet som en gjengjeldelse etter varsling.


15. desember 2016 sendte brannsjefen e-post til varsleren, med beskjed at han ville bli kalt inn til et drøftelsesmøte§ 15-1 i januar 2017. Den 16. desember sendte VO en sms til Brannsjef Haagenrud om at varsleren hadde vært i kontakt med avisen Østlendingen. 21. desember måtte derfor Negård tiltre et møte med brannsjefen og VO.


10. januar 2017 ble han kalt inn til et drøftelsesmøte § 15-1, som ble avholdt 25. januar. Retten fant igjen under tvil at det ikke var sannsynliggjort at innkallingen og gjennomføringen ikke var en gjengjeldelse i lovens forstand. Dommeren skrev; «Sett hen til bevisbyrdereglene er konklusjonen at handlingene er å anse som gjengjeldelse i lovens forstand».


Det er underlig at retten hele tiden skulle være så tvilende til sine egne konklusjoner, om det som talte for varsleren. For vurderingene var helt i tråd med både varslerbestemmelsene, og deres forarbeider.


Konklusjonen bygget imidlertid på det faktum at Haagenrud ikke hadde orientert styret 12. desember 2016, om innkallingen han hadde bestemt seg for. Etter rettens vurdering ville det ikke vært unaturlig siden Haagenrud ellers orienterte om Negårds personalsak, og at han skulle få en skriftlig advarsel.


Videre fant retten at de øvrige hendelser arbeidsgiver viste til som grunnlag for innkallingen, ikke i seg selv sannsynliggjorde at drøftelsesmøtet ikke var en delvis reaksjon som følge av varslingene.


Det kan følgelig med denne formuleringen virke som den manglende informasjonen rundt innkallingen, faktisk var det utslagsgivende for at retten konkluderte forholdet som en gjengjeldelse.


Når den slags skal være avgjørende for utfallet, forstår man enda bedre hvilken knivsegg varslere faktisk balanserer på. Det er rett og slett tilfeldige undere som dette, som av og til lar varslere få gjennomslag.


Tirsdag 21. mars var det en oppfølgingssamtale om Negård og ny stilling. Hans eksisterende stilling var som Brannmester, og ny stilling skulle være Brannkonstabel. Retten omtaler det som om varslerens gjengjeldelsesanførsel omhandlet nedsettelse i lønn, stilling, ansvar, anseelse og blant annet oppgaver.


Men mest sannsynlig var anførselen at det var det fremsatte «tilbudet» nedover i stillingshierarkiet og dets medfølgende konsekvenser, det som utgjorde den åpenbare gjengjeldelsen.


Retten kom til at Negård ikke hadde fremlagt opplysninger «som gir grunn til å tro» at tilbudet var en gjengjeldelse. Retten bygget denne håpløse vurderingen på oppfatningen av at arbeidsgiver hadde vist at de «var av den oppfatning at det var inngått en frivillig og bindende avtale om endring i stilling».


Deretter ble det vist til at arbeidsgiver hadde anført at dersom retten ikke skulle komme til at det var inngått en bindende avtale, så skulle Negård tilbake til stillingen som Brannmester. Som følge av uenighet om lønn, slo retten fast at det ikke endte opp i noen bindende avtale om varsleren som brannkonstabel.


I spørsmålet om avtalen ble inngått frivillig, så retten helt bort i fra at arbeidsgivers advokat i epost 1. februar 2017, avslørte at Negård valgte å gå over til stilling som brannkonstabel, fremfor alternativet som altså var å få sparken.


Denne «frivilligheten» kom dessuten i oppfølgingsmøte etter § 15-1 drøftelsesmøte, hvor varslerens eneste støtte var en person fra fagforeningen. Med andre ord en ramme som helt klart måtte ha gitt Negård en sterk opplevelse av tvang rundt det fremsatte «tilbudet».


Dommeren hevdet at fordi avtalen likevel ikke ble noe av, kunne det ikke anføres at varsleren var utsatt for nedsettelse i lønn, stilling, osv. Dommeren mente i tillegg at det var sannsynliggjort at Negård ikke ville fått pålegg om dette; «da arbeidsgivers oppfatning har vært at det var en frivillig avtale i bunn». Hvor i all verden ble det av bevisbyrdereglene i denne sammenheng?


For det første forstår alle normale mennesker at Negård neppe anså avtalen som frivillig, heller ikke arbeidsgiver kan ha gjort det med den dokumentasjonen som ligger til grunn. Mens prosessen pågikk fikk jo varsleren som alternativ at han ble sagt opp! Da snakker man utvilsomt om et ultimatum, og ikke frivillighet!


Ultimatumet som fant sted den gang, kan rimeligvis ikke avvises bare fordi arbeidsgiver senere trakk anførselen om oppsigelse. Dessuten strandet avtalen nettopp fordi arbeidsgiver ville redusere varslerens daværende lønnsbetingelser, hvilket også er uthevet av dommeren selv.


Hendelsene står følgelig i direkte motstrid til dommerens påstand om at Negård ikke ville fått pålegg om nedsettelse i lønn.


Retten kunne videre ikke se at den situasjonen som inntraff i etterkant av møte (hvilket trolig er dommerens måte å referere til lønnsdisputten på), og det at varsleren startet i dagstillingen den 13. februar 2017, var gjengjeldelser. Men selvsagt skulle de etter varslerbestemmelsene klart vært vurdert som gjengjeldelser.


Etter syv dagers rettslig prøving, i perioden 3. januar - 11. januar 2017, vant varsleren frem med to gjengjeldelsesanførsler. Det ene var brannsjefens inndragning av Negårds tillegg, og det andre var innkallingen og gjennomføringen av drøftelsesmøtet. Men selv begge disse svært klare gjengjeldelsesforholdene, var retten likevel i tvil om.


Slik dommen er utformet med avvisning og tvil knyttet til alle de klare gjengjeldelsesforholdene, og slik domstolene vanligvis går frem, er det smått utrolig at resultatet ble som det ble i denne saken.


Frode Negård vant således frem med å fortsatt stå i stillingen som Brannmester. Han fikk erstatning/oppreisningserstatning på til sammen kroner 198 972,- I tillegg måtte arbeidsgiver dekke hans voldsomme saksomkostninger for denne første rettsinstansen, på kroner 810 148,-.


Varsleren er med domsavsigelsen blant de tre mest heldige varslerne siden Siemens-saken i 2005, selv om ordet «heldig» er dypt misvisende i denne sammenheng.


God søndag!


TSOST 2017 112201 En seier på knivseggen
.pdf
Download PDF • 779KB

Comments

Rated 0 out of 5 stars.
No ratings yet

Add a rating
bottom of page