Jinan Behnan er syrisk statsborger som hadde midlertidig opphold i Norge pga. studier og arbeidskompetanse. Fra 1. mars 2012 til august 2013 arbeidet hun på et forskningsprosjekt ved Oslo Universitetssykehus (OUS). Hennes stilling ble finansiert av midler fra prosjektet fram til 31. januar 2014.
I 2013 var det flere hendelser som bidro til et dårlig arbeidsmiljø ved senteret Behnan arbeidet ved. Blant annet var det en seniorforsker som angivelig hadde stått for trakassering og truende oppførsel. Ansatte sluttet, flyttet, ble sykmeldte eller holdt seg unna laboratoriet. I denne konteksten befant åpenbart Jinan Behnan seg i. Men hennes fremste bekymring var om hun fortsatt ville få stipend etter utløpet av daværende prosjekt, hvor sluttdato var satt til 31. januar 2014.
Lab-lederen «NO2» ble ganske snart Behnans prosjektleder på Vilhelm Magnus laboratorium (VML). Han skrev til henne, slik det fremgår fra rettens oversettelse; «Hvorfor er du alltid så bekymret min venn? Jeg fortalte deg at du ville få stipendet ditt – og det fikk du! «Nature» eller «Cell» har vært en ambisjon for meg lenge før du kom. Og vi vil klare det, ikke minst fordi du og N03 (anm; Behnans hovedveileder i prosjektet) er de menneskene dere er. Jeg er stolt av deg!»
Behnan anførte under rettsprosessen at hun 8. januar 2014 varslet lablederen om det psykososiale arbeidsmiljøet, med fraværende ledere som ikke veiledet eller ledet. Derav tvister og deprimerte medarbeidere. Retten omtalte det videre som at hun forklarte; «at hun også varslet om at det foregikk forskjellsbehandling ved at de norske forskerne () fikk fordeler som de utenlandske forskerne ikke fikk».
Retten lot det imidlertid ikke gå frem hvorvidt Behnan forklarte at dette siste, var noe hun varslet om 8. januar. Eller om det faktisk kom i hennes oppsigelse 7 dager senere. Det er absolutt grunn til å tro at hun på dette tidspunktet i forklaringen, viste til innholdet i oppsigelsen. Detaljen er av vesentlig betydning for hvordan retten etter hvert brukte disse opplysningene, hvilket vil omtales i siste del av dette innlegget.
Behnan skal ha forklart at prosjekt/lab-lederen N02, ble fortalt at han burde brukt mer tid på arbeidsplassen og behandle folk likt. Hun skal ha opplevd at mannen da ble sint, og skal ha sagt at dette ikke var hennes sak. Lablederen hevdet imidlertid at han ikke kunne erindre noen slik samtale.
Retten skrev deretter at Behnan den 13. januar ble kjent med at to norske kolleger hadde fått midler til en utenlandsreise, for en konferanse til Canada. Og med det var de norske forskerne ifølge Behnan urettmessig favorisert. Retten gikk ikke nærmere inn på dette, men det Behnan faktisk omtalte var sin opplevelse av diskriminering og favorisering. Og det synes klart at retten ikke ville bruke ord som diskriminering i sin retorikk, ettersom slike ord tydeliggjør at forholdene det var snakk om åpenbart kvalifiserte som varslingsforhold.
At det var slik, ble dessuten presisert i en epost Behnan sendte til veilederen sin N03 i maimåned, hvilket retten skjøv bort og plasserte i en senere og helt annen kontekst. I denne eposten utdypet imidlertid Behnan hva hun faktisk anførte i oppsigelsen. Det står; «Jeg klaget over diskriminering og favorisering…».
Det går i tillegg frem at hun med favoriseringen pekte på den ene forskerens familiære innflytelse på arbeidsstedet. For Behnan stod det frem som den reelle årsaken til at kvinnen fikk reise til en så dyr konferanse. Forskeren hadde ifølge Behnan ikke bedrevet forskning «i labben på 2 år». I tillegg påpekte hun at veilederen N03 hadde fortalt Behnan at om hun ville dra til konferanse, så måtte hun bruke egne private midler.
Retten viste i forbindelsen til Behnans nyervervede viten om Canadakonferansen, en oversatt epost som hun skrev til N03: «Hva skal gruppen presentere i Canada Keystone symposium på molekylær- og cellebiologi? Hvorfor er kun N05 og N06 registrert .. Må de skrive på oppgavene sine? Ikke fortell meg om å spare penger igjen.»
Denne meldingen viser noe som avdekkes her og der i dommen, at hun tidligere hadde kommet med forespørsler som altså ble avvist begrunnet i «manglende midler». For det inneværende året hadde hun blitt informert om at det heller ikke var noen penger å hente. Retten droppet også å nevne denne sammenhengen.
Forholdet må naturlig nok ha vært opprørende for den syriske forskeren. Bare to dager senere, 15. januar, skrev hun en oppsigelse til lablederen og N03. Rettens oversatte versjon la vekt på at hun begrunnet avslutningen av arbeidsforholdet med «urettferdig behandling». Det fremviste oversatte utdraget (som er ytterligere komprimert her), går som følger;
«() all den forskningen vi gjennomførte, ga meg selvtillit til å tro at jeg var på riktig vei, og at vi ville gjøre fantastiske ting ... men jeg vet ikke hva som plutselig skjedde, for alt har blitt forandret ... Jeg tolererer ikke at folk krangler, selv om jeg spurte mange ganger at begge sider burde finne en fredelig måte å løse det på, og at vi burde være som en familie, for krangler og uenigheter skjer jo til og med i familier, men dette fortsatte og i går oppdaget jeg merkelig politikk i denne laben. (anm; De to norske forskerne og Behnans norske hovedveileder N03, som nevnes med navn av Behnan) er valgt ut til å gå på en veldig dyr konferanse, som kostet like mye som to av mine månedslønner () N03s svar på spørsmålet mitt om hvorfor de folkene har blitt valgt for en såpass dyr konferanse, er at de er mer kvalifiserte .. og jeg er helt uenig med ham. Jeg mener at N07, meg selv, N08 og N09 også fortjener det, og at vi trenger det kanskje enda mer».
Slik det er skrevet må antakelsen være at forskerne N07, N08 og N09 også er utenlandske. Det kan være medvirkende forklaring på hvorfor Behnan mente disse fire, seg inkludert, trengte konferansen enda mer enn de valgte norske forskerne. I et rettslig tilsvar mye senere hevdet OUS at; «det var klart for alle at VML slet med samarbeidsproblemer. Disse skal ha vært relatert til tre navngitte ansatte med utenlandsk bakgrunn, hvorav Behnan var en av de tre». OUS refererte her mest sannsynlig til N08 og N09 i tillegg til Behnan.
Videre i oppsigelsen minnet Behnan lab/prosjektlederen på avvisningene hun selv ble møtt med, som var begrunnet i manglende midler. Videre går det frem hvordan hun møtte stengte dører og bestemte seg for å finansiere en såkalt registreringskostnad ut av egen lomme. I denne forbindelse vises det at lablederen senere likevel fant midler til å dekke dette for henne. Behnans oppfølgingsspørsmål var hvorfor veien skulle være så vanskelig for hardtarbeidende mennesker, og ikke for andre. Åpenbart med henvisning til den familierelaterte forskeren som ikke hadde jobbet på «labben» de siste to år.
Deretter skrev Behnan ifølge rettens oversatte versjon; «Beklager N02 (lab/prosjektleder), jeg aksepterer ikke urettferdig behandling, eller at man gir fordeler til enkelte personer over andre, unntatt for den innsatsen personen har gjort for forskningen og pasientene ... Jeg aksepterer ikke familiemakt eller at enkelte blir favoriserte av ukjente grunner. Og på grunn av at jeg ikke kan tolerere mer av dette, valgte jeg å slutte i jobben min her».
Retten skrev deretter at lab/prosjektlederen svarte henne, med kopi til N03 påfølgende dag. Svaret var slik; «Jeg er veldig lei for å høre at du nå forlater oss. Jeg var forberedt på å betale for det siste året av doktorgradsperioden din. N03 og jeg diskuterte planen for doktorgraden din mer enn en gang nylig, og det var åpenbart for oss at du ville være i stand til å fullføre den innen ett år. Du kunne deretter ha gått videre med en post-doktorgrad ved et bra sted. Dette ville ha vært den vanlige ruten for en ung, smart og hardt arbeidende vitenskapskvinne som deg. Jeg ønsker deg for øvrig all lykke i fremtiden. Jeg vil selvsagt betale deg full lønn denne måneden».
Deretter påpekte lablederen hva han mente var misforståelser i Behnans e-post. De to Behnan mente burde fått reise foruten henne, kunne angivelig ikke reise fordi den ene ikke ville fått visum til Canada, og den andre ønsket bare å arbeide med sin hovedoppgave. Den tredje N09, forklarte lablederen ingenting om. Det at Behnan ikke fikk tilbudet var ifølge ham at han ikke trodde hun noen gang hadde spurt om denne konferansen.
Det går ellers frem i dommen at Behnan ble beskrevet av flere som hadde arbeidet med henne, at hun var en eksepsjonell, kunnskapsrik, hardtarbeidende og generøs person og forsker. Hun ble ansett å ha en potensielt vesentlig betydning for den fremtidige kreftforskningen.
Burde man ikke da forvente at en slik person hadde blitt forelagt muligheten for deltakelse på relevante konferanser og annet? Og ikke at hun selv måtte fange opp de ulike tilbud for å bli tatt med i betraktningen. Ellers svarte lablederen heller ikke på at hennes tidligere initiativ var blitt avvist, som følge av manglende midler.
Lederen hevdet deretter at prosjekttilskuddet fra Helse Sør-Øst var et tilskudd til ham, og ikke til Behnan. Dette ble imidlertid senere ettertrykkelig tilbakevist av Helse Sør-Øst. Det er ganske sannsynlig at lablederen må ha vært godt innforstått med regelverket, i motsetning til den syriske forskeren.
Som avslutning skrev han til Behnan; «Igjen så ønsker jeg deg all lykke i fremtiden. Ro deg ned og vær tålmodig – så er det en god sjanse for at du vil bli en stjerne en dag. Jeg tror absolutt på deg!» Det avdekkes senere at denne mannen allerede før dette tidspunktet, i virkeligheten ønsket Behnan bort fra arbeidsplassen.
Etter at hun trakk oppsigelsen, hvilket neppe ble tatt godt imot av lab/prosjektlederen, hadde hun møte med ham og veilederen N03, 16 januar 2014. De to krevde i fm. en plan de hadde utarbeidet, at Behnan skulle fullføre sin doktorgrad i løpet av ett år. Hun var motvillig og mente at tidsrammen var for kort, og at deres plan innebar at hun måtte bytte emne for sin doktorgrad.
Doktorgradsavhandlingen skulle med lab/prosjektlederens og N03s plan, skrives innen basalforskning istedenfor immunterapi som var emnet Behnan selv ønsket, og hadde jobbet med. Dette emneskiftet var dessuten i strid med formålet for midlene som var tildelt av Helse Sør-Øst, og som i sin helhet skulle gå til å finansiere Behnans doktorgradsavhandling.
Den 19. januar 2014 skrev hun til lederen bl.a.: () Lab/prosjektleder, jeg vet ikke hvorfor du blir sint på meg når jeg sier sannheten direkte? Jeg fortalte deg at jeg ikke liker politikk, politikk har ødelagt mitt fredelige land, og den ødelegger dette laboratorium ... Jeg kan ikke ha to ansikter ... Jeg vil holde ut og stresse for å fullføre PhD på 1,5 år fra nå av, men ikke ta fra meg noe som jeg har ventet på og drømt om i lang tid».
Lederen ga svar samme dag: «Tilbudet er 1 – ett – år. Etter min mening er dette et godt tilbud. Du vil jobbe i henhold til en veldig god plan som vil sette deg i stand til å avslutte innen normaltid, som er 3 år. Husk, du har allerede jobbet to år hos oss».
Med andre ord innskrenket lederen Behnans fullførelsestid med ytterligere et halvår, begrunnet i at hun allerede hadde jobbet hos dem i to år. At de to foregående årene var gått med til et annet emne finansiert fra annet hold, var for ham irrelevant. Prosjektet han hadde kuttet ned på i Behnans tilfelle, var godkjent finansiert av Helse Sør-Øst i desember 2013. Følgende fulgte med finansieringsvilkårene; Behnan var prosjektets stipendiat som skulle gå over tre år (2014-2016) med en 100 % stilling, tilsvarende kr 906.000 hvert år. Lab/prosjektlederen skulle være prosjektleder og N03 Behnans hovedveileder.
Med slike forutsetninger synes det rimelig klart at prosjektlederens beslutning var særdeles urimelig. Og den temmelig krasse meldingen om «tilbudet» på ett år, understreker at mannen på tidspunktet ikke var særlig vennlig innstilt til Behnan. Det underbygges også av at han åpenbart må ha vært sint på Behnan slik hun oppfattet det.
I tillegg bestemte veilederen N03, at Behnan skulle la seg bistå av den kvinnelige forskeren med familiebånd i laboratoriet. Både lab/prosjektlederen og N03 visste hvor vanskelig det ville bli for Behnan som blant annet i oppsigelsen hadde omtalt diskrimineringen og favoriseringen som foregikk. N03s avgjørelse innebar at N03 selv, lab/prosjektlederen og nå også denne kvinnen hadde hengt seg på Behnans arbeid som medskribenter.
Det førte forståelig nok til sterke reaksjoner fra Behnan, og som retten beskrev som «en rekke SMSer fra Behnan til N03 med støtende og truende innehold». Samtidig passet retten seg vel for å omtale dette med medskribenter, og den mulige uetiske utnyttelsen som kunne ligge i dette. I stedet skrev retten; «I mai 2014 gav N03 ordre om at Behnan skulle bistås i sine eksperimenter av en kollega som Behnan ikke mente var flink nok og som hun ikke respekterte».
Deretter fikk Behnan først en skriftlig advarsel av N03, og etter et møte to dager senere skrev N03 til henne;
«Du har vist sterk uvilje mot å la N06 hjelpe deg () Selv om jeg ikke forstår dette, ser jeg at det er slik du ser det. Jeg () vil ikke inkludere N06 i prosjektet. Vi er enige i viktigheten av at du får fullført din PhD. Jeg forstår at du er under mye stress. Du må legge igjen følelsene dine et annet sted enn i arbeidsmiljøet ditt – for eksempel i en dagbok, () Det er ekstremt viktig at du bruker all din energi på å gjøre denne avhandlingen vi jobber med det beste den kan være – mest av alt for din fremtidige karriere. () Med ditt harde arbeid og dedikasjon – og med hjelpen fra () gruppen – er jeg sikker på at vi vil gjøre denne avhandlingen til en veldig god en».
N03 sitt svar virker svært manipulativt og ikke spesielt troverdig. Både fordi veilederen i forkant av pålegget visste om Behnans sterke motvilje til N06, men også fordi N03 trolig var klar over at lab/prosjektlederen så for seg at Behnan skulle bort fra laboratoriet. Beslutningene og atferden som preget disse to, viser at veiledningen neppe har bestått av annet enn undergraving og motarbeidelse. Hvilket det synes som de fortsatte med til siste slutt.
Etter hvert som samarbeidsproblemene eskalerte, varslet Behnan forskningsombud Peter Kierulf. Han fikk blant annet vite at hun hadde blitt tvunget av lab/prosjektlederen til å bytte emne for sin doktorgrad og levere på uholdbar kor tid. Noe som altså ikke var i tråd med forutsetningene som lå til grunn for finansieringen fra Helse Sør-Øst.
Sent i 2014 var det dialog mellom N03 og Kierulf om Behnans PhD-prosjekt, mht. forutsetninger, omfang og tidsplan. N03 fastholdt i dialogen med Kierulf at Behnan begynte på sin doktorgrad i 2012, og at det var fullt mulig for henne å fullføre innen fristen som var satt til mars 2015. N03 hevdet angivelig også at Behnans tidsnød skyldtes hennes selv. Hun hadde ikke tatt imot rettledning og hadde avvist hjelp fra andre.
En slik fremstilling av den syriske forskeren underbygger oppfatningen av N03 som motivert av noe ganske annet enn å veilede Behnan. Noen måneder tidligere hadde Behnan også skrevet følgende til N03; «()..Stipendet du har tatt fra meg, kommer du til å gi til henne. Jeg har ikke noe annet sted å slippe ut følelsene mine fordi jeg må være på labben det meste av tiden for å fullføre på den utrolig korte tiden du krevde av meg».
Denne fortvilte tilbakemeldingen gjaldt det forhold at lab/prosjektlederen og N03 planla å gi det resterende stipendet fra Helse Sør-Øst, til den familierelaterte kvinnelige forskeren N06. Ved å tvinge Behnan til å korte ned tidshorisonten for sin PhD, fikk de muligheten til å søke om overføring av de øremerkede prosjektmidlene til andre formål, og i alle fall til en annen stipendiat.
Det var snakk om betydelige summer, nemlig nær 1 million kroner pr år. Ettersom Behnans fullføring var krevet innfridd til mars 2015, var det fortsatt rundt ett år og ni måneder igjen av prosjekttiden. Det vil si at N06 trolig var tiltenkt drøyt halvannen million kroner av finansieringen, som altså var øremerket Behnan og hennes PhD.
22. desember 2014 ble det holdt et møte mellom Behnan og blant annet lab/prosjektlederen og N03. Temaet for møtet var en artikkel til Behnans PhD. I dommen står det at hun «ble rådet» til bl.a. å fokusere på å analysere den store datamengden som allerede forelå. Men Behnan opplevde neppe møtet og prosessen hun var utsatt for som ett råd. I stedet oppfattet hun det mest sannsynlig som at hennes tilgang til laboratoriet også skulle begrenses.
Av et møtenotat som trolig ble skrevet av lab/prosjektlederen eller N03, gikk det frem at Behnan var enig med sine veiledere om at det under de diskuterte forutsetningene, «var enkelt og gjennomførbart å fullføre artikkelen innen en måned».
Den syriske forskeren nektet imidlertid for å ha uttalt noen slik enighet, hvilket hennes tidligere tilbakemeldinger også klart underbygger. I dette notatet som hun dessuten aldri fikk tilsendt, står det også at hun ikke ønsket å følge de rådene som ble gitt. Slik notatet er formulert og holdt vekk fra henne, kan det dessuten virke som hensikten var å bruke det mot henne ved en senere og passende anledning.
Lab/prosjektlederen sendte omtrent samtidig med dette, en søknad til Helse Sør-Øst om bytte av doktorgradsstipendiat med begrunnelse i at Behnan første kvartal 2015, ville ferdigstille doktorgraden på et annet emne. Resterende del av prosjektet skulle videreføres med en ny stipendiat (altså N06).
19. januar 2015 ble søknaden avvist av Helse Sør-Øst. De påpekte at dette andre emnet ikke var finansiert av dem. Det var heller ikke anledning til å benytte stipendet til sluttføring av andre prosjekter med andre stipendiater. Helse Sør-Øst oppfattet dessuten at Behnan selv ikke hadde uttrykt ønske om noe bytte av emne. De skrev videre at de var forundret over at Oslo Universitetssykehus hadde gitt henne kun en tre-måneders arbeidskontrakt frem til 1.4.2015, ettersom det tidspunktet bare var i det andre året av hennes treårige stipendperiode.
Det var i den etterfølgende korrespondansen mellom Helse Sør-Øst og lab/prosjektlederen, at det ble avslørt at mannen tidlig hadde ønsket Behnan vekk fra laboratoriet. Det førte til at forskningssjefen ved Helse Sør-Øst, 4. mars 2015 skrev: «Helse Sør Øst RHF registrer nå at prosjektledelsen allerede før prosjektstart hadde konkludert med at stipendiaten ikke kunne fortsette. På tross av dette valgte prosjektledelsen å ansette henne i en stipendiatstilling med en gitt tidsramme på tre år».
Dette viser også muligheten av at prosjektlederen kan ha sett for seg å utnytte Behnans kvalifikasjoner, for å hente ut millioner i forskningsmidler han kunne sjonglere med. Helse Sør-Øst påpekte den fullstendige koblingen mellom midlene og stipendiat Behnan, noe som altså motbeviste lab/prosjektlederens påstand om at det var han som hadde fått midlene, og ikke Behnan.
I samme brev anbefalte Helse Sør-Øst at OUS byttet ut både lab/prosjektlederen og N03, og at Behnan fikk fullføre sitt doktorgradsarbeid i henhold til oppsatt protokoll og milepælsplan for prosjektet. Lab/prosjektlederen ble fjernet fra prosjektet, men OUS ville åpenbart fortsette med N03 som Behnans veileder. Med det forstår man at det ikke var tilrettelegging for Behnan, som var det drivende motivet. Mer sannsynlig kan det være at N03 trolig var en seniorforsker, og det var viktig å få vedkommende med som medskribent til den eminente Behnans arbeid.
Ellers ble både lab/prosjektlederen og N03 beskrevet som manipulative og hindrende av forskningsombudet. Veldig illustrerende var det forhold at lab/prosjektlederen bare innvilget henne korttidskontrakter, til tross for at hun var i et treårig prosjekt. For henne ble konsekvensene av dette at hun stadig måtte fornye oppholdstillatelsen, hvilket kostet henne titalls tusen kroner. Dette nevnes ikke av retten, selv om det temmelig sikkert ble anført som en av gjengjeldelsene.
Det ble en slags intern «undersøkelse» av prosjektforløpet, utført av de interne juristene i OUS. Men ingen av dem så noen grunn til å kontakte Behnan i sine undersøkelser. Forskningsombudet reagerte også sterkt på dette. Underveis i rettsaken stod han frem med følgende kommentar; «Etter å ha arbeidet som forskningsombud for OUS, A-hus og Medfak siden 2008, og med ca 20–25 saker i året, er min opplevelse av manglende redelighet, forskningsjuks, trakasseringer og blokkeringer i dette laboratoriet noe av det verste, for ikke å si det aller verste, jeg har vært borti som forskningsombud».
Ellers offentliggjorde forskningsombudet sin oppfatning om hvordan utenlandske forskere ble utnyttet av enkelte seniorforskere. Disse seniorforskerne «tvinger seg selv inn som medforfattere på artikler de knapt har bidratt til (). Det er også påfallende mange saker hvor kvinnelige forskere er de som rammes. Felles for mange av disse er at de ikke bare er dyktige og dedikerte forskere, de er i tillegg brutalt ærlige».
Det går også frem at disse seniorforskerne ofte forlanger å stå som sisteforfattere, «fordi denne plasseringen gjør dem mere konkurransedyktig i forskningsverdenen, og gjør dem automatisk til andelseiere i eventuelle patentrettigheter av forskningsprosjekter».
Det er liten tvil om at ombudet med uttalelsene særlig må ha hatt Behnans sak i tankene.
For Behnan fortsatte det med ytterligere trakassering, feller, påstander og angrep. Det at diplomati ikke var blant Behnans sterkeste egenskaper gjorde det nok ikke lettere for henne. Men egentlig bør hun nesten berømmes for ikke å ha gått til større ytterligheter. Konfliktene må uansett helt og holdent tilskrives en uredelig arbeidsgiver.
Som følge av ombudets engasjement ble Behnans doktorgradsarbeid forlenget mer i tråd med prosjektforutsetningene. Hun ble omplassert til annet laboratorium og en ny hovedveileder. Behnan hadde imidlertid viktige cellekulturer stående i den gamle laben, som skulle hentes over påskeferien. Hun hadde fulgte dem tett, og lab-lederen og den tidligere hovedveilederen var vel informert om hvor viktige de var for doktorgradsarbeidet hennes.
Da Behnan skulle hente dem langfredag morgen i 2015, hadde hennes tidligere veileder kastet dem. Etter ett års intern «gransking» var det et møte, hvor sykehusets forskningsdirektør Erlend Smeland hevdet at forskningsmaterialet tilhørte sykehuset. Det var derfor opp til laboratorielederen å avgjøre om det skulle destrueres. Det ble likevel innrømmet at saken ble dårlig håndtert, og at Behnan burde vært varslet i forkant.
Jinan Behnan står frem som en uvanlig dårlig behandlet arbeidstaker, målt i forhold til arbeidslivet generelt. Imidlertid er det tydeligvis ikke like uvanlig i forskningsmiljøene i vårt land, skal vi tro forskningsombudet Kierulf.
Slik også lagmannsretten presenterte saken, var det aldri spørsmål om den omfattende negative behandlingen Behnan fikk. Det kan synes som også retten mente hun opplagt var utsatt for negative sanksjoner. Det kan imidlertid også synes som at disse opplagte omstendighetene var årsaken til at retten så som eneste grep, å legge seg på arbeidsgivers påstand om at den kvinnelige syriske forskeren ikke var noen varsler.
Behnan stevnet Oslo universitetssykehus i slutten av 2016. Slik det går frem i medieomtalen, gjaldt stevningen «gjentatte represalier etter at hun varslet om dårlig arbeidsmiljø ved Vilhelm Magnus lab (VML) ved Nevroklinikken. ()».
8. januar 2014 varslet hun lab-lederen muntlig om det psykososiale arbeidsmiljøet, med fraværende ledere som ikke veiledet eller ledet. Derav tvister og deprimerte medarbeiderne. Ettersom det var muntlig fremsatt kunne lab-lederen avvise at det hadde funnet sted, noe han også gjorde. Han kunne nemlig «ikke huske at noen slik samtale hadde funnet sted», står det i dommen. Og med lab-lederens uttalelse, samt støtteapparatets vitneforklaringer om muligheten for at det virkelig hadde funnet sted, avviste lagmannsretten at Behnan hadde varslet.
Og med det kunne de avvise hele saken, uten å gå innpå de ulike utallige gjengjeldelsene hun ble utsatt for. Dessuten ble Behnan dømt til å betale saksomkostningene til overgriperne.
Det er imidlertid på det rene at Jinan Behnan også varslet gjennom oppsigelsen, selv om retten fremstilte det som noe annet. Lagdommeren skrev blant annet; «..Det er heller ikke noe i e-posten datert 15. januar 2014, da A ga beskjed til N02 og N03 om at hun hadde bestemt seg for å slutte (), som etter lagmannsrettens syn kan tolkes slik at A varslet til N02 som påstått den 8. januar 2014. E-posten viser tydelig at A var ulykkelig over forholdene og arbeidsmiljøet (). Mesteparten av e-posten dreier seg imidlertid om hvor skuffet og opprørt A var over at hun ikke fikk reise til Canada på konferansen og at hun mente at hun var blitt urettferdig behandlet».
Men dette er helt klart uriktig. For det første er det ikke slik at varsleren behøver å være klar over at det som sendes, er et varsel. Det er arbeidsgivers ansvar å forstå og tolke innholdet riktig. Én ting var at hun sa opp sin stilling, men den oppgitte årsaken ble beskrevet med ord som «folk krangler», «dette fortsatte», «vanskelig for hardtarbeidende mennesker (), og ikke for andre», «fordeler til enkelte personer over andre», «familiemakt eller at enkelte blir favoriserte av ukjente grunner» og «Jeg mener at N07, meg selv, N08 og N09 også fortjener det, og at vi trenger det kanskje enda mer».
26 mai tydeliggjorde hun innholdet med ordene; «Jeg klaget over diskriminering og favorisering på grunn av familiens innflytelse.»
Selv om det for Behnan var urettferdigheten hun på mange måter løftet frem i oppsigelsen, gikk hun i vesentlig grad inn på det psykososiale arbeidsmiljøet på laboratoriet. I tillegg trakk hun ikke bare frem seg selv som offer, men også andre forskere med utenlandsk bakgrunn. Opplysningene eller påstandene i oppsigelsen, er dermed å anse som varsel om alvorlige kritikkverdige forhold, blant annet spørsmålet om diskriminering.
Det at det faktisk kom gjennom en oppsigelse, forsterker bare alvoret. Behnan sa nemlig opp stillingen som følge av det psykososiale arbeidsmiljøet, hvor urettferdighet bare var en følgekonsekvens av det varselet egentlig omhandlet, nemlig ulike former for diskriminering.
Lagmannsretten, med sine tilslørende retoriske knep, viste til at det var ubestridt at Behnan varslet i april 2015 og i april 2016, og at hun i henhold til brev fra Helse- og omsorgsdepartementet fikk status som varsler 15. september 2016.
Men dette viste de til nettopp fordi de deretter kunne hevde at datoene var etter at gjengjeldelseshandlingene fant sted. Retten påstod at gjengjeldelsene Behnan ble utsatt for, kun knyttet seg til den påståtte varslingen 8. januar 2014.
Men det går frem av dommen at Behnan også tok kontakt med forskningsombud Peter Kierulf «sent høsten 2014». Denne kontakten er en utvilsom varsling, også slik retten formulerte seg; «A tok kontakt (), og dagen etter hadde hun et møte med N15 og forskningsombud Peter Kierulf, hvor hun fortalte om det dårlige psykososiale arbeidsmiljøet og at hun hadde blitt tvunget () til å bytte emne for sin doktorgrad»
At retten omtalte det som at Behnan «fortalte» noe, endrer ikke at det var et varsel, og dessuten til en svært naturlig varselmottaker. Flere av de anførte gjengjeldelsene kom i etterkant av forskningsombudets involvering, hvilket alene skulle ført til et diametralt motsatt utfall. I stedet fortiet retten dette fullstendig.
Forskere som jukser og bedrar kan utgjøre meget stor skade på både enkeltindivider og samfunnet forøvrig. Dette er det derfor særdeles viktig å melde ifra om. Rettsbehandlingen var forkastelig, og overhodet ikke i samsvar med varslerbestemmelsene og den samfunnsrelaterte intensjonen bak. Man kan kanskje mistenke at nasjonalitet hadde sin innflytelse på utfallet, men det fremstår i så fall som potensielt medvirkende, ettersom varslere uansett diskrimineres svært brutalt av domstolene.
Syriske Jinan Behnan endte dessverre med arbeidsgivers saksomkostninger både for tingrett og lagmannsrett, hvilket var i samlet størrelsesorden ca. kr. 500 000,-. Forskerens totale omkostninger etter den ultimate gjengjeldelsen fra Norges domstoler, var altså rundt 1 million kroner.
Det er ikke rart hun takket for seg og dro til USA i stedet.